onsdag 26. november 2008

Innledning.

Se: November 2008 med register over de enkelte salmer 1-150.

Salmenes bok i Bibelen

er jødenes "bønnebok". "og dette er første del (bok) i Salmene. På hebraisk kalles Salmene for "lovprisningsboken" (Sefær tehillim). Lovsang er et gjennomgangstema, også i tunge tider.

Bibelens 150 salmer er en rik åndelig skatt. Den har hjulpet mange på vandringen gjennom jordens ørken mot det himmelske Paradis. Mange salmer er skrevet av David, men andre forfattere er også nevnt. En rekke salmer er anonyme i den forstand at forfatter ikke er oppgitt.

Likevel - Gud selv er den egentlige forfatter til alt som står skrevet i vår Bibel. Ved sin Hellige Ånd har han gitt nedskriverne det budskap vi behøver. Derfor leser vi det som et Guds ord til oss selv om det er sagt i en bestemt historisk situasjon første gang.

Først litt om salmene:

1. Tittelen: Salmer er brukt i NT Luk. 20,42 og Apg. 1,20 og 13,33 samt av Jesus i Luk. 24,44. Ordet salme betyr dikt som kan synges, med musikk (jfr. Davids harpe).

2. Inndeling: 150 salmer. Jødene delte den inn i fem grupper, som de fem Mosebøkene:

1. – 1-41.

2. – 42-72.

3. – 73-89.

4. – 90-106.

5. – 107-150.

Hver ”bok” el. del slutter med en lovprisning (som ikke er lik). Del 1 og 2 er mer klagesang, mens del 3-5 er lysere og mer glede.

3. Forfattere: 7 forfattere og 50 salmer er anonyme.

1) David har skrevet 73 salmer – han var kongen.

2) Asaf har skrevet 12 salmer, var levitt.

3) Korahs barn har skrevet 10 salmer – levitter (faren gjorde opprør mot Moses, 4. Mos. 16).

4) Salomo har skreve 2 salmer – var konge.

5) Heman skrev 1 salme – sangleder for David.

6) Etan skrev 1 salme.

7) Moses skrev 1 (salme 90).

I LXX (Septuaginta) er flere navn på forfattere nevnt: Jeremia, Haggai, Sakkarja.

4. Alfabetiske salmer – 9 stk.

Salme 119 er den viktigste alfabetiske salme. Den er Bibelens lengste kapittel med 176 vers. Den er delt inn i 22 avsnitt (etter bokstavene i det hebraiske alfabetet). Hvert avsnitt har 8 linjer (vers). Alle 8 vers i frøste avsnitt begynner da med A, de neste 8 begynner med B osv.

Det er både kunstnerisk og dyktig gjort.

5. Innholdet i salmene, samlet i grupper:

1. Messianske salmer (profetiske). for eksempel Salme 2.

2. Kongesalmer , Sal. 72 (kan også være messianske).

3. Lovsang.

4. Bønnesalmer – Sal. 4.

5. Takkesalmer – Sal. 18.

6. Botssalmer (7 stk), - Sal. 6, 32, 38, 51, 102, 130, 143.

7. Klagesalmer – Sal. 3.

8. Læresalmer – Sal. 53.

9. Salmer ved festreisene: Sal. 120-134.

10. Hevnsalmer – Sal. 94. Det er ikke personlig hevn, men viser den grunnleggende motsetning mellom Gud og Satan – helt fra 1. Mos. 3, 14: Du skal være under forbannelse.

6. Hebraisk poesi. Det er flere slags poesi:

- enderim – som i sanger.

- bokstavrim som i norrøn diktning. (Trykksterke ord begynner med samme bokstav, som i Edda.)

- moderne dikt er ofte uten rim, men plassering av ord – ett ord på ei linje.

- GT – hebraisk poesi bruker paralleller. Dvs.: To linjer betyr det samme, med andre ord. Sal. 150.

7. Bruken av salmene.

1. Ved gudstjenesten i templet.

2. Ved festreiser og innhøstningen.

3. Som bønnebok, de satte sin lit til Gud ved dem.


I disse korte bibellesningene vil vi nå stanse for noen salmer, med et oppbyggelig sikte. Etter hvert kommer andakter og taler over flere salmer. Det gjelder hele salmenes bok.


1.*


SALME 1*
Den gudfryktiges lykksalighet, 1-3, de ugudeliges ulykksalige tilstand og ende, 4-6.

To verdener.

I denne salmen finner vi først den vanlige todelingen av verden som ellers er godt kjent i Bibelen. Det tales om de rettferdige og de ugudelige, v. 6. Den samme inndelingen finner vi igjen i NT. Jesus talte skarpt om dette i Bergprekenen: det var to porter og to veier. Og naturlig nok ledet de til hver sitt mål for livet. Mat. 7, 13-14. Og Paulus delte verden inn i fortapte og frelste, 1. Kor. 1, 18.

Det finnes ingen 3. kategori eller et samlingsalternativ. Ingen kan heller være nøytrale. Vi er i en av gruppene enten vi vil det eller ikke.

1) De frelste er kjent av Gud, v. 6. Han vet hvem som er rettferdig og med i Guds sanne menighet. Han har lovet å lede oss trygt hjem til sin himmel når vår reis er slutt. Da er vi evig og endelig frelst og salige der hjemme.

2) De ugudelige er også kjent av Gud, men ikke ledet av ham. Deres vei går til grunne og undergang. Det er fortapelsen, en evighet borte fra Gud. Det er den store og alvorlige forskjell mellom gruppene.


De frelste og verden.



Et viktig kjennetegn på Guds folk er deres forhold til verden. Her er v. 1 klart: Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd, og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete. Det taler om Guds folks forhold til verden og veien til frafall.

1) De troende og verden er flere ganger omtalt i Bibelen, både i GT og NT. Jakob sier: Vennskap med verden er fiendskap med Gud, Jak. 4,4. Og Paulus skriver i Rom, 12, 2: skikk dere ikke lik med denne verden. Johannes har også et alvorlig ord: elsk ikke verden, og heller ikke de ting som er i verden. 1. Joh. 2, 15-17. Det er klart at dette taler om avstand mellom de troende og de verdslige på samme tid som de troende skal vinne dem for Gud. Men det skjer ikke ved at de blir lik dem. Vi er kalt til å være et annerledes folk, som lys og salt i denne verden.

Mange er blitt knekket av lettferdig omgang med verden. Hvis vi lar oss påvirke av verdens tankegang om at dette livet betyr mest, skjer det. Da blir vi mer lik det verdslige vesen enn Gud. Det kan skje ved mer eller mindre åpen synd, eller ved likegyldighet og sløvhet for ens gudsliv. Vi kan ikke være en kristen og synde på samme tid. Et frynset moralsk liv er uforenlig med sann kristendom. Det samme er uanstendig snakk og underholdning.

Vi trenger den slags pietister den dag i dag som tar Guds ord og bud på alvor. Når en ung "kristen" sangerinne sier hun ikke er pietist og vil ha en samboer, er det ikke bibelsk. Budskapet fra Gud er klart: Det er Han som bestemmer. Og vi kan ikke være både i verden og i Guds rike. Ved Rikstoto kan du f.eks. ikke satse på to hester; det er bare den ene som vinner. Og ved et stortingsvalg kan du ikke legge to stemmesedler i urna; da blir begge forkastet.

Spørsmålet må bli: hvordan er ditt forhold til verden?

2) Ordet sier også noe av frafallets vei. Vi ser en stigning i disse ordene: den som vandrer, som står, og som sitter. En nærmer seg mer og mer, inntil en er fanget av verden. Det begynner med å vandre sammen med de verdslige i lag og underholdning. Det er ofte det første steg på frafallet. Det neste er at en stanser opp hos dem, blir stående sammen med dem. Og snart sitter en blant spottere og er blitt lik dem.

Det er en ting å gjøre: reise seg og forlate synden og verden. Det klarer ingen i egen kraft. Og i en slik stund ledes vi inn i syndserkjennelse av hvor små og elendige vi er. Og så får vi igjen begynne
av Guds nåde.

De frelste og Guds ord.


Ved siden av avstanden til verden kommer nærheten til Guds ord som kjennetegn på Guds barn, v. 2. De har sin lyst i hans lov og grunder på den, står det. Og i møtet med verden ser han hvor nødvendig det er.

1) De troende har sin lyst i Ordet. De har sett sannheten i Mat. 4,4: mennesket lever av hvert ord som går ut av Guds munn. Bibelen er blitt nødvendig for et Guds barn. Den er vår åndelige mat.

Har verden det slik?

Nei, den forakter egentlig Ordet, selv om noen kan studere det av andre årsaker. De kan lese den som litteratur eller som historie, eller rett og slett for å kunne motarbeide de kristne.

Men Guds folk er glad i Ordet. De ønsker å lese det og høre mer om det Gud sier. Vel kan vi bli trette og ikke orke å lese eller høre stort. Men det er unntakene og er ofte betinget av legemlig eller sjelelig sykdom og skrøpelighet.

Det er en viktig ting ved mat: den må være sunn, og vi må ha nok av den. Bederva mat er farlig. Slik skal vi ta avstand fra usunn kristen litteratur som det dessverre er mye av i vår tid.

Guds ord er også lys på veien, Salme 119, 105: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. Den viser oss hva som er rett og galt, og leder oss trygt til målet. Som kristne er vi på vandring hele livet. Ofte går veien gjennom mørke. Da kan vi bruke Guds ord til veiledning og trøst.

En annen side ved det å ha sin lyst i Ordet er også lydigheten: de ikke bare hører det men følger det. Å høre etter jødisk tankegang er egentlig å gjøre etter ordet. Det du hører blir en del av ditt liv.

2) De troende grunder på Ordet - dag og natt, står det. Det må bety at de lever og ånder i Ordet, og gransker det for å finne Guds mening med det. Det betyr ikke at alle må bli "teologer". Men det betyr at vi vokser som kristne ved å lese Guds ord. Ikke alltid forstår vi det, og ikke alltid har vi lyst til å lese det. Noen ganger må vi tvinge oss til å lese - slik mødre må tvinge barn til å ete. Og til mer vi vokser som kristne, til mer vil vi trenge inn i Ordet, granske det for å forstå mer av betydningen.

Da er vi salige. Det er lykke for en kristen å holde avstand til det syndige og være opptatt med Guds ord. Da får en oppleve at Gud er nær.

Som et tre.


Den troende blir sammenlignet med et frodig tre i v. 3. Og det er et fint bilde.

1) Det er plantet ved rennende bekker, står det her. Og det minner oss om at vi som kristne er plantet ved nådens bekk, ved evangeliet. Vi er plantet. Det sier oss at vi ikke er i Guds rike etter vår natur. Vi ble satt der ved troen på Kristus. Og Guds bekk er alltid full av vann, Salme 65,10. Her, i evangeliet, henter vi vår kraft og lyst til å være en kristen. Evangeliet om Jesus er vår daglige kost til styrke og nytt mot. Ordet som v. 2 taler om er ordet om Jesus. Det er ordet om Guds nåde som tar imot syndere.

2) Det bærer frukt i sin tid. Det blir til nytte for husbonden. Gud får bruke deg. Vi blir ofte anklaget i vårt hjerte når vi hører om å bære frukt. Vi har så lett for å tenke på at vi skal lage denne frukten, at vi må anstrenge oss for å få den til. Bildet her er befriende slik: det er det treet som står ved bekken som gir frukt. Røttene suger til seg vann og næring og skaper frukten. Vi skal ikke produsere frukt. Vi skal leve godt med Jesus, ta mye til oss av nådens bekk - og så la Gud gi frukten. Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans velbehag, leser vi i Fil. 2,13. Da bruker Gud til ditt liv. Jo mer vi tar til oss av evangeliets ord, til mer kan Gud skape frukt i oss.

3) Bladene visner ikke. Det betyr at vi blir bevart og får oppleve fornyelse. Den er heller ikke selvstrev. Den er å leve i avhengighet av Jesus. Det er fornyelsen. Når noen visnet vekk som kristne, var det fordi de glemte ordet om Jesus til fordel for noe annet. Slik skriver salmisten: Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket, for jeg har glemt å ete mitt brød. I NB-88 står her: Mitt hjerte er som solsvidd og visnet gress. Det er bilde av tørketiden. Men det skjer ikke der hjerte lever av Guds nåde i Kristus.

De ugudelige.

Vi kommer tilbake til de ugudelige som er den ufrelste verden. De er det motsatte av de frelste. Ikke så de ugudelige, står det.

1) De ligner agner. Og de er tomme skall. Kjernen er borte. Der er heller ikke noe tre, rot eller frukt. Bare agner. Det betegner det verdiløse og unyttige. Dypest sett er de ikke til nytte verken for Gud eller sine medmennesker. Tar vi det på alvor, er det egentlig en tung dom over det verdslige menneske. Men slik taler Gud.

2) De skal ikke bestå i Guds dom. Det er avslutningen på hele den ugudelige verden. Og det er betydningen av ordene: agner som vinden blåser bort. Det var dette Johannes talte om i sin botspreken til jødene: agnene skal han brenne opp med uslukkelig ild, Luk. 3, 17.

Allerede den første salmen gjør det altså klart: de ufrelste skal lide en evig fortapelse borte fra Gud. Deres vei fører til undergang. Gud vil dømme en rettferdig dom over alle mennesker.

Så alvorlig er det å leve.
Salig er den som ser dette her i livet - og legger sitt liv i Guds hånd.
---

Salme 1,1*

Å bli en frafallen.

Her kan vi følge trinnene nedover til å bli en frafallen.

1. De ”vandrer” blant de ufrelste. Begynner å gå, være sammen med dem.
”I de ugudeliges råd”. De diskuterer medverden, tar imot råd fra dem. Gjør det aldri. Å vandre er å være fast gjest der, ofte høre på dem – i åndelige spørsmål. da er det lett å slå av på sannheten.

2. De ”står på synderes vei”. Da har de stanset hos dem. Før gikk de der noen ganger, nå har de slått leir blant de ufrelste. Syndere kan ikkje hjelpe de troende i gudslivet. Jesus sa: ta dere i vare. Det er aktuelt til alle tider.

3. De ”sitter i spotteres sete”. Nå har de gått over til verden, blitt hjemme der, de er blitt hans venner og fortrolige. Før forsvarte de troen og kristendommen, nå trives de blant ”fienden”.

Å spotte: se feil og mangler, le av de ivrige kristne og mener de er gammeldags. De vil ha noe nytt og mer tidsmessig – det ender ofte med å spotte selve kristnedommen. De er blitt ”fiender av Kristi kors” (Fil 3.).

(Verbene er tilnærmet synonyme, men med en utvikling. Det samme gjelder substantivene: ugudelige, syndere og spottere. Denne advarsel står ikkje i motsetning til at vi skal drive misjon blant de ufrelste.)
Hvordan er det med deg?


2.*


Salme 2*
Jordens folk og konger gjør forgjeves oprør imot Herrens salvede (Messias, Kristus), 1-3. Herren ler av dem og foreholder dem i vrede at han selv har innsatt ham til konge, 4-6. Den salvede forkynner at Herren har gjort ham til sin sønn og gitt ham all makt over jorden, 7-9. Oprørerne formanes derfor til å underkaste seg ham, 10-12.

Profeti om den salvede.


Flere steder i Det gamle Testamentet finner vi profetier om Messias som skulle komme. None ganger er de vage, og det er ikke så klart ved første øyekast at de taler om Jesus. Andre steder er det åpenbart at det må gjelde ham.

Salme to ligger kanskje et sted mellom disse to ytterpunkter. Noe synes svært klart: det må gjelde Messias. Han er den Guds salvede som skulle komme.

Og NT sier tydelig at Jesus oppfylte disse ordene. De kristne etter pinsedag sa nærmest i kor at det skjedde, Apg. 4,25-27. Salmen forteller om Guds rike som Jesus skulle opprette, og menneskenes reaksjon på det. Det er Jesus som konge som framheves her.

Hvem er Messias?


Messiasprofetene er en av de røde tråder i Bibelen. Og de viser forskjellige sider ved ham. De ble oppfylt i Jesus Kristus. Her får vi høre om tre sider ved Messias:

1) Messias er konge, v. 6. Det er bilde av Jesus som leder og hersker i verden. Nå vet vi at Guds rike i sin nåværende skikkelse er et åndelig rike. Jesus er konge i oss. Joh. 18, 36f. Det er et sannhetens rike, og kongen vil herske i våre hjerter og liv. Han skal styre vårt sinn og tanker og liv. Og det skjer når evangeliet får rom i oss. Det er ikke meningen at Jesus skal regjere i det verdslige rike i denne tidsalder. I en ny tid tror vi at han skal bli konge for Israel.

