136.*

Salme 136.

Denne salmen er en eneste lovprisning av Guds nåde og miskunnhet. Det går igjen i mange salmer, men denne er enestående ved at hvert vers slutter med denne setningen: For hans miskunnhet varer evinnelig. Denne salmen er anonym. I salmen finner vi også en unik tredeling.

Lovprisningen for hans nåde går trolig tilbake til Guds pakter med Israel, som f. eks. H. C. Leupold minner om. Guds godhet og miskunnhet viser seg i at han er trofast mot pakten han gjorde med Abraham (1. Mos. 15, 18 m.m.) og senere med Israels folk ved Moses (2. Mos. 24, 8). I denne salmen regner salmisten opp mange velgjerninger og begrunner alt sammen i Guds nåde. Derfor er denne salmen en sterkt påminnelse om at Gud alltid handler med oss i nåde. Når vi ser inn i det, blir lovsangen også en stor takk til Gud.

Denne tredeling mener A. Dächsel viser at de gamle jødene hadde en anelse om treenheten i Gud. Men det står ikke tydelig her, slik vi ser det i Det Nye Testamentet, som i Mat. 28, 19. Men salmen er spesiell på andre måter også. Den kan lett deles inn i grupper av tre. Første del er 3 vers. Neste del er inndelt i to grupper med tre i hver. Del 3 er på samme måte to grupper á 3. Del 4 har tre grupper á 3 vers, mens den siste gruppe har bare to vers.

1. Lovprisning for Guds godhet og miskunnhet, v. 1-3.

Gud er god, skriver salmisten. Det er det mange som kritiserer og ikke kan forstå. Da peker de på alt det vonde i verden og legger skylden på Gud for det. Det samme sier Jeremia 33, 11 og Salme 106, 1.

Dette avsnittet har tre oppfordringer til å prise Herren og deretter tre forsikringer om at Herrens miskunnhet varer evig. Salmisten priser Herren først fordi han er en god Gud, v. 1, og deretter fordi han er gudenes Gud eller Gud over alle (av)guder. Og til slutt er han herrenes herre.

Det er ingen over Gud og ingen ved siden av. Ingen kan sammenlignes med ham på noe område. Dermed er han enestående og eksklusiv.

2. Gud har åpenbart sin nåde fra skapelsen, v. 4-9.

Det første han nevner når han taler om Guds gjerninger er skapelsen. Det var også den første gjerning i tiden. Og det er det vi legger merke til og forstår noe av. Om Gud i evigheten vet vi lite.

Men i tiden gjør han store undergjerninger, v. 4, og det er her et samleuttrykk for hele skaperverket. Deretter taler han først om at himmelen ble skapt med forstand, med visdom og stor innsikt. Deretter nevner han jorden over vannet og de store lys. Det må være sol og måne og stjerner – v. 8-9. Hver av dem har sin oppgave.

Gud skapte alt dette for hans miskunnhet varer evig. Gud skapte altså alt av nåde og ikke på grunn av noe i oss. Han ventet med andre ord ikke at vi skulle gjøre oss fortjent til en så fin verden. Men Gud er slik. Han gjør alt av sin frie vilje.

3. Han har åpenbart sin nåde i fortiden, v. 10-15.

For å vise Herrens gjerninger går nå salmisten tilbake i Israels historie for å vise folket at Gud har handlet med dem i nåde hele veien. Han slo egypterne ved utgangen av Egypt og førte folket ut av landet med sterk hånd og utrakt arm. Alt dette gjorde han på grunn av sin nåde som varer alltid. Derfor stanset han ikke på halvveien, men ledet dem helt fram til målet.

I neste del kommer flere historiske detaljer. Gud ledet dem på underfull vis gjennom Rødehavet. Han frelste sitt folk gjennom havet mens faraos hær druknet. Alt dette er altså historiske hendelser. Mange under skjedde på denne veien, og det er tydelige bevis for at Gud gjorde alt. Folket hadde aldri maktet å komme ut av Egypt på egen hånd.

Nå vil salmisten at de skal prise Herren for denne nåde og ikke glemme noe av det. Derfor gjentar han ved hvert vers denne strofen: For hans miskunn varer evinnelig. Det er en sterk påminnelse om at vi også skylder Gud alt vi er og har. Og vi skulle takke ham mer og prise hans nåde. Det gjelder også de ganger Herren må knuse våre fiender. Han gjør ikke det av lyst, men han ser at deres nådetid er slutt.

4. Han har vist sin godhet under ørkenvandringen, v. 16-24.

I denne delen er det tre grupper á tre vers som alle slutter med lovprisningen. Nå taler han videre om vandringen gjennom ørkenen og om løftets land. Han gjør folket oppmerksom på at det var Herren som slo store konger for dem og seiret for dem.

Han nevner Sihon som var amoritterkonge og kong Og i Basan. Herren skal ha æren for at de kom velberget gjennom alle disse land og fiender. De fikk sitt eget land til arv, v. 22 og rev dem ut av fiendens vold, v. 23.

Når de ser tilbake på sitt liv og sin historie, blir det klart at alt dette er Herrens verk. Og det minner salmisten folket om ved å legge til i hvert vers også her: Gud gjorde det ”for hans miskunn varer evinnelig”. Vi må også si til vår egen skam at vi ofte glemmer alt det gode Gud har gjort for oss. Salmen er en påminnelse for oss også: Som kristne bør vi takke mer og lovsynge ham mer for alt han har gjort i våre liv.

5. Han viser sin nåde ved å ha omsorg for sin skapning, v. 25-26.

I denne siste del er det bare to vers der han summerer opp Herrens nådegjerninger. Han gir alt folket mat – og her gjelder det ikke bare Israel, men ”alt kjød”. Gud sørger for hele verden som han har skapt. Salmisten priser nå Gud i himmelen for nåden som varer ved. At det blir nød og vansker for folk er ikke Guds skyld. Det kommer av syndefallet og de mange andre syndefall senere der folket ikke vil følge Guds vei og vilje. Dächsel siterer Starke her: ”Så ofte som vi eter et stykke brød og nyter en forfriskende drikk, kan vi se og erkjenne hvor god Gud er mot oss.”

Amen.