78.*

Salme 78.

Dette er en historisk salme der Asaf taler om Israels historie og viser at Gud hadde vært god mot dem. Han kaller det en læresalme. En oversikt viser det:

.

A. Israels kall, v. 1-11.

1. Asaf formaner Guds folk til å akte på den lære som finnes i fedrenes historie, 1-4. Han ber dem å lytte nøye til det han vil si dem. Det kan høres underlig ut for folket, for det er så lenge siden. Men fedrene har fortalt dem hva som hendte fra Mose tid, og det må vi ikke skjule for barna og senere slekter.

.

Hensikten med denne historiefortellingen er ikke bare ren historiekunnskap. Det er ikke nok å vite at noe har skjedd. De unge må få vite at Gud ledet folket ved store undergjerninger. Derfor vil han fortelle dette til den kommende slekt. Da blir historien til ære og lovprisning for Gud.

.

Og dette vil også til lærdom for nye slekter. Gud er alltid den samme og handler derfor alltid på samme måte med alle folk. Vi kan forvente at Gud handler med slik han gjorde med Israel før. Det er slik historien skal bli til lærdom for oss. Spurgeon kaller den en lignelse som viser de troendes liv og erfaring til alle tider. Derfor er den viktig for oss også.

.

2. Folkets kall er nemlig å bli ledet ved Guds bud og hans store gjerninger til gudsfrykt og ikke etterligne fedrenes gjenstridighet, 5-8.

.

Israels folk hadde et kall fra Gud. De skulle være et utvalgt folk som han skulle demonstrere sin nåde og sin styremåte for. Derfor fikk de loven som en veiledning, 2. Mos. 20. Den skulle kunngjøres for alle senere slekter. Og Mose lov sammen med språket og slekten har holdt folket sammen i flere tusen år, også når de var i utlendighet. Loven er som et ekstrakt og en sum av Guds vilje. 5. Mos. 4 m.fl.st.

.

Etterkommerne skal høre om Guds gjerninger og hans vilje og ledes til tro på den Allmektige Gud og føre arven fra Moses videre til sin egen etterslekt. I dette ligger også at de ikke skal etterligne synden og gjenstridigheten hos folket. Det er mange eksempler på det i Det gamle Testamentet. Dette skal heller være til advarsel for folk og vise dem at Gud dømmer synderen selv om den tilhører Guds folk.

.

Både Guds nåde mot folket og dommen over de ulydige er slik til lærdom og veiledning for kommende slekter.

.

3. Dette kallet har det under Efra'ims stammes ledelse ikke oppfylt, 9-11.

.

Efraims stamme tilhørte nordriket Israel, og de gjorde det motsatte av Guds vilje og blir brukt som eksempel på de gjenstridige. Asaf sier rett ut at de holdt ikke Guds pakt og de ville ikke vandre i Guds lov og hans vilje, v. 10. Og da glemte de at Gud var stor og gjorde store undergjerninger mot dem. De var forblindet av synden, slik det alltid går de som vil gå sin egen vei.

.

Som mennesker stor vi alltid i en åndelig krig mot synden og djevelen. Der har folket vært ulydige og har ikke kjempet med Guds våpen. De drog seg bort fra striden, v. 9.

.

B. Israels historie fra utgangen av Egypt og hele ørkenvandringen, v. 12- 64.

4. Gud hadde i Egypten og i ørkenen gjort store gjerninger mot fedrene, men de hadde stadig vært vantro, gjenstridige og hyklerske mot ham, så han gang på gang måtte straffe dem hardt; likevel hadde han i sin barmhjertighet ikke tilintetgjort dem, 12-40.

.

Nå begynner Asaf og forteller om Israels historie fra Moses av. Hensikten er nettopp at de skal ta lærdom av fortiden og leve et bedre liv enn fedrene. Men han vil ikke ta motet fra dem og vise dem det fullstendige frafall folket var i. Men han viser dem nok til at de ser alvoret i det og straffen som kom. Han forteller flere episoder fra ørkenvandringen og viser dem Guds ledelse og folkets frafall. De syndet mot ham, fristet Gud og talte imot ham. Gud gav dem manna som han her kaller englebrød som gjorde dem mette.

.

Når de likevel syndet, måtte han vise dem alvoret. De spurte ikke etter Gud, men fulgte sine egne lyster. De smigret for Gud og løy for ham. Men Gud er langmodig, han viste dem miskunn og tilgav syndene deres, v. 38.

.

5. I stedet for å la seg ved de herlige nådegjerninger Gud hadde gjort mot fedrene i Egypten, ørkenen og Kana'an, føre til troskap mot ham, har det av Efra'im ledede folk etterlignet fedrenes utroskap og krenket ham ved sin avgudsdyrkelse; derfor forlot ham også helligdommen i Silo, lot paktens ark falle i fiendenes hender og overgav folket til sverdet, 41-64.

.

Utroskapen og synden ser ut til å ha nådd et høydepunkt med Efraim. Derfor kom også straffen så tydelig over ham. I dette avsnittet regner han opp flere historiske hendinger som viser Guds ledelse og gaver til folket og deres synd og svikt. De fristet og krenket Gud og glemte at han hadde forløst dem fra fienden og gjort under og tegn både i Egypt og i ørkenen.

.

Han taler om plagene som farao måtte gjennom, v. 43ff. Gud førte dem til sitt hellige land og drev hedningene bort, mens folket dyrket andre guder. Da ble hans harme og vrede vakt, og dommen var uunngåelig.

.

Ser vi dette i vårt eget perspektiv og tid, blir vår tid enda alvorligere enn det gamle Israels. Vårt folk har syndet grovere og de har hatt større lys over Guds vilje og flere anledninger til å vise bot. Men folket fortsetter å synde. Er det snart tid for Gud å gripe inn igjen?

.

C. Israels utvelgelse, v. 65-72.

6. Men nå har han igjen forbarmet seg over sitt folk og gitt det seier over fiendene, dog slik at han har satt Juda i Efra'ims sted ved å velge hyrden David til Israels hyrde og gjort Sion i stedet for Silo til sin bolig for evig tid, 65-72.

.

Herren er full av nåde. Det undrer oss mer og mer etter som vi leser i Guds ord og ser historiens gang.

.

Herren våknet, står det i v. 65. Det er menneskespråk for å vise at han ennå en gang griper inn for å redde noen. Han forkaster nok de som vil leve i synden og vender seg til Juda og Sions berg. Der ble helligdommen bygget av kong Salomo. David ble utvalgt til konge da han var en ung hyrde.

.

Gud er underfull og suveren i sin nåde. Han kan bruke alle når de bare er små i seg selv. Det siste verset må være om David og viser hans trofasthet i kallet: Han voktet dem etter sitt hjertes oppriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd. Slike tjenere er det Gud vil ha. Han leter etter dem også nå. Men finner han noen?

.

Er du en av dem som han kan bruke – fordi du er liten nok?