2) Messias er den salvede, v. 2 (28,8). Salvelsen betyr innvielse til en spesiell tjeneste. I Israel var det kongen, presten og profeten som ble salvet. Jesus skulle være alt dette. Hans hovedoppgave ved hans første komme var prestetjenesten. Som verdens frelser skulle han være både offerprest og selve offeret. Det taler Hebr. brevet klart om.

Til offerstedet står hans hu
han sier: se, her står jeg nu
for Adams ætt å stride.


Han var en soning for våre synder, 1. Joh. 2, 2. Da betalte han for alle våre synder, vi er fri ved tro på Jesus.

3) Messias er Guds Sønn, v. 7. Herren sa: Du er min Sønn. Det forteller at Jesus var Gud. Og det var nødvendig når han skulle frelse verden. Hvem andre var i stand til det? han var noe mer enn en stor profet og et godt menneske. Apg. 13,33. I oppstandelsen ble det godtgjort at han var Sønn, Rom. 1,4. Så viktig er dette at Gud steg ned i verden ved sin Sønn for å redde den.

Jesu fiender.

Selv om Jesus var Guds egen sønn og ble sendt til Guds eget utvalgte folk, ble han ikke møtt med åpne armer. Og det er typisk for ham til alle tider. Hvorfor larmer hedningene, er åpningsspørsmålet, v. 1. Ja, jordens konger og ledere reiser seg mot Messias, v. 2. Guds rike har alltid hatt motstand, og vi må regne med det også i vår tid. Martyrene i Romerriket og i Østblokkland er tydelige tegn på motstanden. Og vi må vente det over hele verden - i den siste tiden spesielt.

Grunnen er klar: menneskene vil ikke anerkjenne Jesus, de vil ikke ha ham som sin frelser og konge. Vår falne natur ønsker ingen frelser. Vi vil frelse oss selv. Menneskets kamp i all historie har vært å frigjøre seg fra Guds herredømme.

Menneskene tror at Gud vil binde dem og gjøre oss til sine slaver. Vår falne natur har mistillit til Guds godhet.

Bak dette ligger nok ønske om å bli fri alt, bestemme selv og leve fritt etter våre egne ønsker.

Det har alltid vært slik i verden. det foregår en åndskamp mellom lys og mørke. Dypest sett er det en kamp mellom Gud og Satan. Den skjer i den enkelte av oss - og ute i samfunnet.

Den uomvendte sier nei til kallet. Verden protesterer mot Guds lover og moral. Både abortkampen og homofil praksis viser det. I den siste tid skal denne åndskamp være ekstra hard, den kulminerer med Antikrists komme, Åp. 13.

Jo, Gud har mange fiender i Norge og i verden i dag. Hva blir utfallet av striden?

Messias vil seire.

Gud ler av verden, sier salmisten, v. 4. Han er trygg på å vinne seier, og motstanden fra verden er ingen ting for ham. Til slutt vil han knuse sine fiender, v. 9. Jfr. Åp. 2,27. Motstand mot Guds rike vil altså være forgjeves. Den er i alle tilfelle tidsbegrensa. Det kan se ut som om Guds folks motstandere har overtaket noen ganger. Men sluttkampen blir vunnet av den allmektige.

Han skal knuse fienden som en knuser leirkar. I Egypt f. eks. skjedde det når en ny konge skulle krones. Da skrev de navnene på andre folkeslag på leirkara som så ble knust. Det var et symbol på at den nye kongen skulle knuse fienden.

Etter Mat. 16, 18 har vi løfter om at Gudsrikets fiender aldri skal få endelig makt over hans menighet. Derfor er det nytteløst for dem å larme - det er fåfengt, sier ordet.

Advarsel til menneskene.

Når seieren er viss for Gud, skulle menneskene la seg advare i tide. Vær viselig, la dere advare, v. 10. Tjen Herren med frykt, v. 11. Ja, kyss Sønnen, forat han ikke skal bli vred, v. 12.

I gammel tid var det uttrykk for ydmykhet og respekt å kysse føttene. Da måtte en bøye seg helt til jorda. Det er den tilbedelse Gud vil ha av sitt folk. Men fordrer omvendelse: å komme til ham med sine synder og feil for å be om nåde og tilgivelse. Det er betydningen av den siste linja i salmen: Salig er alle de som tar sin tilflukt til ham. Da velsigner Gud og frelser. Til dem når ikke hans vrede.

Har du tatt din tilflukt til Jesus - Messias ?


3.*


Salme 3*

David klager over sine mange fiender, som dømmer ham for fortapt, 2. 3. På grunn av sin tidligere erfaring om Herrens nåde er han dog trygg og rolig, 4-7, og beder om at Gud fremdeles vil hjelpe ham, 8. 9.

HJELP I NØD.


Denne salmen forteller om David da han flyktet for sin sønn Absalom. Han klager over at han har fiender som dømmer ham. Det har mange opplevd etter ham. Men David kjente Gud og satte sin lit til ham. Midt i kampen og lidelsen opplevde han Guds nåde og trofasthet.

I dette avsnitt i Guds ord får vi altså se hva Gud er for oss, og hva vi erfarer i livet med ham. Det er felles erfaringer for Guds folk til alle tider.

David i nød.

Det som skapte nøden for David denne gang, var hans egen sønn. Han var på flukt fra sønnen som ville ta ham, slik det er fortalt i 2. Sam. 15,30. Vi har ingen grunn til å tro at noe annet var årsaken til denne salmen slik enkelte hevder. Dette ser vi best hvis vi som fortolkeren Dächsel ser salmen i forhold til salme 2. Der tales det om den motstand Messias vil få av verden. I salme 3 ser vi at David selv får føle noe av denne kampen. Og det av sin egen sønn.

Nå var det som om alt brast for kongen. Han ble sviktet av sine egne. Det er ofte den verste motstand vi kan få når våre nærmeste vender oss ryggen.

Men den dypere årsak til nøden var Davids egen synd med Batseba. Kongen hadde drevet hor, mord og løgn. Og synden fører oss alltid inn i vansker og nød. Vi kan ikke flykte fra det vi har gjort.

Vår nød er også oss selv. Våre synder fører oss ofte ut i vansker. Vi har alle syndet i ord og gjerninger og tanker. Ja, det vi er av natur som syndige, falne mennesker er den egentlige årsak til all nød - selv om vi ikke alltid kan peke på konkrete synder i vårt liv som grunn til bestemte vansker. Det skal vi være forsiktige med. Og bak alt står Djevelen. Det står fast.

Noe skjedde.

Da skjedde det noe med David. Han som hadde syndet kom i nød for sin synd. Han bekjente og omvendte seg slik vi leser i Salme 32 og 51. Han fant hjelp i sin åndelige nød. "Men du, Herre...", sier han her, v. 4. Det var det store vendepunktet for David. Og før vi kommer til han med vår nød og ber om hjelp mot vår synd, vil vi ha Gud mot oss. Jeg ropte til Herren og han svarte meg. Det er kongens vitnesbyrd nå.

Da befridde Gud ham fra all nød. Frykten var borte. Et nytt liv var begynt.

Slik opplever et menneske frelsen i dag også. De mørke tanker om en evig pine i fortapelsen er avløst av fred med Gud. Fordi du møtte Jesus som frelser. Det er løsningen. Verden kan aldri befri oss fra evighetsalvoret. Det kan evangeliet.

Hva fikk du hos Gud da?

Ingen går tomhet bort fra Ham. Så sant vi kommer blir vi mottatt og får med oss gaver. Hva er det?

1) Et skjold er det første. Du er et skjold for meg, sier han, v. 4. Det var to slag skjold i denne tida. Et stort som dekket hele kroppen som ei dør. Og et lite, rundt og bevegelig som kunne settes inn der fienden kom med sitt angrep. Dette siste er brukt her. Det var lett å bruke rundt hele kroppen der angrepet kom.

Herren hadde sagt det til Abraham, 1. Mos. 15, 1, og Mose siste ord har det også, 5. Mos. 33, 29.

Hva er dette skjoldet? Det er knyttet sammen med frelsen fra Gud, 7, 11; 18, 36. Skjoldet står for trygghet og sikkerhet. Det kan berge oss fra angrep. Når Gud selv er skjold, er tryggheten fullstendig og utvilsom.

2) Vi fikk ære og herlighet. Du er min ære, sa David. Og det er sant om oss alle kristne. I oss selv har vi bare synd og skam når vi står for Gud. Litt av dette har vi sett. Men Gud ser hvor heslig vi egentlig er.

Så ble vi frelst. Og da fikk vi noe nytt. Han renset oss fra all skam. Men vi har ikke noe ære av det selv. David tok heller ikke ære for sitt liv. Bare i Gud eier vi det. Derfor kan han skrive i Salme 29, 1: Gi Herren ære og makt. Og det er alvor over profeten som sier: Jeg gir ikke noen annen min ære (Es. 42, 8).

3) Han løfter opp mitt hode. Det betyr at han gir oss frimodighet. Vi behøver ikke å skamme oss når alt er tilgitt. Gud selv har befridd oss fra ydmykelsen. I Kristus er vi nye skapninger med en ny rettferdighet.

4) Gud svarte, v. 5. Bønnen var ikke forgjeves. Vårt rop nådde opp til hans himmel. Noen ganger ser det ut som om vi ikke får svar eller svaret kommer sent. Men det kommer! Det kommer fra hans hellige berg, Sion. Og om svaret ikke alltid er etter vårt eget ønske, er det alltid etter Guds gode vilje. For på Sion er Messias konge, 2, 6.

5) Han støtter oss, v. 6. Da er vi trygge og får den hjelp under vandringen som vi trenger. Han er så trygg at han legger seg ned. Salme. 23, 5.

Gjennom alt dette gjelder siste vers: Må din velsignelse være over ditt folk! Salmen begynte med at David hadde fiender, og den slutter med Herrens frelse og velsignelse. David gikk gråtende over Oljeberget da han flyktet, 2. Sam. 15, 30. Men han var velsignet - for Gud selv var med.


4.*


SALME 4*

David beder Herren bønnhøre ham og hjelpe ham mot hans fiender, 2. Han formaner disse til ikke lenger å angripe ham, Herrens utkårede, 3. 4, til å være stille, tjene Herren i opriktighet og stole på ham, 5. 6. Selv stoler han på Herren, har en glede i ham som er større enn deres timelige glede, og er trygg i hans varetekt, 7-9.

V. 2 om å være en kristen - slik skjedde det.

1. Gud er min rettferdighet, v. 2.

Han var i nød, en synder og dermed fortapt. Men fant utveien.
Vi er ikke rettferdige i oss selv. Og vi kan aldri bli det selv.. Da måtte vi rope og be om frelse. Og vi fant veien: Jesus sendte sin sønn til jord.

Frelsen var av nåde. Ef. 2, 8. Vi må bli frelst.

Hva er det? Svaret er Jesus. han ble vår rettferdighet. Jer. 33, 16. Bare i Jesus står vi rettferdige for Gud. Fil. 3; Rom. 5.

Det er et under, men sant. v. 4. Ren og rettferdig, himmelen verdig.

2. Dernest: synd ikke! Det er formaningen til oss. Det nye livet er slik. Vi blir aldri fullkomne 100 %. Men vi skal følge kompasset og kartet Gud har gitt oss, og la oss korrigere ved feilnavigering. a) Vi får en ny lyst og kraft til et rett liv når vi blir frelst. Det er evangeliets omskapende makt. Intet annet makter det.

b) Likevel blir vi formant til å leve rett. Vårt gamle kjød står imot det nye livet og vil ikke bøye seg for evangeliet. Derfor trenger vi både oppmuntringer til å leve det nye livet og direkte oppfordringer og formaninger.

De rette offer i v. 6 er å leve forsiktig som kristen og være nøye med synden. I Bergpreika sier Jesus at vi skal søke Guds rike først, Mat. 6, 33.. Det er mangelvare.

3. Vi får noe nytt av Herren: større glede, v. 7-8. Verden tilbyr mye. Men Jesus har noe som er større og bedre: det er ekte, det varer ved, er uavhengig av motgang. Fil. er gledens brev med en sterk oppfordring til å glede seg i Herren, Fil. 4, 4. Og den siser ordet her, er større enn alt jordisk. Det er å være frelst, være barn av Gud. Det er da noe å være barn av Gud den evige Fader.

4. Da får vi trygghet og fred. Gjennom hele livet varer det, og i døden. For det er hjertefred: å ha det rett med Gud. Tross nederlag er freden der, så lenge vi lever i syndenes forlatelse. Jeg er i Herrens hender når...

Verden gir ikke fred. Det er en falsk følelse av fred. Jes. 57, 20: Den ugudelige er som det opprørte hav. Men i Jesus har vi det verden ikke kan gi, for han er vår fred. Ef. 2, 14.

Då kan me leva og døy trygt.
Denne salmen er kalt "Kveldssang".


5.*


SALME 5.*

David klager over sine mange fiender, som dømmer ham for fortapt, 2. 3. På grunn av sin tidligere erfaring om Herrens nåde er han dog trygg og rolig, 4-7, og beder om at Gud fremdeles vil hjelpe ham, 8. 9.

David ber Herren høre hans bønn, forvisset om at han som ikke tåler de ugudelige i sitt samfund, nådig vil gi ham adgang dertil, 2-8. Han ber Herren bevare ham for den undergang som hans ugudelige fiender truer ham med, og la dem selv gå til grunne for sine mange misgjerningers skyld, 9-11. Da skal alle gudfryktige glede sig, 12. 13.

Salme 5,12-13.*

Dett er fine ord om Guds folk, dei truande. Det er likt som på Davids tid, og det gjelder de kristne nå.

1. Dei tek si tilflukt til Herren. De treng Herren, difor er dei kristne.

Dei er i naud og vanskar åndeleg sett, mot fiendar. Vår største naud er synda og Guds dom.

Kor skal eg hen? Kven kan hjelpa meg mot synda? Mot dårleg samvit, tanken på æva?
Bibelen seier: Jesus kan. Han kan ordna alt. kap. 9,10: Herren er ei borg i nauda. Det talar om forsvar, tryggleik. Dit kan me flykta, vera trygge og glade.

2. For: Han dekker deg med nåde. Som med ei skjold. Her tyder det eit stort skjold, som dekker heile kroppen. Det var skjoldet ”tsinnah” på hebraisk. Guds born er fullstendig beskytta av Gud.

Korleis? Med nåde. Det er eit stort ord i Bibelen. Gud gjev alt gratis og ufortent. For Jesus gjorde alt for oss. – Han døydde på krossen for synda og sona alt. Salme 22,32: han har gjort det – Dette er eigentleg det same som Jesu rop på korset: Det er fullbrakt, Joh. 19, 30.

Det er nok for alle og for alt. Han dekker deg der. Det kan me tru, ta imot. Kvar einskild må ta imot det.

3. Då: velsignar han deg. Det er godt å leva som kristen alt her på jorda. Gud gjev oss alltid noko godt. Guds velsigning det største, om enn uforklarleg. Gud gir oss rikelig, han bruker aldri rasjo-nering. Og Guds velsignelse er det største vi har. Og den er uforklarlig.

4. Han skal verna dei. Mot alle fårar nå. Det er tanken om tilflukt som kommer igjen. For vi kan møte mange farer gjennom livet. Og døden er den siste strid. da er Jesus med oss – gjennom dødsskyggens dal. Og i dommen er Gud selv på vår side.


6.*

6. Guds barns erfaring.

David har det vanskelig på grunn av fienden som omgir ham. Og han tenker at det kanskje er et tegn på Guds vrede. Gud vil straffe ham for synden. Da har han bare en utvei: Gud må vise nåde og frelse ham. Slik er han et godt eksempel alle kristne. Vi har også den erfaring flere ganger i livet. Og det gjerne gjennom flere stadier.


1. Herrens tukt, v. 2.

Når et Guds barn har syndet eller er på vei bort fra sin Frelser, må Herren Gud tukte oss. Noen ganger må han sende stor straff over en kristen eller over en menighet. Ja, han kan til og med straffe og tukte et helt folk, slik han gjorde mange ganger med Israel i den gamle pakt. Men mange mennesker vil dessverre ikke se det slik og bortforklarer ulykke og sorg. Det kan ikke være Gud som gjør slikt mot oss, da kan han ikke være Gud, sier de.

.

Årsaken er ikke vrede og sinne, slik vi mennesker ofte reagerer. Guds plan med alt han gjør er å lede folket tilbake til Guds vei og vilje. Så lenge Gud ser at det er håp om fornyelse, sender tuktens ris i en eller annen form. Når et Guds barn har lært denne leksen, vet han at Gud alltid mener det gode med det vi opplever. Det er en styrke å ha lært denne lekse i Guds skole.


2. Bønn om frelse, v. 3.

David reagerer på rett måte under tukten og straffedommen. Han erkjenner at han har syndet, slik han gjør flere ganger i Salmenes bok, f. eks. Salme 32 og 51.


Her ber han først om nåde, v. 3. Nåde betyr å bli utfriet og berget uten egen fortjeneste. Og vi kan og skal ikke betale noe selv. Det er gratis. Nå har han slitt så lenge under syndens byrde, at han visner ganske bort. Det minner om salme 32, 4: Dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Slik har vi det når synden ikke er gjort opp med Gud og med mennesker. Da er det ikke lett å leve.


Dernest ber han om helbredelse. Det er nok ikke legemet det gjelder her. Det er sjelen og hans indre liv. Han er forferdet. I v. 4 kommer det igjen: Det gjelder sjelen, hans indre liv og kontakt med Gud. Han er grepet av stor forferdelse. For han vet at han har synder. Og slik kan han ikke leve lenger. Han er åndelig dødssyk. Gud, du må gjøre meg frisk.

Han har strevet lenge slik. Nå spør han: Hvor lenge skal vare? Ventetid er alltid vanskelig, og noen ganger gjør det oss usikker. Skal det aldri bli en forandring? Slik tenker vi i slike tider. Nå er han trett og full av tårer, v. 7f.


3. Frelsens grunn, v. 5.

Bønnen blir utvidet, og han vet at det må være slik om det skal bli svar. Han har altså ikke gjort seg fortjent til noe som helst. Han kan ikke be om frelse fordi han fortjener det. Det er ingen ting i ham som taler for at Gud skal hjelpe ham.


Derfor ber han slik: Frels meg for din miskunnhets skyld. Miskunnhet er nær beslektet med barmhjertighet og har også noe likhet med nåde. Alle disse tre ordene taler om det uforskyldte. Hjelpen bygger ikke på fortjeneste eller en slags avbetalingskontrakt. Det ordet som er brukt her er nettopp et slikt ord: miskunn, der Gud ser i vennlighet mot menneskene og har medlidenhet med de som er i nød og ønsker å berge dem. Og det gjør han fordi han selv er slik i sin natur. Gud vil frelse det fortapte. Men han ser ingen grunn til å gjøre det i mennesket selv. Han gjør det for sin egen del, og på grunn av sin uendelige kjærlighet til sin skapning. Og da er det nåde.


Nå ber David nettopp om det – slik vi må gjøre om vi skal bli frelst. Gud har ikke forandret sin plan. ”Den Gud som var på Mose tid, er likedan i dag,” står det i sangen.


4. Bønnhørelse, v. 10f.

Mitt i sin nød og sorg og klage har han full visshet om frelse. Det viser hvor godt han kjenner Gud. Han er ikke en tyrann som hevner seg når det brister for oss. Gud er en god Gud.


Derfor kan han si: Herren har hørt minn bønn, ja, det var en inderlig begjæring. Han la hele sin sjel i den. Nå vet at Gud har hørt. Og enda en gang sier med trosvisshet: Herren vil ta imot min bønn. Fienden skal bli til skamme når de ser at han som hadde syndet, er tilgitt og har fått oppreisning på ny. Da skal de se: Det er Gud som er Gud. Og han elsker sitt folk og tar imot syndere, Luk. 15, 1-2.


Slik er han også i dag. Du kan komme med din synd med stor frimodighet. Han venter på deg nå. Amen.

7.*

Salme 7.

Også her ber David om hjelp mot fiender. Det var visst et konstant problem for ham. Vi kjenner ikke benjamitten Kusj. Men salmen må stamme fra en periode med forfølgelse, trolig fra Saul. En ”sjiggajon” er en klagesang, en sang som uttrykker sterke følelser.

1. David ber om hjelp.
I v. 2-3 sier David at han behøver hjelp. Han har lært å gå den rette vei og ta sin tilflukt til Herren. Hvis ikke han kan hjelp, vet han at han vil forgå – slik løven ville ha revet ham i hjel i ungdommen da han kjemp mot den. Men da hadde David Herren som hyrde, og han hjalp ham.

2. David er uskyldig. V. 4-6.
Han er rettferdig, selv om han ikke mener det i absolutt forstand. Her tenker han på anklagen han får, og der er han uten skyld. Han vet at ingen kan skjule noe for Gud. Og da er det ingen hjelp i å hykle i Guds nærhet. Her taler han om sin venn, v. 5 i NO 78. Motstanderen er trolig Saul – og David har ikke gjort ham eller andre noe ondt.

3. Gud skal dømme, v. 7-10.
David ber om at Herren selv må dømme her. Han kan skifte rett og galt mellom David og andre. Her taler han faktisk om folkeslag som her kan bety filisterne. Han kjempet ofte mot dem. Her ser vi en motsetning mellom ham den ene (David) og de mange gudløse. Slik er perspektivet sterkt utvidet. David føler seg alene i kampen, derfor behøver han Guds hjelp enda mer.

4. Davids håp. V. 11-14.
David håper at Guds rettferdighet må skje. Herren er rettferdig, v. 10b, og derfor kan David trygt overlate seg i hans hånd. Gud er både skjold og vern og dommer som skaper rettferdighet. Selv om fienden angriper ham sterkt med skarpe sverd, vil de selv bli utslettet. Det er paradokset i åndelig strid. Ordspr. 26, 27 uttrykker denne åndelige lov: Den som graver en grav, skal falle i den. Det samme ser vi i v. 16 i denne salmen.

5. Svar i framtida, v. 15-18.
David ser her det alt Guds folk må se og leve etter mange ganger: Svaret vil komme i framtida. Da vil Gud gjøre opp med alle. Men han taler alt nå om gjengjeldelse og vet at det skal sikkert skje.

Derfor kan han prise Herren for seieren. David vil få oppleve Guds rettferdighet uten at han vet hva tid det skjer.
.

8.*

Salme 8.
Her priser David igjen Herren. Det gjør han ofte. Ordet ”gittit” kan være et instrument som har navn etter byen Gat i Filisterland, eller en toneart som kommer fra den byen. Det er bare salmer med lovsang som har denne overskriften (Salme 8, 81 og 84).

1. Herren har åpenbart seg i sin prakt fra himmelen, v. 2. Og hans navn er herlig i hele verden. Det gjelder oss som tror nå og en gang i evigheten.

2. Endog små barn priser Gud, v. 3. Et barns bekjennelse kan virke mer enn lærde ord. De er rette profeter og kan stanse fienden. Det har vi sett mange ganger.

3. Gud har gitt mennesket stor verdighet og makt. Mennesket er det ypperste av Guds skaperverk – lite ringere enn Gud. I skapelsen hadde de Guds bilde. Det ble tapt i syndefallet. I denne salmen ser vi Jesus som Menneskesønnen tre fram. Han var det andre menneske og den siste Adam som mer enn gjenopprettet fallet. Hebr. 2, 6-11. Og han gav oss et nytt og større håp enn før.

4. Gud har satt menneske til herre over alle andre skapninger, v. 7-9. Det er et ”menneskets kongedømme” i vår tid. 1. Mos. 1-2. – Og så slutter salmen med lovsang slik den begynte. Og slik skal vi få leve i takk og pris til vår Gud.

9.*

Salme 9.
Et er usikkert hva ”Mut-labben” betyr. Det kan bety: Død for sønnen. Her har vi også en lovsang, selv om vi ikke vet hva tid den er skrevet. Den er en såkalt ”alfabetisk salme” som f. eks. Salme 119. Men i Salme 9 er det ikke strengt gjennomført.

1. David priser Herren fordi han har frelst ham fra fienden., v. 2-7. De er ødelagt og altså beseiret. Guds folk har alltid fiender og møter motstand. Derfor er det godt å ha en stor Herre og frelser.

2. Gud har vist at han er en rettferdig dommer. Og han vil alltid hjelpe de undertrykte i deres strid. V. 8-13. Det gir trygghet for et Guds barn som selv ikke ser noen utvei. Da har vi en å gå til uansett hva nøden er.

3. David ber at Gud fremdeles må hjelpe ham mot fienden, v. 14-15. David vil fortelle folket om Guds storverk. Og da må han ha frihet og anledning til det. Det betyr også at David vil gi Gud æren for alle kriger og seire han har hatt. Slik skulle vi også overlate alt til Gud og gi ham ære og takk for det som skjer.

