tirsdag 25. november 2008

79.*

Salme 79.

Asaf er oppført som forfatter til denne salmen også. Han har ansvaret for 12 salmer i boken. Mange mener at Asaf her betyr Asafs familie eller slekt. Han var en av tre slekter som hadde ansvar for sangen på Davids tid. Senere er det etterslekten som hadde det. Derfor er noe av slekten oppregnet i f. eks. 1. Krøn. 25. Her er også Asafs sønner nevnt, v. 2 og 9ff.

.

Denne salmen handler utvilsom om at Israel er okkupert av fiender og mye er ødelagt. Hvilken tid var det? Vi kan oss tre muligheter her: a) Den er skrevet etter at folket var bortført til Babylon, og i alle fall noen er kommet tilbake. b) Det er en profetisk salme om tiden etter Babylon, men skrevet lenge før. Det er ikke uvanlig i Bibelen. Profetene så inn i framtida. c) Situasjonen kan oppfattes som åndelig nød. Da forstår vi ødeleggelse og krig som uttrykk for en religiøs nedgangs-og frafallstid.

.

I alle tilfelle har den noe å si oss i vår åndelige tilstand. Bibelen er slik: Den taler til leserne og blir til vekkelse og forløsning for de som tror det. Hva taler denne salmen om til oss?

.

1. Hedningene er kommet til landet, v. 1-4.

De har trengt seg inn der de ikke har adgang – inn i Guds arv. Og der har de gjort helligdommen uren og ødelagt Guds by, Jerusalem. De har drept Guds tjenere og utøst blod i store mengder, v. 1-3.

.

Slik er det verden går fram til alle tider, om ikke alltid i konkret forstand. Resultatet for de troende er skam og spott og hån fra venner og kjente, v. 4. Israel som folk har tålt mye motgang i flere tusen år. Og mange kristne har bitre erfaringer.

.

2. Spørsmål, v. 5-7.

Da kommer tvilen og spørsmålet: Hvor lenge skal dette vare? Tar det aldri slutt? Slik spurte mange i fengsel og arbeidsleirer eller i landflyktighet. Skal det aldri bli godt igjen, må vi alltid leve slik?

.

Skal det bli noen forandring, må fienden bort. Slik er det i all krig. Det er sjelden at fienden gir seg frivillig. Men de troende gjør ikke noe drastisk her. De ber. Herre, du må ta deg av dem!

.

Sangeren taler om Guds harme og vred. Det er ikke personlig hevn, men den uunngåelige konsekvens av å gjøre Gud imot. Slik har det alltid vært i Guds rike. Og slik vil det fortsette inntil den siste dommens dag da det store oppgjøret vil komme for alle mennesker. I mellomtiden kan det være mange spørsmål hos Guds folk om tiden for oppgjøret. Det er godt for oss alle å kunne legge det i Guds hånd. Han vet best hva som tjener hans rike best.

.

3. Vår frelse, v. 8-9.

Disse to versene er som ord fra Det Nye Testamentet og evangeliets tid. De taler om vår personlige frelse. Forfedrenes synder skal ikke hindre oss i det, for de har Herren Jesus tatt på seg. Nå lever vi i nådens tid der vi møter Guds miskunnhet. Og denne bønnen kjenner vi godt igjen i fra vårt eget liv, v. 9. Den har tre ledd:

.

a) Først: Hjelp oss, vår frelses Gud!

Vi er i sjelenød og behøver den største hjelp noe menneske må ha. Det er ikke bare hjelp i jordiske ting eller noe som gjelder dette menneskelivet. Der har vi også mange behov, og vi får lov å komme til vår Frelser med alt. Han setter ingen begrensning, for han er alltid på vår side. Derfor legger vi all nød framfor Gud. Og han hjelper oss.

.

Men det aller viktigste for et vakt menneske og en kristen er å ha det rett med Gud. Da gjelder det vår egen frelsessak. Og der trenger vi ikke bare litt hjelp til ett og annet. Her trenger vi en fullstendig ny begynnelse. Vi har lært og innsett at vi kan ikke gjøre noe som helst for å berge vår egen sjel. Og når vi innser det, blir ropet om hjelp ennå dypere og alvorligere.

.

Og vi ber om hjelp for Guds navns æres skyld. Dypest sett er det ikke bare for vår egen skyld han frelser oss. For vi har fortjent å komme til det evige helvete der det ikke er noen utgang fra. – Men det er Gud som har skapt oss, vi er hans eiendom. Og vi har kastet skam over hans navn. Når han får frelse oss, vil også hans ære bli gjenopprettet. Og disse to henger nøye sammen: Vår frelse og Guds ære.

.

b) Fri oss ut!

Hjelpen fra Gud betyr å fri oss ut fra det vi er bundet av. Fengslet og fangenskapet er så sterkt at vi kan ikke gjøre noe av oss selv. Det finnes ingen utgang som vi selv kan flykte gjennom. Som syndere er vi som i en dyp brønn med lokk over. Vi er ikke bare innestengt, men fangehullet er en eneste elendighet.

.

Befrielsen gjelder derfor både fangehullet og all styggedom vi er i og som faktisk også er i oss. Frelsen er dermed tredobbel. Da skal det sterke krefter til. Det kan bare Gud selv. Derfor roper vi til ham i vår nød. Og måten han gjør alt dette på, følger i neste avsnitt.

.

c) Forlat oss vår synd!

Dette verset kommer igjen i Fadervår fra Jesu munn. Det er en bønn der vi får be om tilgivelse for alt det gamle som var før. Vi legger hele vårt liv i Jesu hender og ber ham stryke det ut av regnskapsboken i himmelen.

.

I dette verset står også ordet synd i flertall: våre synder. Og vi har mange av dem. Tenker vi etter og er ærlige minnes vi mye som skulle vært annerledes. Men det er nok mye mer som vi ikke husker. Vi har glemt mye i livet, også mange synder. Også det skal vi få legge fram for Gud og be ham ta det bort og forlate oss alt.

.

Ordet forlate er et talende uttrykk på norsk. Det betyr akkurat det ordet betyr. Når vi forlater et sted, er vi ikke lenger der. Slik har Gud gjort med synden. Han har forlatt den. Den er ikke lenger i Guds bok. Han har tilgitt oss alt.

.

Og hvorfor gjør han det?

.

For sitt navns skyld! Vår frelse avhenger fullt og helt av det Jesus har gjort. Hans navn er her hans gjerning og det Guds Sønn betyr for oss. Det er ikke noe i oss selv som kan frelse oss. Og vi har ingen ting han kan bruke til dette. Han gjør det bare på grunn av seg selv og sin frelsergjerning.

.

På grunnteksten kommer det enda sterkere fram. Der brukes ikke ordet forlate, men ett som også betyr å forsone (kaper). Og det viser oss den dype sannhet at synden kan aldri tilgis uten at og før det er skjedd en soning for den. Noen måtte betale og lide straffen for synden. Det Nye Testamentet er krystallklar her: Det gjorde Jesu på korset.

.

4. Takk og lovsang for frelsen, v. 13.

Salmen avsluttes med løfte om å lovprise herren til evig tid. Og han tar hele Guds forsamling med – ditt folk og den hjord du før. Og det skal skje fra slekt til slekt. Det kan vi oppfatte som en sann profeti. For det er slik: Når mennesker opplever syndens forlatelse og frelse i Jesu navn, fødes både et nytt liv i hjertet og en ny lovsang og takk for det store Gud har gjort mot oss.

.

Dette kan ikke verden gjøre, og heller ikke forstår de det. For denne nye sangen tilhører det nye gjenfødte livet i Gud.

.

Ingen kommentarer: