143.*

Salme 143.

Dette er en av Davids såkalte ”botssalmer” (sammen med Salme 6, 32, 38, 51, 102 og 130). Luther skrev en bok over disse 7 salmene. – Det var den første boken han skrev om våren 1517. Noen få måneder etter slo han opp de 95 tesene på kirkedøren i Wittenberg. Reformasjonen begynte slik med bot og bønn hos Luther.

.

Luther begynner sin kommentar til denne salmen slik: ”Alle salmene og hele Skriften for øvrig roper om nåde. De priser nåden, de søker Kristus og de lovpriser bare det Gud gjør, men de forkaster alt menneskeverk.” Det blir altså grunntonen også i denne salmen. Og det samme ser vi i mange andre salmer.

.

Bakgrunnen for salmen er trolig den tid han ble forfulgt av sønnen Absalom. Den tyske kommentatoren Hengstenberg sier at salmene fra den tiden er preget av dypt vemod som smelter sammen med smerten hos kongen som også føler at han har skyld. Vi kan også stille oss i rekken av skyldige med bønn om hjelp.

.

1. Bønn, v. 1-2.

David ber ofte, også som eksempel og forbilde for oss. Bønnelivet er livsnerven i oss kristne, og vi ber med ord og setninger, høyt eller lågt. Mange ganger er bønnen i selve tankelivet der vi går eller arbeider.

.

Slike bønner er oppblandet med følelse av skyld og synd i gammel og nyere tid. Selv om vi vet at Herren har hørt vår bønn om tilgivelse for lenge siden, lever feil og synder i sinnet vårt i år og dager etterpå. Da kan lett tanken komme at dette vil hindre Guds verk og gjøre oss udugelig i Guds tjeneste.

.

David tenkte slik, og ber indrelig at Herren ikke må la det skje. Ingen er rettferdig, sier han, og da ville ingen kunne være et Guds redskap. Derfor ber han i v. 2: Gå ikke i rette med meg om min fortid. Svar med nåde – du er jo trofast mot ditt eget ord og dine venner. Du er rettferdig, men du har også gitt ditt folk en ny rettferdighet. Nå ber han om at Gud må behandle ham i samsvar med det.

.

Ser vi på salme 32, er det klart at han har fått nåde og blitt et nytt menneske. Det er bare den veien ethvert menneske kan gå. Skulle menneskene bli dømt etter sin egen rettferdighet, var alle fortapt. David kunne bli frelst på grunn av den nåde som skulle åpenbares i framtida. Vi blir det ved å tro på det som allerede er fullbrakt.

.

2. Fienden, v. 3-6.

David kjempet både mot ytre og indre fiender, slik mange har gjort til alle tider. Absalom er kanskje den konkrete fienden nettopp der og da. Han forfulgte faren. 2. Sam. 15, 6. All forfølgelse er vond, og kanskje verst når den kommer fra slekt og kjent.

.

Men han føler noe mer: ”Min ånd er vansmektet i meg,” v. 4. Han er forferdet i sitt indre. Tankene kretset om så mange ting – kanskje om hans forhold til sønnen. Han har alltid gjort rett imot ham? Mange fedre kjenner på den anklagen i eldre år når barna ikke blir slik de hadde ønsket. Mange kristne foreldre har ufrelste barn. Og det kan volde uendelig mye nød. Og hva skal en gjøre når alle anledninger liksom er oppbrukt. Folk blir tidlig selvstendige i våre dager, og de vil ikke gjerne lytte til foreldre og eldre folk.

.

Hvordan tenkte David i dette tilfelle, for å finne ro i sjelen og hjelp i sin nøde? Ser han noe hjelp for sin egen del? Ja, han gjør det:

.

Først ser han bakover og tenker på historien, v. 5. Det kan være nytte i å lære historie. Det er ikke bare tørre tall og navn og kriger. Historien kan vise oss hvordan Gud handler. I gamle dager var Gud med og ledet sitt folk. For en jøde var det lett å tenke på Egypt og den første påske og så på hele vandringen gjennom ørkenen i 40 år før de kom til Kana’ans land. Hele tiden var Gud med sitt folk.

.

Slik kan alle folk tenke om den tid da folket aktet og fryktet Gud. Folket var ikke syndfrie i fordums tid. De hadde synder og de gjorde mye som Gud må dømme dem for. Men noen fryktet Gud og levde med ham. Det utgjør forskjellen. Da ledet Gud folket gjennom vansker og motgang. Vi må bare lese historien rett.

.

Dernest tenkte David på skaperverket – ”på alt ditt verk” og hans henders gjerning, v. 5b. Det har ikke kommet til av seg selv. Det er en naiv tanke. Bak den mektige verden står en større tanke enn vår egen og en Allmektig Gud har gjort alt etter sin vilje. Vi forstår nesten ingen ting av alt dette. Men vi tror det, fordi Gud har sagt det i sitt ord.

.

Og når en allmektig Gud kan skape en hel verden, kan han også ta seg av et lite menneske. Han kan sørge for oss og lede oss fram på veien. Da behøver jeg ikke å engstes og være redd får nåtid eller framtid. Jeg er jo en del av hans store verk!

.

Da ser han opp til Gud i sine bønner og lengter hjem til ham, v. 6. Vår sjel er skapt av Gud, og den finner ikke ro før den finner tilbake til Gud – for å sitere Augustin litt fritt. Vi er en lengsel i vårt indre etter noe mer og bedre enn denne verden. Vi er som en fortørket jord som venter på vann. Bare Gud selv kan gi oss det.

.

Å se opp til Gud i bønnen og vente alt fra ham, er den beste trøst og det gode svar på trengsel og nød i verden. Det er Guds folks felles erfaring.

3. Ny bønn, v. 7-10.

Bønnen om frelse gjentas i dette avsnittet. Han er fremdeles opptatt av sin indre nød og sine fiender som den ytre nød. Her skal vi lære at vi kan komme til Herren igjen og igjen med den samme nød når sjelen har det vondt. Han blir aldri trett av oss. Døra står alltid åpen.

.

Og han finner svar eller måten han skal få hjelp på. Og den ligger i at Guds vilje må skje. Derfor ber han spesielt om det nå. Tre bønner er nå viktige:

.

Kunngjør meg den vei jeg skal gå, v. 8.

Lære meg å gjøre din vilje, v. 10.

Led meg på en jevn vei.

.

Og alt måtte gjøres på grunn av Herrens navn, v. 11. Bare ved hans rettferdighet kunne han leve. Det visste de troende også i den gamle pakt. Gud gjorde alt av nåde – i din miskunnhet, v. 12. David er Guds tjener, ikke konge. Slik tenker ydmykheten. Vi ber også om at Han må lære oss alt dette, slik at vi kan leve til hans ære og han rike kan gå fram på jord.

Amen!