onsdag 26. november 2008

1.*


SALME 1*
Den gudfryktiges lykksalighet, 1-3, de ugudeliges ulykksalige tilstand og ende, 4-6.

To verdener.

I denne salmen finner vi først den vanlige todelingen av verden som ellers er godt kjent i Bibelen. Det tales om de rettferdige og de ugudelige, v. 6. Den samme inndelingen finner vi igjen i NT. Jesus talte skarpt om dette i Bergprekenen: det var to porter og to veier. Og naturlig nok ledet de til hver sitt mål for livet. Mat. 7, 13-14. Og Paulus delte verden inn i fortapte og frelste, 1. Kor. 1, 18.

Det finnes ingen 3. kategori eller et samlingsalternativ. Ingen kan heller være nøytrale. Vi er i en av gruppene enten vi vil det eller ikke.

1) De frelste er kjent av Gud, v. 6. Han vet hvem som er rettferdig og med i Guds sanne menighet. Han har lovet å lede oss trygt hjem til sin himmel når vår reis er slutt. Da er vi evig og endelig frelst og salige der hjemme.

2) De ugudelige er også kjent av Gud, men ikke ledet av ham. Deres vei går til grunne og undergang. Det er fortapelsen, en evighet borte fra Gud. Det er den store og alvorlige forskjell mellom gruppene.


De frelste og verden.



Et viktig kjennetegn på Guds folk er deres forhold til verden. Her er v. 1 klart: Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd, og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete. Det taler om Guds folks forhold til verden og veien til frafall.

1) De troende og verden er flere ganger omtalt i Bibelen, både i GT og NT. Jakob sier: Vennskap med verden er fiendskap med Gud, Jak. 4,4. Og Paulus skriver i Rom, 12, 2: skikk dere ikke lik med denne verden. Johannes har også et alvorlig ord: elsk ikke verden, og heller ikke de ting som er i verden. 1. Joh. 2, 15-17. Det er klart at dette taler om avstand mellom de troende og de verdslige på samme tid som de troende skal vinne dem for Gud. Men det skjer ikke ved at de blir lik dem. Vi er kalt til å være et annerledes folk, som lys og salt i denne verden.

Mange er blitt knekket av lettferdig omgang med verden. Hvis vi lar oss påvirke av verdens tankegang om at dette livet betyr mest, skjer det. Da blir vi mer lik det verdslige vesen enn Gud. Det kan skje ved mer eller mindre åpen synd, eller ved likegyldighet og sløvhet for ens gudsliv. Vi kan ikke være en kristen og synde på samme tid. Et frynset moralsk liv er uforenlig med sann kristendom. Det samme er uanstendig snakk og underholdning.

Vi trenger den slags pietister den dag i dag som tar Guds ord og bud på alvor. Når en ung "kristen" sangerinne sier hun ikke er pietist og vil ha en samboer, er det ikke bibelsk. Budskapet fra Gud er klart: Det er Han som bestemmer. Og vi kan ikke være både i verden og i Guds rike. Ved Rikstoto kan du f.eks. ikke satse på to hester; det er bare den ene som vinner. Og ved et stortingsvalg kan du ikke legge to stemmesedler i urna; da blir begge forkastet.

Spørsmålet må bli: hvordan er ditt forhold til verden?

2) Ordet sier også noe av frafallets vei. Vi ser en stigning i disse ordene: den som vandrer, som står, og som sitter. En nærmer seg mer og mer, inntil en er fanget av verden. Det begynner med å vandre sammen med de verdslige i lag og underholdning. Det er ofte det første steg på frafallet. Det neste er at en stanser opp hos dem, blir stående sammen med dem. Og snart sitter en blant spottere og er blitt lik dem.

Det er en ting å gjøre: reise seg og forlate synden og verden. Det klarer ingen i egen kraft. Og i en slik stund ledes vi inn i syndserkjennelse av hvor små og elendige vi er. Og så får vi igjen begynne
av Guds nåde.

De frelste og Guds ord.


Ved siden av avstanden til verden kommer nærheten til Guds ord som kjennetegn på Guds barn, v. 2. De har sin lyst i hans lov og grunder på den, står det. Og i møtet med verden ser han hvor nødvendig det er.

1) De troende har sin lyst i Ordet. De har sett sannheten i Mat. 4,4: mennesket lever av hvert ord som går ut av Guds munn. Bibelen er blitt nødvendig for et Guds barn. Den er vår åndelige mat.

Har verden det slik?

Nei, den forakter egentlig Ordet, selv om noen kan studere det av andre årsaker. De kan lese den som litteratur eller som historie, eller rett og slett for å kunne motarbeide de kristne.

Men Guds folk er glad i Ordet. De ønsker å lese det og høre mer om det Gud sier. Vel kan vi bli trette og ikke orke å lese eller høre stort. Men det er unntakene og er ofte betinget av legemlig eller sjelelig sykdom og skrøpelighet.

Det er en viktig ting ved mat: den må være sunn, og vi må ha nok av den. Bederva mat er farlig. Slik skal vi ta avstand fra usunn kristen litteratur som det dessverre er mye av i vår tid.

Guds ord er også lys på veien, Salme 119, 105: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. Den viser oss hva som er rett og galt, og leder oss trygt til målet. Som kristne er vi på vandring hele livet. Ofte går veien gjennom mørke. Da kan vi bruke Guds ord til veiledning og trøst.

En annen side ved det å ha sin lyst i Ordet er også lydigheten: de ikke bare hører det men følger det. Å høre etter jødisk tankegang er egentlig å gjøre etter ordet. Det du hører blir en del av ditt liv.

2) De troende grunder på Ordet - dag og natt, står det. Det må bety at de lever og ånder i Ordet, og gransker det for å finne Guds mening med det. Det betyr ikke at alle må bli "teologer". Men det betyr at vi vokser som kristne ved å lese Guds ord. Ikke alltid forstår vi det, og ikke alltid har vi lyst til å lese det. Noen ganger må vi tvinge oss til å lese - slik mødre må tvinge barn til å ete. Og til mer vi vokser som kristne, til mer vil vi trenge inn i Ordet, granske det for å forstå mer av betydningen.

Da er vi salige. Det er lykke for en kristen å holde avstand til det syndige og være opptatt med Guds ord. Da får en oppleve at Gud er nær.

Som et tre.


Den troende blir sammenlignet med et frodig tre i v. 3. Og det er et fint bilde.

1) Det er plantet ved rennende bekker, står det her. Og det minner oss om at vi som kristne er plantet ved nådens bekk, ved evangeliet. Vi er plantet. Det sier oss at vi ikke er i Guds rike etter vår natur. Vi ble satt der ved troen på Kristus. Og Guds bekk er alltid full av vann, Salme 65,10. Her, i evangeliet, henter vi vår kraft og lyst til å være en kristen. Evangeliet om Jesus er vår daglige kost til styrke og nytt mot. Ordet som v. 2 taler om er ordet om Jesus. Det er ordet om Guds nåde som tar imot syndere.

2) Det bærer frukt i sin tid. Det blir til nytte for husbonden. Gud får bruke deg. Vi blir ofte anklaget i vårt hjerte når vi hører om å bære frukt. Vi har så lett for å tenke på at vi skal lage denne frukten, at vi må anstrenge oss for å få den til. Bildet her er befriende slik: det er det treet som står ved bekken som gir frukt. Røttene suger til seg vann og næring og skaper frukten. Vi skal ikke produsere frukt. Vi skal leve godt med Jesus, ta mye til oss av nådens bekk - og så la Gud gi frukten. Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans velbehag, leser vi i Fil. 2,13. Da bruker Gud til ditt liv. Jo mer vi tar til oss av evangeliets ord, til mer kan Gud skape frukt i oss.

3) Bladene visner ikke. Det betyr at vi blir bevart og får oppleve fornyelse. Den er heller ikke selvstrev. Den er å leve i avhengighet av Jesus. Det er fornyelsen. Når noen visnet vekk som kristne, var det fordi de glemte ordet om Jesus til fordel for noe annet. Slik skriver salmisten: Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket, for jeg har glemt å ete mitt brød. I NB-88 står her: Mitt hjerte er som solsvidd og visnet gress. Det er bilde av tørketiden. Men det skjer ikke der hjerte lever av Guds nåde i Kristus.

De ugudelige.

Vi kommer tilbake til de ugudelige som er den ufrelste verden. De er det motsatte av de frelste. Ikke så de ugudelige, står det.

1) De ligner agner. Og de er tomme skall. Kjernen er borte. Der er heller ikke noe tre, rot eller frukt. Bare agner. Det betegner det verdiløse og unyttige. Dypest sett er de ikke til nytte verken for Gud eller sine medmennesker. Tar vi det på alvor, er det egentlig en tung dom over det verdslige menneske. Men slik taler Gud.

2) De skal ikke bestå i Guds dom. Det er avslutningen på hele den ugudelige verden. Og det er betydningen av ordene: agner som vinden blåser bort. Det var dette Johannes talte om i sin botspreken til jødene: agnene skal han brenne opp med uslukkelig ild, Luk. 3, 17.

Allerede den første salmen gjør det altså klart: de ufrelste skal lide en evig fortapelse borte fra Gud. Deres vei fører til undergang. Gud vil dømme en rettferdig dom over alle mennesker.

Så alvorlig er det å leve.
Salig er den som ser dette her i livet - og legger sitt liv i Guds hånd.
---

Salme 1,1*

Å bli en frafallen.

Her kan vi følge trinnene nedover til å bli en frafallen.

1. De ”vandrer” blant de ufrelste. Begynner å gå, være sammen med dem.
”I de ugudeliges råd”. De diskuterer medverden, tar imot råd fra dem. Gjør det aldri. Å vandre er å være fast gjest der, ofte høre på dem – i åndelige spørsmål. da er det lett å slå av på sannheten.

2. De ”står på synderes vei”. Da har de stanset hos dem. Før gikk de der noen ganger, nå har de slått leir blant de ufrelste. Syndere kan ikkje hjelpe de troende i gudslivet. Jesus sa: ta dere i vare. Det er aktuelt til alle tider.

3. De ”sitter i spotteres sete”. Nå har de gått over til verden, blitt hjemme der, de er blitt hans venner og fortrolige. Før forsvarte de troen og kristendommen, nå trives de blant ”fienden”.

Å spotte: se feil og mangler, le av de ivrige kristne og mener de er gammeldags. De vil ha noe nytt og mer tidsmessig – det ender ofte med å spotte selve kristnedommen. De er blitt ”fiender av Kristi kors” (Fil 3.).

(Verbene er tilnærmet synonyme, men med en utvikling. Det samme gjelder substantivene: ugudelige, syndere og spottere. Denne advarsel står ikkje i motsetning til at vi skal drive misjon blant de ufrelste.)
Hvordan er det med deg?


Ingen kommentarer: