129.*

Salme 129.

.

Dette er en salme om Israels folk, om deres trengsler og redning. Det er samtidig som alt Guds ord et budskap til alle kristne. Denne dobbelthet finner stadig i Bibelen. Det er talt inn i en bestemt historisk situasjon, men peker videre til troens folk til alle tider. Derfor er det noe sant i den overskriften som Dächsel har over denne salmen: Kirkens seier over dens fiender. Denne sangen ble også kalt: En sang ved festreisene.

.

1. Er du i nød, v. 1-2?

Det har vært mange vanskelige tider for Israels folk – slik det også er nå i vår moderne tid. Israel kan si at de helt fra nasjonens ungdom har de opplevd mye motstand. Israel som folk og nasjon skriver seg fra utgangen av Egypt, lovgivningen ved Sinai og vandringen i ørkenen i 40 år. Det var en familie som reiste til Egypt, Jakob og sønnene hans og deres familier m.m. Ved utgangen og den første påske var den et folk på ca. 2 millioner mennesker. Og de ble sveiset sammen og oppdradd til en nasjon gjennom årene i ørkenen.

.

Minne om trengselen i Egypt levde i folket, selv om de noen ganger i vanskelige situasjoner bare husket kjøttgrytene i Egypt. Slik er det ofte med oss. Det var ikke alltid så lett i selve Israels land heller. De hadde fiender og indre problemer i folket. En ny og stor trengselstid kom da folket ble sendt til Assyria og Babel.

.

Som kristne har vi også trengsel. Vi lever i en stort sett ufrelst verden, og det er ”naturlig” at vi opplever motstand fra dem. Det er to ulike, motsatte verdener som møtes. I lengden vil det aldri gå knirkefritt når vi står klart fram med vår tro. Noen ganger og steder bryter det ut i direkte forfølgelse og krig. Slike eksempler har vi mange av både i den første tid som også kalles martyrtida i kirken, og i vår egen tid med Sovjet, Kina og muslimske land som eksempler. Her har mange lidd mye for sin tro.

.

Likevel: De fikk ikke knekke Guds menighet. Israel har overlevd og vil gjøre det, og det gjelder oss som kristne. Det er etter Jesu eget løfte i Mat. 16, 18. Verden vil ikke få overhånd over Guds rike. Det står fast i Guds plan.

.

2. En frelse er klar, v. 3-4.

Folket har lidd mye ondt, de er som en såret rygg med dype furer i, v. 3. Men sårene er ikke dødelige. Herren har grepet inn, for han er rettferdig. Han har hogget av de ugudeliges rep, v. 4. Folket har vært bundet med sterke rep og bånd. Men Gud grep inn i Israels liv og frigjorde folket både fra Egypt, fienden på reisen og fra Babel. Alle fiender måtte til slutt gi tapt, og de tapte selv på kampen.

.

Skulle ikke det gjøre motstanderne fryktsomme? Det er aldri ubetydelig å kjempe mot Israel. Gud holder sin hånd over dem, selv om det mange ganger ser mørkt ut. Folket levde atspredt i mange land i ca. 1900 år før de fikk landet sitt tilbake. Men hele tiden levde håpet og troen i jødene og de hilste hverandre med uttrykket: Neste år i Jerusalem! Politikere og militære burde være varsomme i sin dom og behandling av det folket. Men mange skjønner det dessverre ikke.

.

Redningen er også ferdig for oss mennesker åndelig talt. Synden er den største nød for alle folk. Skal det gå oss vel etter døden, må folk bli frelst. Og der er veien klar. Skal noen bli frelst, må synden bort. Noen må sone den og betalte straffen. Ingen av oss kan det. Vi er udugelige.

.

Da sendte Gud sin Sønn til jorden. Målet var Golgata. På korset led han døden som soning og straff for alle synder på jord. Det vi burde og skulle gjort, det gjorde han. Til slutt ropte han ut over Golgata-høyden: Det er fullbrakt. Johs 19, 30. Nå kan vi ta imot en fullkommen gave fra Gud selv – Jesus. Og da er vi frelst. Johs 1, 12.

.

3. Dom og velsignelse. V. 5ff.

Folket skal ikke være i tvil om at det er to slags folk på jorden. Og derfor blir det to utganger ved døden. Det er budskapet gjennom hele Bibelen.

.

De ugudelige skal bli til skamme, de skal visne som gras på taket. Det taler om undergangen. Det blir ingen innhøstning, v. 7, og de opplever ikke Guds velsignelse over livet og heller ikke i døden.

.

For de troende er det motsatt. De er salige her i tiden og i evigheten, Salme 1. Dette har han også skrevet om i forrige salme, 128: Lykksalig er hver den som frykter Herren, som vandrer på hans veier. Spørsmålet er om vi er i den flokken – ved troen på Jesus som vår eneste frelser.