tirsdag 25. november 2008

86.*

Salme 86.

David er i bønn. Det var han nok ofte, men i denne salmen får vi et spesielt innblikk i hans bønneliv. Og slik er det ofte med oss Guds barn. Og det er slik vi er i bønn at vårt gudsliv er og fungerer. For da er vi i Guds nærhet og i hans helligdom.

Nå vil vi følge ham inn der - og gjøre som han gjorde i sin bønn til sin Gud.

David var nok i nød, uten at vi vet hvilken nød han hadde akkurat da. Det er ofte slik med salmene. De er skrevet i en tid som vi ikke kjenner noe til. Og slik kan det være med oss også. Noen ganger vet vi ikke helt hva som skjer og hvordan vi skal be eller hvorfor Gud vil hjelpe oss akkurat nå. Vi mennesker har ofte uklare tanker om de klare Guds ting. - Nå får vi et lite innblikk i Davids tanker i en slik stund.

Hva bygger han sin bønn om hjelp på? Hvorfor våger han å be til den Allmektige om hjelp?

1. Han viser til sin egen elendighet, v. 1.
Svar meg, sier han, for jeg er elendig og fattig. Det betyr at han ikke kan hjelpe seg selv. han er maktesløs. Skal han bli berget, må Gud selv komme til ham. Fienden var for sterk. Calvin mener det viser til kampen mot Saul, og vi vet fra bibelhistorien at den var hard. Her var det ikke nok med menneskelig hjelp og styrke.

Er det ikke slik med oss også, åndelig talt? Vi er syndere for Gud og dermed har vi en ubetalelig gjeld i himmelen. Djevelen kjemper stadig mot oss og vi taper hver gang vi strir mot ham i egen kraft. Men vi kjenner hovedveien til Guds hjerte. Derfor roper vi og vender oss til ham i vår bønn.

2. Han er from, v. 2.
Dette ser kanskje merkelig ut. Mener han at han er så god at Gud av den grunn må hjelpe ham? Langt i fra. David kjente Gud og han visste hva nåde var. Han bygger ikke på noe i seg selv. Ordet from betyr ikke det her.

Forklaringen finner vi i resten av verset: Din tjener ... setter sin lit til deg! Å være from i Davids mening er å sette sin lit til Gud. Det er tro. Og den ser bare etter nåde, v. 3. Det er bønnens innhold i nøden. Spurgeon sier her: "De beste mennesker behøver nåde og ber om nåde, ja, om intet annet enn nåde." Et slikt menneske er på rett vei.

3. Han bygger sin bønn på Guds rikdom, v. 5.
Nå gir han Gud en vakker attest. Det er som et vitnesbyrd fra kongen midt i en troende forsamling. Og de passer så godt på vår Frelser Jesus Kristus. Det er som Fr. Wisløff skriver: "Vi får her ikke bare se Guds handlemåte overfor en synder: vi får også et blikk inn i Guds hjerte."

Først sier han: Herren er god. Slik har han opplevd Gud. Han er ikke en despot som hevner seg på de som feiler og synder. Han vist det i mange tusen år med Israel og med oss kristne. Det var ofte stor grunn for ham til å gripe inn med sverdet. Men han er god og langmodig med oss.

Og han forklarer det slik: Han er villig til å forlate synd. Han tilgir oss igjen og igjen. Han er villig til det, det er ikke av tvang eller med treghet. hans hjerte er slik mot syndere. Det er en del av hans godhet.

Videre taler han om Guds rikdom. Gud er rik på miskunnhet. Der er altså nok nåde for hver eneste synder på jord. Guds rikdom er så ufattelig at vi aner ikke rekkevidden av den. Det er som å reise utover i verdensrommet. Det tar visst aldri slutt. Derfor går ingen forgjeves til Gud når vi påkaller ham. Det er den kontakten han venter på.

Derfor er bønnen egentlig en tiggerbønn om smuler fra Guds bord. Jakob skriver: Gud gir oss villig og uten onde ord, Jak. 1, 5. Han gir oss et fullt og rikelig måltid hver gang vi kommer til ham. Derfor skal vi si til deg i dag: Nå kan du bare rope på han, gå inn i ditt lønnkammer, som Jesus sa. Der vil han møte deg og svare på din bønn. Hans ord er her vår frimodighet.

