74.*

Salme 74*
Sangeren klager over Guds vedvarende vrede mot sitt folk, og beder ham komme det til hjelp mot dets fiender, som har ødelagt helligdommen, 1-3. Efter å ha skildret denne ødeleggelse, 4-9, gjentar han sin klage og sin bønn, som han støtter til at Gud jo fordum har frelst sitt folk ved kraftige gjerninger og er verdens allmektige skaper og herre, 10-17. Til slutt beder han Gud for sitt eget av fiendene hånede navns og for sitt lidende folks skyld å utfri det av deres hånd, 18-23.

I noen salmer møter vi tanken om Herrens forsamling, menigheten eller kirken. Det er de sanne troende, og ikke statskirken eller en geografisk menighet. Det er ukjent i Bibelen. Menigheten er Guds folk, de levende kristne – de ”som Jesus kjennes ved”.
Menigheten kalles bruden (Mat 25), lammets hustru (Åp. 19,7 og 21, 9), og Kristi legeme (Kol 1, 24; 1 Kor 12, 27). Disse uttrykkene taler om enheten mellom de troende, og på samme tid om ulikheten. De er ett – som bruden, og ulike som lemmene.

1. V. 2: ”som du vant deg i gammel tid.” Historisk er det tale om Israel som Herren tok ut fra Egypt. Men dypest sett er det Jesu gjerning for alle mennesker. Han kjempet for sine, mot onde mennesker, djevel og synd. Og han vant seier.
Vi føres her opp til Getsemane, Golgata og oppstandelsen. Det er påskeunderet, da Jesus kjøpte verden til Gud med sitt blod og åpnet porten til paradis.

Apg. 20; 28: Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod.
Kol. 2, 15: Han avvæpnet maktene og myndighetene – og viste seg som seierherre over dem.

Hebr. 5, 7.
”Det kostet Jesu dyre blod, å frelse meg en dag.”

2. ”Til å være ditt eiendomsfolk.” Når vi er kjøpt av Herren, tilhører vi ham. Det har alltid vært slik – først med Israel, deretter med menigheten i NT.
2 Mos 19, 5: Før loven kom heter det: ”Da skal dere være min eiendom.”
5 Mos 7, 6ff: Gud utvalgte dem – til et eiendomsfolk. De var det minste av alle folk, men Gud elsket dem.
Det viser at Guds folk er og var et spesielt folk! Han har en plan med det, en framtid og en oppgave.
1 Pet 2, 9: Det samme er i NT: Peter skriver til de kristne: DERE er en utvalgt ætt … et folk til eiendom.
- Her er det et ord vi må ta med oss. På apostelmøtet i Jerusalem år 48/49 ble det diskusjon om hendingene kunne bli frelst uten å bli jøde. Jakob løser floken og viser til Peter som hadde opplevd at en hedning var vunnen for Gud – Kornelius. Jakob sa: Gud sørget for ”å ta ut av hedningene et folk for sitt navn” (Apg 15, 14). Han sa altså ikke at alle skulle bli frelst, heller ikke i vårt land. Gud må få gjøre det – og han henter noen fra alle folk der evangeliet forkynnes. Han tar dem ut fra det hedenske folket, hver enkelt. Og han planter oss så over i sitt rike. I nådens tid her på jorden er det menigheten, hans forsamling av frelste mennesker.

3. Salme 82,1: ”Gud står i Guds menighet.” Der vil Herren være og møte sitt folk. Han er ikke langt borte. Jesus sa at der to eller tre er samlet, er han nær. Det er altså ikke nødvendig med en stor flokk. Også en liten flokk er Guds menighet. Der er Gud selv til stede med sin velsignelse i sitt ord og sine sakrament. Og vi behøver den kraften Gud har lagt ned i samfunnet av de hellige. Det er også en oppdragelse i å være sammen med de troende. Andre har sine feil som vi, og vi slipes av samværet med andre til å tåle mangler og svakheter hos andre, slik de må tåle det av oss. – Og menigheten trenger deg. Her er det rom for nådegavene, og andre blir oppmuntret av at du kommer.

4. Salme 133, 1: ”Hvor godt det er at brødre bor sammen.” Dette er vår erfaring: Det var godt å være sammen med andre troende. Vi er ikke alltid enige i alle ting. Men vi elsker vår Frelser mer enn noe annet, og dermed andre frelste. De helliges samfunn er vårt jordiske hjem og kraftstasjon. Der får vi mat for sjelen når Ordet legges ut rett, vi blir oppmuntret, noen ganger tuktet og ofte får vi hjelp.

Det siste verset i denne salmen sier: ”Der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.” Det er altså Guds mening og vilje at vi skal få noe viktig sammen med andre troende. Hvis vi isolerer oss fra de troende, blir vi lett forkrøplet og kanskje mer egoistiske. Mange har tapt rike stunder ved å holde seg borte.

Men det er også slik at de som ikke har livet i Gud, vil vantrives der. En uomvendt vil ikke føle seg hjemme der folk taler og vitner om syndens makt i oss og Guds uforskyldte nåde for oss. En ufrelst ville også mistrives om han kom til himmelen. Vi må være født på ny for å få det Guds sinn som passer der.