26.*

Salme 26.

Mange tror at David skrev denne salmen mens han var forfulgt av Absalom, 2. Sam. 15, 25ff. Noen vers peker spesielt på det, v. 4, 6-8 og 10. David sier han er uskyldig. I en gammel oversettelse står det ustraffelig. Han er hel i sin ferd og stoler på Herren.

Han har ikke samfunn med de ugudelige, han holder ikke lag med dem og hater egentlig samvær med dem, slik han har sagt i Salme 1. Tvert imot holder han seg til Guds hus. Det betyr både samfunn med Gud og med hans folk.

Han vil ferdes om Herrens alter, sier han. V. 6. Og i den nye pakt er Golgata offeralteret. I den gamle pakt var det flere alter og flere ulike offer. Mange av dem talte om forsoning for synder for å opprette forholdet til gud etter syndefallet. Det har Jesus gjort en gang for alle på korset. Det skal ikke gjentas. Det sier Hebr. 10 ganske sterkt, v. 10, 12, 14 m.m.

Og der vil David leve. For der blir vi varme i troen og trygge på at det offeret var nok for alle synder, også mine. Derfor er talen om Golgata så sterk i mange eldre sanger og salmer. De som skrev dem, hadde vært lenge ved alteret og sett inn i dybden av frelsesverket. Og det kunne de ikke tie stille med. Det måtet andre få høre. Og slike sanger lyder over hele verden der det sanne Guds folk bor. Om den sangen stilner, blir guds livet sløvt og preget av egne gjerninger og strev. Og det skaper aldri sann glede i Gud.

Dette sier David noe om i v. 12: I forsamlingene vil jeg prise Herren. Det er vitnesbyrdet – det som aldri må ta slutt.