135.*

Salme 135*
Sangeren byder Herrens tjenere, Israels folk, å prise ham, 1-4, for den storhet og makt som han både åpenbarer i skapningen og i fordums dager har åpenbaret i sine dommer over sitt folks fiender, 5-12. Han uttaler sin forvissning om at Herren, som alltid er den samme, også i fremtiden vil frelse sitt folk, 13. 14, mens hedningene, som dyrker døde, avmektige avguder, skal bli disse lik, 15-18, og slutter så med atter å byde Israel å prise Herren, 19-21.

Vers 13-18 og 5. Om avguder og Herren.
1. Avgudene – de er døde og kan ikke hjelpe noen. V. 15: et verk av mennesker. Nå: denne verden. Me vi lever for Gud.

2. Folket blir som avgudene, v. 18. De setter sin lit til det, dvs. tror det avgudene sier. Et slikt folk blir like dødt som sine ”guder”. Derfor er de uten håp.
3. Ditt navn er evig, v. 13.

v. 5: jeg vet – det er stor trøst.
Bare Herren hører bønn og ser vår nød. Derfor vil vi at alle skal kjenne ham. Derfor driver vi misjon. Det er ikke nok med sosial nødhjelp i misjonen. Folket må lære å kjenne Jesu navn!

Mat 28, 20: å lære dem – det Jesus har lært og bedt oss om. Derfor reiste noen til Kina og Afrika m.m. Mange lærte og trodde. Det er frukten av misjonen. Det nytter!