4. Guds kraft, v. 8ff.
Han bygger ikke bare på Guds innbydelse til nåden. Han kjenner litt av Guds veldige kraft og makt. Ingen som Gud blant alle menneskers avguder. Og ingen ting av det mennesker får til, kan sammenlignes med det han gjør. Det er en sterk attest.

Som en del av Guds kraft i virksomhet, ser han framover til en ny tid da alle folk som Gud har skapt, skal komme og tilbe, v. 9. Det må være misjonstiden da evangeliet skulle nå ut til alle hedningfolk. Noen enkeltpersoner vil tro og ta imot og takke Gud for frelsen. Det har vi mange, mange eksempler på i kirke-og misjonshistorien. Og de som er utenfor og ikek vil ha noe med Jesus å gjøre, må en dag møte opp for Guds åsyn, bøye kne for Jesus og innrømme at Han var All verdens frelser og skal være dommer over alle folk. Fil. 2, 9-11. Og dette er litt av Guds under og storhet i v. 10: For du er stor.

5. Bønn, bekjennelse, begrunnelse, v. 11-13ff.
Først ser vi en flott tofoldig bønn i v. 11: Lær meg din vei - og: gi meg et udelt hjerte. Slik tenker et troende hjerte. Vi har fått en ny lyst til å vandre på Guds veier. Vi vil så gjerne vandre og leve i sannheten. Men det lykkes så lite. Da kommer bønnen: Vil du lære meg det?

Og vi lærer det både i samlivet med Jesus og i Guds eget ord, Bibelen. Den er livsnødvendig for oss. Vi har så mange egne tanker og meninger, og de stemmer ikke med Guds åpenbarte vilje. For vi er smittet av syndefallet på alle punkt. Derfor må Gud selv lære oss hva vi skal mene og tenke om åndelige ting. Det finner vi i Bibelen. Først når vi har lært det, kan vi leve i sannhet.

Den andre bønna var om å få et udelt hjerte. David kjente nok sitt indre liv og visste hvor lett han kunne være opptatt med andre ting. Noe kunne komme i veien for Guds velsignelse. Hovedinteressen kunne være mer i krigen mot filistrene enn i samfunnet med sin Gud. Da gikk han inn i lønnkammeret og sa: Gi meg et nytt hjerte - som bare er opptatt med deg! Det er da jeg kan frykte og tjene deg rett. Og da må verden slippe taket i oss.

Dernest kommer han med en bekjennelse til og om sin Gud: Jeg vil prise deg, v. 12. Jeg vil ære ditt navn, sier han. Det er takken for frelsen og ønske om å leve i Guds plan.

Han har bedt om å få et nytt og udelt hjerte. Nå vil han bruke det til å prise Herren. Da tar han ikke ære selv og viser fram hvor stor han er som konge og menneske. Det udelte hjerte gir Gud Herren all ære og ros.

Vi blir så små hos Jesus, det vil han vi skal bli.

Deretter begrunner han sin bønn med Guds nåde igjen. Og nå viser han tilbake til det Gud har gjort før: Du har utfridd min sjel... Han er den samme til alle tider, og derfor kan Gud hjelpe ham også nå. Han har vist hvor stor og mektig han er. Herre, vil du bruke din makt enda en gang. Og når alt er nåde og miskunn, kan han be med frimdoighet selv om han ser sine svikt. Gud regner ikke emd det, bare med seg selv.

Fienden er mektig, v. 14. En hop kommer imot ham.

Men du Gud er nådig og barmhjertig og rik på nåde og sannhet, v. 15. Flere slike ord er dynget oppå hverandre - det er som han bekrefte Guds egenskaper for seg selv og dermed skal det gi ham frimodighet og ny kraft i striden.

Da ber han også om et tegn, v. 17. Det er ikke for sin egen del, men for at de andre - motstanderne - skal erkjenne at han er Gud. Folk ser hvordan det går med David, vil han seire eller tape?

Nå setter han sin lit til Gud alene. Gjør et tegn. Hjelp oss i striden slik at ditt rike vinner seier. Slik har det vært mange ganger i Guds rike. Og vi må være frimodige å be om Guds seier.

Den Gud som var på Mose tid,
er likedan i dag!

Ingen kommentarer: