22.*

Salme 22*: Den korsfestede.

Messias klager over at Gud, som dog har frelst fedrene så ofte de ropte til ham i sin nød, og som like fra hans barndom har vist seg å være hans Gud, nu har forlatt ham, skjønt han uavlatelig roper til ham og i sin jammerfulle tilstand endog er blitt til alminnelig spott, 2-11. Omringet av grusomme fiender, som truer med å gjøre ende på hans liv og farer frem mot ham som om han allerede var død, beder han Gud snart komme ham til hjelp, 12-22. Forvisset om at Herren har hørt denne hans bønn, skildrer han sin frelses herlige og salige følger; både Israel og hedningfolkene, både høye og lave, også de kommende slekter skal nyte dens frukter og tilbede og prise Herren for den, 23-32.

Her taler den lidende Messias på korset langfredag. Fjellstedt bemerker at "Morgenrødens hind" betyr at hinden ble jagd over berg og dal før morgengry. Slik ble også Kristus jagd fra sin spede barndom. Og i sin menighet har han blitt forfulgt fra begynnelsen, slik Kain slo sin bror Abel i hjel.
Vers 2 ble sitert av Jesus på korset (Mat. 27, 46), og han er den eneste som virkelig er blitt forlatt av Gud. Det er ikke belegg verken i GT eller NT at Jesus bare følte seg forlatt. Ordet sier at han virkelig var det - på grunn av at han bar hele verdens synd på seg (Joh. 1, 29). Og fordi han selv var Gud, kunne han likevel si: Min Gud. Han var Sønnen, og han var uskyldig. Han bar andres lidelse og dom. Og han måtte bære denne dommen helt ut. Derfor roper han nok om hjelp, men den er langt borte. Han kunne ikke bli fri før straffen var fullbyrdet. I den stund led han helvetes kvaler. – Når Guds barn føler seg forlatt av Gud, er det Djevelens anklage. Så lenge vi klynger oss til Jesus, vil han aldri forlate sine. Og selv når vi synder og beveger oss bort fram, kaller han oss tilbake igjen og igjen og ber oss vende om. Hvis vi ikke vil vend om, må han vende seg bort fra oss.

Hele salmen er en bønn av Messias i lidelsen. Et par andre steder ser vi tydelig at det gjelder Jesus på korset. I v. 17 leser vi at "de har gjennomboret mine hender og mine føtter", og det ble bokstavelig oppfylt. Mat. 27, 31. Hunder er bilde på hvor vred og bitter fienden er. I v. 19 leser vi at "de deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel". Det gikk også bokstavelig talt i oppfyllelse. Mat. 27, 35. David så i ånden den korsfestede Messias. Endog verdensmisjonen er nevnt, v. 28 - og her klinger Mat. 28, 18-20 sterkt med.

Siste vers i salmen avsluttes med ordene: han har gjort det. Her merker vi Joh. 19, 30: Det er fullbrakt, får sin oppfyllelse. Det er profetien om det fullbrakte frelsesverk som en gang skulle bli virkelighet.