10.*

Salme 10.
Salme 10 er en klagesang over lidelsene som Guds folk må gjennomgå. Hvorfor gjør ikke Herren slutt på den? V. 1. Det er spørsmålet og problemet her.

1. Salmen beskriver først de ugudeliges ondskap, v. 2-11. Da beskriver han dem som hovmodige og egenrettferdige. Der er åpen synd med stor frekkhet både mot Gud og mennesker. De gudløse er egentlig rå forbrytere uten barmhjertighet med noen. De lever som om det ikke var noen Gud og ingen dom som venter. I det ene øyeblikk sier den ugudelige: Der er ingen Gud, v. 4b. Og kort etter seier han: Gud glemmer, v. 11. Han er kanskje ikke så sikker likevel.

2. Salmisten ber om Guds hjelp. V. 12-16. ”Reis deg” er uttrykk for at Gud skal gripe inn. Han synes at dommen blir for sen. Han ber derfor om en regnskapens dag straks. For det er Gud som er konge. Ham skal alle lyde. Slik kan vi også bli utålmodige når vi ser at det går de gudløse vel, Salme 73.

3. Men salmisten er viss om at Gud hører bønn, v. 17-18. Det er godt når de troende lever i en slik trosvisshet. En dag vil Gud gripe inn og hans vilje vil skje. Da skal det bli godt å leve. Men det skjer først på den nye jord. Du er vel på vei dit?

11.*

Salme 11*

David avviser det råd at han skal frelse sitt liv ved å fly og holde sin sak for tapt, 1-3. Han er i troen på Herrens rettferdighet forvisset om at han vil la straffen komme over hans ugudelige fiender, 4-7.

Salme 11,3.*

David følte det slik: noko var øydelagt, grunnvollen. Eg er redd det er slik nå, eller verre?

Me vert ofte oppfatta som dømesjuke når me peikar på feil i kyrkje og kristenliv. Men lat oss vera realistiske!

Grunnvollane vert nedbrotne:

1. Den norske lov. Her har mykje vorte endra med åra: abortlov, likestilling, samliv, sambuar, homofile. Det ser ut til at nye regjeringar fører til nye lovar.

2. Bibelsynet: er alt Guds ord? Det spørsmålet har vore stilt frå tida i Eden. Mange sår tvil om det i vår tid, ikkje berre professorar og liberale teologar.

3. Rett kristenliv, moral, etikk. Skal Bibelen vera den eine rettesnora?

Kva kan me gjera då? Kva maktar me?

Me kan be. Me kan tigga Gud på kne om nye tider. Og me kan tru Guds ord og visa det mel-lom folk.

Søren Kierkegaard seier: ”Den største kriminalforbrytelse som historia kjenner, er dem ofisielle løgna til kristendomen: at me alle er kristne.”

President Andrew Jackson i USA d. 1845: På dødsleiet peikte han på Bibelen og sa: ”Den boka, Sir, er berget (klippen) som vår republikk kviler på.”


12.*

Salme 12


David klager over den almindelige fordervelse, troløshet og overmot, og beder Herren om hjelp derimot, 2-5. Herren tilsier ham sin hjelp, og han uttaler sin faste fortrøstning til den, 6-9.

Salme 12, 7.*

Guds ord - er Bibelen.

Han er pålitande, utan feil. Me kan leva på han og døy. Gud har talt det og reinsa det skrivne ordet, 7 gonger – grundig og guddommeleg.

Du treng ikkje tvila. Slik er det. mange stader i Bibelen er det sagt:

1) 2. Timoteus. 3, 16: Heile Skrifta er inspirert – alt er dermed rett. Det står i ”Skrifta”, det er nedskrive!

v. 15: Det kan gjera deg vis til frelse. KJN: har kraft til å gera deg vis til frelse. Du finn vegen til Gud og frelsa i Bibelen.

2) Hebr. 4, 12: Guds ord er levande og kraftig og skarpare enn---. Det treff oss, det sårar, dømer synda. Men det har kraft til å frelsa og løysa frå synda. Svaret er alltid Jesus. han er Ordet. Joh 1.

3) 2. Pet. 1,21: Dei heila Guds menn tala drivne av Guds Ande. Dei fekk det av Gud, dei var heilage menn og stod slik i kontakt med Gud.

Avgjerande er ikkje gallup, det folk og vener eller VG seier og meiner. Alt dette skifter med tida Kva då? Utan kompas går det galt.

Viktig for oss og heile kristenverda: Den einaste rettesnor er Guds skrivne ord, ikkje kva eg føler er rett. Vil me vera kristne, må me fylgja det.


13.*

Salme 13.


David har skrive denne salmen og. Her er både klage og bøn. Han er ikkje så heilt viss i si sak, og be difor om lys over vegen. Her er fleire sider ved kristenlivet som me kan ta fram:

.

1. Han kjenner seg gløymd av Gud.v. 2.

Han har gått lenge på denne måten. Det er tunge dagar når me kjenner oss utafor Guds samfunn. Det minner om salme 22 der han seier: Kvifor har du forkasta meg? Der var han profet og tala om Messias som skulle ta all verda si synd på seg. I Det Nye Testamentet ser me at Jesus brukar det om seg sjølv. Det var i den stunda han sona all verda si synd og skulle døy som straff for vår skuld.

.

Gjennom livet kan eit Guds barn mange gonger tenkja slik: Det er så tungt og kaldt og vanskeleg, Gud må ha gløymt meg. Han skjuler seg, og kanskje er han vreid på meg. Eg har ikkje vore slik eg burde vera og lever ikkje så fint og godt som ein kristen skulle. Nå har han forlate meg og. I v. 3 viser David at han har tunge tankar og sorg i sitt inste. Ja, heile dagen fyller sorga han.

.

Han merker og at verda frydar seg over dette. Det er alltid vondt når nokon ler av oss eller synes me fortener nederlag. Og det vil vanæra Gud om den vonde vann over oss, som Spurgeon skriv. Difor be han om hjelp nå.

.

2. Han ber om hjelp, v. 4.

Heile hans indre har nok vore eit rop til Gud om hjelp. Og av di han kjenner seg gløymd av Gud, ropar han nå: Sjå hit, Herre. Vend deg til meg. Ikkje vis meg frå deg. Og gi meg eit svar.

.

Lys opp augo mine – slik at eg ser din veg med meg. Eg skjønar ingen ting av min lagnad. Kan du ikkje visa meg litt av grunnen til at eg må gjennom dette. Hald meg vaken i denne trengsla så eg ikkje sovnar. Og åndeleg søvn fører oss inn i evig død. Då er alt tapt.

.

3. Hjartefryd, v. 6.

David kjem ut or trengsla og motgangen. Nå set han si lit til sin Gud. Og det er Guds nåde og miskunn han liter på. Då er alt Guds verk og all ære går til han. Då trur han ikkje at han sjølv er verd ei løysing og fortener hjelp. Då er alt gave frå Gud.

.

Då er også gleda større og reinare. Eg er berga ved det Gud har gjort. Då er hjelpa nok og best. Og frelsesfryden er ikkje med ord i song og tale. Det er mitt indre som takkar Gud og prisar han og gleder seg: Tenk, eg er fri. Og når hjarta bryt ut i ytre lovsong med ord, er det sanne og reine tonar.

Hjelp oss, Herre, til å leva der alltid. -

14.*

Salme 14*

David klager over den almindelige fordervelse blandt menneskene, 1-3, uttaler sin faste forvissning om at Herren vil straffe de ugudelige og hjelpe de undertrykte rettferdige, 4-6, og lenges hjertelig efter at han i nåde vil frelse sitt folk i nøden, 7.

Her er noen merkelige ord som kan virke harde på oss. Men de sier noe vesentlig som lett blir glemt. La oss stanse ved noe av det:

1. Der er en Gud, v. 1. Det er dårskap å mene noe annet. Bare dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud.

Alle folkeslag har hatt en gud de dyrker og en religion. Man trodde lenge at for eksempel australnegrene var uten religion. Til slutt viste det seg likevel at de hadde sine samlingar og tilbad guder langt inne i skogen. Mennesket er uhelbredelig religiøst, har en sagt.

Og mange vantro mennesker roper til Gud når de er i nød og nær døden. Det er lett å fornekte Gud når en klarer seg godt selv og alt går bra. Men i nøden – legemlig, menneskelig eller åndelig – er det bare én som kan hjelpe: Den Allmektige Gud. Men noen skammer seg over det når de igjen er kommet seg og det går bra. Da nekter de hårdnakket at de tenkte på Gud. Men noen kan også være så forherdet at de ikkje kaller på Herren i slike stunder.

Og dette: Hvem står bak alt som er skapt og som skjer? Har det begynt av seg selv? Noen evolusjonister er begynt å si at deres oppgave ikkje er å forklare hvordan det oppstod. Men de har store teorier om en utvikling som har skjedd, og de nekter likevel at en Gud har skapt det første liv. Men noen må ha stått bak og vært opphavet til alt.

Og Bibelen er klar: Gud er til, han lever, og han har gjort himmel og jord. Han eksisterer på trtoss av kritikk fra mennesker. Derfor skulle vi leve hver dag i denne bevissthet: Der er en Gud. Vi kan ikkje bevise hyam vitenskapelig. Guds eksistens er for høy for vår tankie. Men vi kan tro hans ord.

2. Gud er interessert i oss. Han ser ned fra himmelen, står det. Ingen ting kan unngå hans øye, Salme 139. Han ser alle menneskers barn, sier Salme 33, 13. Han ser om noen er forstandig, eller forstår (på engelsk). Her gjelder det ikkje vanlig menneskelig forstand, men om menneskene forstår at de lever under Guds øye og har med ham å gjøre.

Dernest ser han etter om noen søker Gud, eller spør etter de åndelige, guddommelige ting. Vi er flinke til å undersøke og spørre om de jordiske forhold og gjør hva vi kan for å få tak i dem. Hvordan er de fleste eller alle her?

3. Hva ser Gud? Hva er resultatet?

Det er ofte annerledes enn det vi ser. For han ser etter vår stilling for Gud. Og det resultatet han finner, har sin grunn i synden. Syndefallet er den meste grufulle dag i historien. Den førte mennesket bort fra Gud. Synden fører oss aldri nærmere ham, men alltid på avstand.

Alle er avveket, står det. Gud fant ingen som var etter hans hjerte. De har alle veket av fra hans vilje og bud. Og derfor er de fordervet, eller skitne (engelsk). Synden har gjort noe med oss og gjør det fremedeles. Mennesket blir verre og verre til lenger de lever i synden. Ytre sett kan mange være fine og pyntelige. Men Gud ser til hjertet. Ingen gjør godt, det er Guds dom. Også her tenker han i forhold til Gud. Selvsagt kan mange mennesker gjøre godt ting her i verden når vi bruker en menneskelig målestokk. Men da ligger lista altfor lågt. Gud måler oss med sin egen standard og moral. Og da er ingen ting virkelig godt i Guds øyne. Vi gjør tvert om urett gang etter gang.

Og vi er blitt så selvrådige at vi ikkje engang spør etter Gud og kaller på ham. V.4. Synden har blindet oss slik at vi ikkje ser Guds vei og vårt eget beste.

4. Hvorledes reagerer Gud på det?


Gud leter etter menneskene. Derfor sendte han sin Sønn til jord. Han bryr seg om oss. Det er bare på den måten vi kan bli fri og få en plass i Guds himmel. Herren kaller og leter – for å frelse. Luk. 19, 10. Han har allerede ordnet opp i alt det gale og skaffet oss en mulighet til å bli frelst. Sak. 13,1. På den dag skal det være en åpnet kilde… Dit kan du komme med din synd og urenhet og uvilje mot Gud. Og Jesus renser og gjør deg hvitere enn snø. Han tilgir alt når du kommer. Du vil nok møte motstand – både i deg selv og fra mennesker og djevelen. Men Kristus er den sterkeste.

Gud sendte Jesus ved juletid og i påsken, der sier han: Alt er ferdig. Nå sender han kall, og ber oss å svare ja. Hva har du svart?


15.*

Salme 15*

David skildrar korleis den må vera som skal kunne stå i samfund med Herren, 1-5.
Spørsmålet er: Kven er ein kristen? Kven blir frelst og kjem til himmelen? Det er hovudsaka for oss, og eit livsviktig spørsmål.

1. Det er mange meiningar om det.

Heidningane har lage seg sjølv gudar og dei ottast æva. Korleis skal dei gå klar ulukka? Humanetikarane lever eit fint liv og seier til seg sjølv, til unge og gamle: Døden er slutten! Og dei trur at då har dei sagt alt og kjenner likevel ikkje slutten. Mange religiøse samlar ein kapital av gode gjerningar, bøner og offer. Ved arbeid for Gud skal dei prøva å vinna Gud. Dei ser ikkje at alt dette er forgjeves. Og mange verdslege, vanlege menneske i landet vårt bryr seg ikkje. Dei lever for dette livet for å få mest mogeleg ut av det. Og etter kvart merkar dei tomheten i det jordiske, og sume kastar seg endå lenger ut i verdslege lyster og sysler.

Men nokre ser: Ingen ting er godt nok – i oss menneske. Me treng noko meir enn det me kan prestera. Så leitar dei etter fred og meining med alt.

2. Kva er Guds meining? V. 2.

Spørsmålet er: Kven kan vera heilt rettferdig og ustraffeleg? NT svarar her: Berre ved tru på Kristus. Det er ikkje noko godt i oss. Me må få det. Og Bibelen har mange ord for dette:

Rom. 3, 28.
Rom. 4,4 5.

Me prøver å byggja vår eiga rettferd på vårt eige liv. Det gjorde mange jødar i gamle dagar: Rom 10, 3. Fåren er at me kan stola på vår ytre gudsdyrking og gode liv. Difor kjem denne åtvaringa her: Kven?

Salme 24, 5-6. Han får velsigna dei som spør etter han. Dei gjev han ei evig rettferd.

3. Men livet nå?

Guds ord lærer oss at me skal leva rett her i verda, sjølv om me ikkje verte frelste ved det. Det er ikkje billett til himmelen, men det kan vera eit lys for andre på vegen. Og så skal me æra Gud med livet vårt.

Berre dei gjenfødde kan leva slik. Ingen talar sanning av seg sjølv. Rom. 3,4. Me må først få ein ny skapning og eit nytt liv i Gud, ein ny lyst og ein ny vilje. Dermed får me òg ny kraft til livet. Guds ord og vilje er rettesnor for oss, sjølv om det aldri vil lukkast fullkoment for oss.

Her er det forholdet til nesten, v. 3. Det viser vårt forhgold til Gud. Om kristendomen er ekte eller om det er tomt snakk. Her skal me prøva oss sjølve.


16.*


Salme 16*

Messias ber Gud bevare ham, idet han med alle de hellige, som han har velbehag i, holder Herren for sitt eneste gode og skyr ethvert samfunn med dem som tjener noen avgud, 1-4; han priser sin herlige lodd, at han har fått Herren til sin del, 5-7, og er fast forvisset om at Gud vil utfri ham av dødens vold og gi ham liv og evig glede, 8-11.

Salme 16,10: Den oppstandne.*


Denne salmen peker på en viktig side ved Messias, nemlig oppstandelsen fra de døde. Apg. 2, 25-28. 13, 35. Gud skal ikke la sin hellige se tilintetgjørelse. Det er brukt om Jesus i hans seier over døden. Gud skulle ikke overlate hans sjel til dødsrike. Han skulle ned i dødsriket, men skulle ikke bli der. Han brøt dødens lenker og seiret.

"Salmen blir derfor på en gang en profetisk forutsigelse om Kristus og anvendes slik av apostlene Peter og Paulus (Apg. 2, 25-31; 13, 34-37); og en frimodig bekjennelse av det håp som løftet om den kommende Frelser fylte den gamle pakts troende med." Sønnen priser sin Far for seieren og oppstandelsen. "Kristi hellige legeme kunne ikke forgå, for døden hadde ingen makt over ham, og forsoningsverket var allerede fullbrakt ved hans frivillige død" (P. Fjellstedt).

Sett på denne bakgrunn må det være galt å si med det nye Bibelverket at "Salme 16 har ingen uttalt oppstandelsestro og antagelig var dette en helt ukjent tanke da salmen ble til". Jo, v. 10 sier det ganske tydelig. Derfor er overskriften talende: en gyllen sang, eller på svensk: ett gyllent klenodium!


17.*


Salme 17

Idet David støtter seg til sitt hjertes oppriktighet, ber han Herren om på underfull måte å frelse ham fra hans ugudelige og blodgjerrige forfølgere, som er nær ved å få ham i sin makt, og uttaler det faste håp at Herren, som har gitt dem denne verdens goder, vil la ham etter dødens søvn skue hans åsyn med glede, 1-15.

