130.*

Salme 130.

.

Dette er den sjette av de sju botssalmene i Bibelen. Det er en sang ved festreisene, og forfatteren er ikke kjent. Det var ut fra denne salmen Luther skrev sin salme:

.

”Av dypest nød jeg rope må, o Herre, du må høre!

Ditt nådens øre akte på den bønn jeg frem vil føre.

Om ei i nåde du ser bort fra all den synd som her er gjort,

Hvem kan da frelsen finne?”

.

Botstanker dreier seg nettopp om disse to begrepene: synd og nåde. Og i boten er det ofte stor sjelenød og dyp lengsel og bønn om hjelp og utløsning. Den er også en naturlig fortsettelse på Salme 129 som taler om trengsler utenfra, mens her tales mer om en indre nød. I salmen finner vi noen av tankene til et slikt menneske.

.

Her kan vi legge merke til noe som ikke kommer fram i den norske teksten. Det er to ulike ord på hebraisk for "Herren", og begge disse ordene er brukt om hverandre i denne salmen. Det ene (Jahve) er brukt fire ganger i v. 3, 5 og 7. Det andre (Adonai) er brukt tre ganger i v. 2, 3 og 6. Det første er Israels spesielle gudsnavn.

.

Her skal vi dele salmen inn i fire deler:

.

1. Et inderlig ønske og bønn, v. 1-2.

Sangeren kaller på Herren ut fra sitt indre hjerte og sin sjel: ”Av det dype…” Luther sier om dette uttrykket: han er kommet så langt ned som det går an. Her er ingen overfladiske tanker. Her møter vi virkelig hjertespråket til en angrende synder. Her ber om at Herrens øre må akte på hans inderlige bønner.

.

Det er først og fremst synden som fører et menneske ned i en slik nød. Alle troende har hatt slike tider i livet. Noen føler det sterkere enn andre og kjenner synden mer enn de fleste. Den blir svart og stygg helt igjennom, og noe kan oppleve det som om de ikke lenger kan leve livet.

.

For synden er ikke bare enkeltgjerninger som gjøres gode igjen for slike mennesker. Den dype syndenød viser oss vår egen natur, kjødet og alt vi er og har. Ingen ting er godt og tekkelig for Gud. Da opplever sjelen at andre mennesker ikke er slik, men at de ser oss og vår stygge synd. Det er vonde tider i livet på jord.

.

2. Bekjennelse og syndsforlatelse, v. 3-4.

Da kommer han med en bekjennelse: Han kan aldri bestå for Gud på den måten. Han er redningsløst fortapt. Tenk om Gud vil møte ham på dommens dag med hele synderegisteret? Det vil skje hvis Gud skal gjemme alt vi har er og har gjort. Da vil ingen ting gå ham forbi. Han følger nøye med hvert eneste menneske, og synden er notert hos ham.

.

Da ser han løsningen: Hos deg er forlatelsen! Gud kan tilgi og gemme. Han kan stryke det ut av sin bok. Han kan gjøre et syndig menneske fri og slik lede det inn i et nytt liv. Forlatelse for synden er nettopp å glemme den. Forlate betyr å gå bort fra den. Den eksisterer ikke mer i Guds tanke og hans verden.

.

Bibelen har klare ord om dette hele veien. Og foran tilgivelsen ligger alltid bekjennelsen. Johannes sier dette klart i 1. Johs 1, 9: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.

.

I tillegg sier han: For at du må fryktes. Det er ikke redselen for Gud, men takknemligheten og ærefrykten for en allmektig Gud som er villig til å glemme vårt stygge liv. Da blir det nemlig født nye tanker i sinnet vårt. Og det er Guds sinn og natur som da legges ned i synderen. Det er klart av vi ser opp til en slik Gud med ydmyke tanker. Det er frykten for Gud.

.

3. Sangeren venter på Herren, v. 5-6.

Luther sier om dette: Nå skildrer han håpet. For den som kommer til Gud med sin synd og nød, får noe nytt. Livet får en ny retning og en ekte mening. Det har han lært i Guds ord. Der ser vi Guds løfter og hva han vil med oss.

.

Vi skal nå legge merke til at han venter ikke å få gaver fra Gud eller at Gud skal hjelpe ham i livet. Alt dette er sant. Men her har vi så å si et høyere trinn i gudserkjennelsen og troslivet. Han lengter etter Herren selv. Han vil komme nær ham og se mer av det guddommelige og Gud selv. Det betyr et dypere samfunn og et ekte fellesskap med Den Hellige. Vårt indre kan ikke tilfredsstilles av noe annet enn Gud selv. Vi er skapt til og gjenfødt til samfunn med ham. Himmelen er det endelige målet og det fullkomne samfunnet. Det vet vi. Derfor ønsker vi og ber om og lengter etter noe mer allerede her i tiden.

.

Og det er en intens lengsel. Han sammenligner sitt indre med vekteren som ser fram til morgenen. Natta er full av farer, og vekteren må være våken hele tiden for å gjøre en god jobb. Det er når morgenen kommer at han kan sove og hvile ut.

.

4. Også for Israel, v. 7-8.

Tanken går videre. Den stanser aldri ved det nære, men strekker seg utover i det ukjente. Derfor gjelder det nå ikke bare sangeren selv. Han tenker på sitt eget folk, Israel. Alle er syndere også der og behøver forløsning og tilgivelse og stadig ny nåde.

.

Ikke alle lever i hans frelse. Og mange er i nød. Nå roper han til hele folket: Vent på Herren, der er redningen. Hos ham er miskunnhet og mye forløsning. Israel er og blir Guds spesielle folk som står under Guds beskyttelse på en særlig måte. Men også de er syndere og behøver frelse. Derfor minner han dem om det nå.

.

I dette ligger også en profeti. Herren skal forløse Israel, fra alle dets misgjerninger, v. 8. Ordet forløse betyr å befri, kjøpe fri eller innløse noe. For alle mennesker gjelder det våre misgjerninger. Synden er det store skille mellom Gud og mennesker.

.

I lys av Det Nye Testamentet vet vi at det var Jesus Messias som kjøpte oss fri da han døde på korset. Det er framtidsvisjonen i denne salmen. En gang vil selve Guds Forløser komme – og det gjorde han julenatt i krybben i Betlehem. Hele frelsesverket var ferdig og fullført på Golgata en mannsalder senere. – Nå står det bare tilbake å komme til ham, åpne sitt hjerte for Jesus. Her kan vi bruke mange ord og uttrykk, men ingen av dem betyr at vi skal gjøre noe for å bli frelst. Det har han gjort for oss alle.

.

”Din del er å tro, det å takke,

og Frelseren kaller deg sin.”

.