51.*

SALME 51*: Davids botssalme.

David vender seg efter sitt store fall med Batseba, 1. 2, til Gud med bønn om syndenes forlatelse og fornyelse ved den Hellige Ånd, idet han kjenner og bekjenner sin misgjerning og dype fordervelse, 3-14. Han lover, hvis Gud hører hans bønn, å ville føre andre syndere til omvendelse og prise Guds rettferdighet og nåde av et sønderknust hjerte, som behager Gud mere enn noget ytre offer, 15-19. Han slutter med bønn for Sion, 20. 21.

Det er 7 salmer som kalles botssalmer. Denne har en bestemt forhistorie som er nevnt i v. 2. Det var den gang hadde gjorde synd med Batseba, og Natan kom til ham som botspredikant. 2. Sam. 12. Luther sier at denne salmen blir mest lest i kirken (på den tid). Det er vel ikke sikkert det er slik i dag.

Historien om David og Batseba og Uria er vel kjent. Denne salmen handler så om David som har et oppgjør med Gud, og det er en som er uten svik. Salme 32, 2.

a) Han ber om nåde, v. 3. Gud var vred og ber han ber ikke om at Gud skal behandle ham i rettferdighet. men han sier: Vær meg nådig, i din miskunnhet.

b) Dernest ber han om at synden må bli utslettet, ikke gjemt eller skjult, v. 3. Det er først når synden er utslettet at vi er frelst.

c) Han ber også om renselse, v. 4.9.12. Synden gjør oss urene for Gud, og vi kjenner det også i vår samvittighet og tankeliv: vi er skitne og tilsulket.

Det er nødvendig å kjenne synden rett, for å kunne kjenne frelsen rett. Ellers blir det en overflatisk kristendom. For synden er alvorlig, og Gud tar den på alvor selv om menneskene ofte ikke gjør det. Å kjenne synden er å kjenne seg selv rett, se hvem vi egentlig er. På et gresk tempel stod overskriften: Kjenn deg selv (gr. gnoti seauton). David hadde en voldsom syndserkjennelse. Når han tar oss med i det han opplevde er det som å gå ned i en mørk kjeller: vi ser mer og mer av mørket og mindre av lyset.

1. Først: han kjenner sin synd, v. 5. Han hadde gjort flere synder, og vi skal følge dem enkeltvis nå.

a) Han hadde syndet mot det 6. bud: du skal ikek drive hor. Det er det som først møter oss, i hans møte med Batseba. Og samtidig var det et svik mot hans hustru. Denne synden begynte med et eneste blikk, mens han stod på taket av slottet og så denne kvinna bade. Hadde han tatt blikket til seg og fluyktet som Josef gjorde, hadde han unngått det fallet. Job sier om dette: En pakt har jeg gjort med mine øyne, at jeg ikke skal se på en kvinne. Job. 31, 1. Når synden frister oss, er den eneste utvei å fly. Det gjelder vårt åndelige liv.

b) Dernest syndet han mot det 8. bud: du skal ikke lyve. For å skjule den første synden, forsøkte han å lyve det fra seg ved å be Uria gå hjem til sin hustru. Slik skulle det se ut som om det var hans eget barn som ble født. Men Uria var en trofast mann mot Gud og sin konge. Han sov ved porten til Kongens hus. David fikk han enda til drukken og trodde da at han ville gå hjem. Men han lå ved porten. Vi ser det samme hos Adam og Eva: de skyldte på andre, til slutt på Djevelen.

c) Den tredje synd var mord, synd mot det 5. bud. Der var ingen annen utvei for David nå enn å ta Urias liv. Slik kunne han ta Batseba til sin lovlige hustru og hun føde barnet i hans hus. Det er alltid slik at synd føder synd. Mennesket forsøker å skjule sin synd mot Gud og mennesker ved å dekke den ved andre synder. Men dermed bare øker syndeskylden. Den beste vei er å ta oppgjøret med en gang.

d) David brøt enda et bud: det 10. bud sier du skal ikke begjære din nestes hustru eller noe annet som hører ham til. Det hadde David gjort. Her ser vi at selve begjæret er synd når tanken godkjenner det. Det ser vi også av Rom. 7, 7: For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: du skal ikke begjære. Her siterer ikke Paulus hele budet, men stanser ved begjæret. Så fortsetter han i v. 8 og sier at synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i oss. Dette kommer ikke i konflikt med Jak. 1, 15. På begge steder er ordet "epithymia" brukt og oversatt med lyst og begjær. Epithymia er synd når tanken sier ja, da er den unnfanget og synden et faktum.

e) Det 1. bud ble faktisk også brutt av David: hans egen lyst ble avgud, og i det øyeblikk avskrev han den hellige Gud som herre i sitt liv. Slik stemmer hans opplevelse med ordene i Jak. 2, 10: dersom dere holder hele loven (hvis det var mulig!), men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.
David var ikke efrdig med synden her. Han måtte også betale for sin synd, og det må vi alle. Barnet som Batseba fødte, døde. 2. Sam. 12, 14. Her ser vi begrunnelsen for dette fra Guds side: David hadde gitt de ugudelige grunn til spott mot Gud og hans folk. Nå tenker de fleste mest på følgene av synden for seg selv og beklager den. Men her følger vi kongen på syndserkjennelsens vei videre.