Salme 17,15b.


Her sier David: ”Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse.” I dette kapitlet ber David om beskyttelse mot de ugudelige som forfølger ham. I denne siste setningen viser han oss sin trygghet nettopp i dette. Vi skal alle dø, men David har visshet om at han våkner i evigheten og møter sin Herre og frelser.

Slik er det med oss også. Vi har noe i vente som verden ikke forstår. I evigheten vil hele vår lengsel bli oppfylt ved synet av Jesus. Samtidig er dette en bønn av David da han var i krise: Var det rette med ham? Ville han bli frifunnet i dommen? Han er blitt prøvd av Gud, v. 3, som i anfektelse. Herren har ransaket ham, som i Salme 139. Han har holdt seg etter Guds ord og gått i Hans fotspor, v. 5. Likevel må han be: Vokt meg som en øyensten, v. 8. David visste at han i alt var avhengig av sin Gud. For frelsen er å få alt av Gud, og mettes av ham allerede her i livet.

Dette sier tre ting om oss:

1. Hvordan skal jeg bli frelst? Selve begynnelsen er å få noe av Herren, bli mettet ved synet av Kristus.

Vi mangler alt. Synda har tatt alt frå oss. Her i verden er vi uten en rett rettferdighet, og vi står i gjeld til den Hellige Gud.

Men han tilbyr oss frelse og vil tilgi alle våre synder når vi kommer til ham. Og da kler han oss i Kristi rettferdighet, fullt og helt. Det er ikke noe av oss og noe av Jesus. Det vil bli lappverk. Nei, det er alt av Gud i Kristus. Vi mettes fullstendig av Kristus. ”Alt det du treng for himmel og jord, er gøymt i det eine ord.” Og vi får ikke bare litt av Jesu rettferdighet. Vi får alt det han eier. Derfor er frelsen en stor rikdom. Hele Jesu frelsesverk er ditt. Har du tatt imot det?

2. Hvordan blir jeg bevart? Det er også et viktig spørsmål. Hvordan blir fortsettelsen av kristenlivet? Jo, det er stadig å mettes av Jesus og hans frelse og gaver. Vi kan falle i den grøfta at vi vil klare noe selv. Vi vil gjerne ha Jesus med oss, men noe må vi kunne bidra med. Tror vi noen ganger. Slik var det i Galatia. De begynte så godt og trodde på den korsfestede. Men så ville de ha noe med seg fra jødedommens offer og ritualer. De må vel være nødvendige. Nei, sa Paulus. Frelse er bare nåde, bare Jesus. Gal. 3.

Trenger vi egentlig mer enn Jesus? Er ikke han fullkommen og gir oss en fullkommen frelse. En rett og sann kristen er en som bare tror på Jesus. Det er det beste kjennetegnet på de troende når det gjelder vårt forhold til Gud. (At vi skal leve som rette kristne er en annen, men viktig sak.)

Vi kan ta fram noen vers fra NT som viser noe av vår nye rikdom:

Kol. 1, 19 og 2, 9-10 sier at alt er samlet i Kristus og alt det har vi fått. Dere er fylt av ham, sier Paulus. Det er ikke noe vi må eller skal. Men ved troen har vi fått fylden. Du kan ikke få mer.

Efes. 3, 19 sier noe om hvordan vi ser denne rikdommen: Det er ved å kjenne Kristus. Og i v. 16-17 taler han om å styrkes med kraft. Det er å la Kristus bo ved troen i våre hjerter. Og det betyr igjen å tillate at Kristus får innta alle rom, skap og skuffer. En troende utleverer nøklene til alle rom i sitt hjerte til frelseren. Nå er han Herre over alt i meg.

I Efes. 1,18-19 sier han at de skal forstå hvor rike de er, og hvor overvettes stor hans kraft og makt er for oss som tror. Selv om vi ikke forstår så mye av Kristi rikdom, eier vi den. Tenk om vi kunne få se mer! Og du finner det i Guds ord. En flittig bruk av Ordet, åpner hjerte og sinn for de himmelske skatter. Han har jo allerede velsignet oss med all åndelig velsignelse, v. 3.

Ved bibellesning, bønn og i de helliges samfunn ser vi at Kristus er alt. Av hans fylde har vi alle fått, Joh. 1, 16.

3. Hva skjer i himmelen?

Når vi våkner der, skal vi se alt det vi ikke oppdaget her på jord. Vi skal kjenne han fullt ut. Vi skal mettes fullstendig. Vi ser det mer og mer: Her på jo9rden blir det aldri fullstendig kjennskap til Jesus. Alt her nede er stykkevis og delt, som Ibsen sa. For vi er begrensa av synden og vår falne natur og alle motstanderne både på jorden og i himmelrommet. Ofte føler vi at vi sover og slumrer.

Ved dødsporten skal vi våkne. I et øyeblikk ser vi alt. Og det fyller oss med fryd og glede, og den skal vare evigheten lang.

Evig mettes. Vi har nådd målet: Vi ser kanskje med forundring: Vi er blitt lik Jesus! 1. Joh. 3, 2. Og da er det sant.


18.*

Salme 18
David synger Herren en herlig lovsang, fordi han har frelst ham av alle hans fienders hånd, 1. Han priser først Gud som sin eneste tilflukt og hjelper, 2-4, skildrer så hvorledes Gud i hans store nød og trengsel har bønnhørt ham, åpenbart sin storhet og veldig utfridd ham, 5-20, viser hvorfor Gud var med ham og frelste ham, 21-28, skildrer videre hvorledes Gud velsigner hans kongedømme og gir ham kraft til å underlegge seg sine fiender, 29-46, og slutter med å prise Guds store miskunnhet mot ham og hans ætt, 47-51.
Salmen inneholder lov og takksigelse for all Guds barmhjer­tig­het mot David. David var liksom roten til kongen i det evige rike. Men Guds Ånd har gjennom David talt slik at denne salmen er en profeti om den himmelske kongen Messias og hans stridende menighet på jord til alle tider (P. Fjellstedt). Han taler om sin lidelse, hvor­ledes dødens rep omspente ham, men at Herren frelste ham og seieren ble vunnet. John Brown sier at "det er mye mer om Kristus i denne salmen enn mange kristne er klar over". Jesus priser sin Gud, og det Gud er for Messias, vil Kristus være for sitt folk. Jfr. 2. Sam. 22 der salmen fin­nes.


Salme 18.
Her er det tale om Herrens tjener, som David også s i Salme 36, 1. Det er en lovsang etter at David er befridd fra Saul og fienden. Salmen kan derfor være en fortsettelse av forrige salme (17). Noen hevder også at salmen er messiansk (som John Brown). En dypere analyse kan vise det. David står ofte som forbilde på Messias. NT bruker også salmen slik, og beskrivelsen av sangeren er slik at det passer godt på Messias.

1. Lovsang.
David synger en lovsang til Herren for frelse fra alle hans fiender, v. 1. Her gjelder det konkret befrielse fra Saul.

2. Tilflukt.
Gud er hans eneste tilflukt i denne tida. Herren er hans styrke, berg, borg, fjell, skjold og frelseshavn. Ja, Gud er hans Gud. Dette er mektige grunner til lovsang, v. 2-4. Han dynger liksom ord oppå ord hele veien for å vise hvem han stoler på og hva Gud betyr.

3. Bønnhørelse.
Gud har bønnhørt ham i hans store nød og trengsel, v. 5-20. Gud har åpenbart sin majestet og befridd ham. Mange eksempler blir brukt for å vise det. Han viser hvordan naturen er bilder på Guds hjelp og makt.

4. Gud var med.
Nå viser han hvordan Gud var med og hjalp ham og frelste ham, v. 21-28. Han viser her særlig til sitt gudfryktige liv. Og dette er ord som man vanskelig kan tolke om noe menneske bokstavelig. Her passer det bare på Messias. Det viser også NT: Hebr. 4, 15; 7, 26; 2. Kor. 5, 21; 1. Pet. 2, 22f; Johs 8, 46.

5. Guds velsignelse.
David beskriver hvorledes Gud velsigner hans liv, og gir kraft til seier over fienden. Her tar han eksempler fra sin egen livshistorie, v. 29-46. Her får han klart fram at Guds ord er et viktig våpen, og det er rent, v. 31.

6. Lovsang.
Han avslutter med å lovprise Gud og hans store miskunnhet mot ham og hans slekt, v. 47-51. Gud skal ha æren for alt.