82.*

Salme 82, 1.

Her sier Asaf: Gud står i Guds forsamling eller menighet. Han er til stede der Guds folk samles. Og der møter altså vi vår Gud og Herre. Det er dette Jesus bl. a. mener med ordet i Mat. 18. 20: Der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.

Vi behøver ikke være en stor flokk for å være en menighet. Og det er ikke et geografisk område som er en menighet. Vi behøver heller ikke store og fine katedraler eller kirker for å samles. Gud er like mye til stede hjemme i stua vår eller i et stort uthus eller et telt. Gud er uavhengig av alt det ytre.

Der Ordet og sakramentene er, der er Guds forsamling. Og der velsigner han sitt folk. Det har vi opplevd mange ganger. Noen kaller det å privatisere kristendommen. Men den har alltid vært personlig og bare omfattet de personlig kristne. Det er de som er omvendt til Gud, gjenfødt ved den Hellige Ånd og Ordet og lever i samfunn med Gud.

- Der er Gud selv. Han er lederen og Herre for sitt folk. Ingen er sideordnet ham. Vi står alle under ham - både vanlige mennesker, ledere i Guds rike og konger. Alle må underordne seg Kongenes konge.

Gud ser oss slik vi egentlig er. Da kan vi ikke og behøver ikke forestille oss for ham. Om noen fusker i sitt gudsliv er det straks oppdaget av ham.

- Det ligger også en oppdragelse i å være sammen med andre som Guds barn. Vi lærer å underordne oss under hverandre også. Og vi må tåle svakhet hos andre og kanskje oppleve at andre peker på feil og unoter hos oss selv. Vi blir avslipt som mennesker sammen med andre. Og det kan være godt. Ingen er fullkomne som mennesker her i verden.

- Menigheten trenger også deg og din nådegave. De andre blir oppmuntret når du kommer til møtet. Og noen har lyst til å høre ditt vitnesbyrd.

Herre, skap den rette og sanne enhet blant oss kristne her på jorden. Amen.
-