2. Synden ble en plage for ham, v. 5. Min synd står alltid for meg, sier han. Det er vel om dette han skriver i Salme 32, 3-4: jeg stønnet hele dagen. dag og natt lå din hånd tungt på meg, og min livssaft svant. Å gå slik under Guds tunge hånd tærer på samvittigheten. Det gjelder ikke bare å bekjenne med munnen og leppene. Her er hele hans indre menneske berørt av Guds dom over hans liv.

3. Han ser at synden var mot Gud, v. 6. Selv om han hadde gjort galt mot flere mennesker og mot det folk han var konge over, så han nå enda dypere inn i gudstroen: alt skjer egentlig i forhold til Gud. Det er ikke spørsmål etter syndens størrelse eller mengde. Synden er krenkelse av Gud, den hellige majestet. I Guds lys er synden alltid mot ham, ettersom alt er Guds skapning og han er alles overordnede herre. Det som er ondt i dine øyne, sier David. Han ser seg ikke lenger i forhold til sine egne tanker om synd eller hva andre måtte mene om det. Det er folk flest mye opptatt av. Han ser at han er en forbryter for Gud og oppdager at det vesentlige er hva Gud mener om synden. Det er en viktig lekse å lære.
Slik er også vi. Alle har syndet på forskjellig vis - men alltid mot Gud. Og synden er like alvorlig om den ser liten ut. Rom. 3, 23. På grunn av synden ligger så Guds hellige vrede og mishag over det syndige menneske.

Salmisten hadde opplevd dette når han synger: Jeg står for Gud som allting vet og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd hvor den er stor i tanker gjerninger og ord.

4. Han ser enda dypere: han var født i synd, v. 7. Det er luthersk lære: vi er født syndere. Vi har synden som en uunngåelig arv. Den er ikke bare enkelte handlinger eller løsrevne uheldige gjerninger. Det er selve vår natur som er synd. Hele meg er vendt bort fra Gud og er gudfiendsk. 1. Pet. 1, 18; Joh. 3, 6. Det er sant som per Nordsletten sier: "Ifra hode til fot hjertets inderste rot, kun en eneste masse av synd."
Vi trenger å gjøre bot, selv om boten i seg selv ikke frelser. For vi har også synder å angre, synder som troende menensker. Det kan være sløvhet, likegyldighet og åndelig kulde. Det kan være nødløgner og sladder, smånasking og egoisme.

Derfor trenger vi renselse og frelse fra synden. Vi må bli rene som David ber om og fri syndens straff og forbannelse.

Rens meg med isop, ber David. Isop ble brukt både ved renselsen fra spedalskhet(3. Mos. 14, 52), og ved offertjenesten. Ved utgangen av Egypt ble isopkvasten brukt til å stryke blodet på dørstokkene - som altså var tegnet på befrielse (2. Mos. 12, 22). Og isop hørte med til paktens blod med en stedfortreder som offerdyret var (Hebr. 9, 19-20). Det David ber om er å få en stedfortreder, at synden kunne utslettes ved det hellige blod. han så det kanskje ikke så klart. Men han hadde selv forkynt om Messias i Salme 22. I v. 1 talte om Jesus som ble forlatt på korset. Og i siste vers sier han: Han har gjort det, og det er dette ropet Jesus også har på korset: Det er fullbragt (Joh. 19, 30). Der på Golgata ble alt gjort som var nødvendig til frelse. Det behøver vi, og objektivt sett var det dette som frelste David også.

"Så jeg blir hvitere enn snø!" sier han.Det var forandring. Og det er resultatet av frelsen i Kristus: alt det vonde er borte og synden fullstendig slettet ut. Det kan vårt påskelam, Kristus, gjøre. Og det skjer ved bekjennelsen. 1. Joh. 1, 7. 9. Jes. 1, 18. Det er underet ved frelsen. Den største og verste synder kan forandres totalt. Forbryteren i Guds øyne blir barn av den Hellige. Vi står igjen for Gud - ikledt Kristi fullkomne rettferdighet. Det er nåde, v. 3.