128.*

Salme 128.

.

Dette er også en sang ved festreisene – da folket vandret opp mot Jerusalem ved høytidene. Se også Salme 126. Denne salmen kan vi se på som uttrykk for Guds barn og hvordan de lever og opplever gudslivet.

.

1. Først kalles de lykksalige (NO-30) eller salige. Det betyr den høyeste grad av lykke her i livet når Guds ord kaller noen salige. Vi finner det f. eks. i Salme 1 og i Mat. 5, 3ff i begynnelsen av Bergpreika. Det er de troende i Guds rike som får denne beskrivelsen. Og Gud selv gir oss den.

.

Saligheten er ikke følelse og opplevelse i vårt liv. Dette kan følge med, men er ikke selve saligheten. Det er livet med Gud ved troen på Jesus Kristus og alene for hans skyld vi får et slikt tilleggsnavn. Denne salmen begynner altså med dette. Ordene her er da skrevet til de troende. Derfor kan vi ta det til oss som vårt eget.

.

2. De troende frykter Herren.

De har med andre ord stor respekt for Gud og ærer ham gjennom alt. Frykten er ikke som en slave som er redd for slagene fra sin herre. Vi har ved troen og gjenfødelsen tvert om fått barnekårets ånd, Rom. 8, 15. Denne ånd er kjennetegnet av at vi kan og tør rope Far til den Allmektige Gud. Det betyr at vi har et tillitsfullt forhold til vår Gud og Herre. Både i sorg og glede, når vi synder og når vi fryder oss i frelsen kan vi gå til Ham. Han tar alltid imot oss og gir oss det vi trenger. Han er vår gode Far her i livet.

.

3. De troende vandrer på Guds veier.

Det betyr å leve etter Guds vilje. Vår egenvilje må tre til side og vi innordner oss inn under Guds plan med livet. Vi stiller oss på en måte ved siden av vår Frelser i Getsemane da han kjempet sin bønnekamp. Da sa han: Ikke som jeg vil, men bare som du vil.

.

Det kan mange ganger koste kamp og bønn og offer. For vår egen vilje går som oftest på tvers av det Gud sier. Vår vilje er dirigert av kjødet som er syndig. Derfor vil alltid våre gjerninger etter kjødet være syndige og urette i Guds rike.

.

Å vandre på Guds veier er å følge det Guds ord sier. Der har vi hans vei og vilje med oss. Når vi følger hans ord, opplever vi også den lykken som verset begynte med. Ikke noen gang er vi så glade og salige i sjelen som når vi får gå Guds vei. Og der det koster mest å gå, kommer også den største saligheten som gave fra Gud. Mange kristne i dag er så fattige i gudslivet fordi de ikke er villige til å gi det offer Gud ba om. Det er ikke tale om lovgjerninger her, men å ta opp det kors som ligger i vår vei, Mat. 16, 24, og ta opp de gjerninger som han har lagt ferdige for oss. Ef. 2, 10.

.

4. De troende opplever Guds velsignelse, v. 4-5.

Velsignelse er åndelig godhet fra Gud selv. Noen ganger innebærer det velstand her i livet. Alt slikt skylder vi Guds godhet. Men kjernen i velsignelsen er det åndelige gudslivet ved troen. Det ser vi klart i NT f. eks. i Ef. 1, 3. Gud har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. Her står det klart.

.

Og i denne salmen står det tydelig at det er Gud som velsigner. Vi kan ikke produsere det selv, og vi fortjener ikke noe selv om vi arbeider for Gud og sliter oss ut i hans tjeneste. Hele tiden er det Guds nåde og gave som er årsak til velsignelse. Den ligger i Guds hjerte. Derfor sier han i v. 5: Herren skal velsigne deg fra Sion. Det kommer ovenfra.

.

En del av denne velsignelsen er også familielivet. Din hustru skal være som et fruktbart vintre, sier han v. 3. Slik er velsignelsen, v. 4. I det gamle samfunnet – både i Israel og ellers mange steder, var barna viktige. Det galdt særlig om de fikk sønner, som den greske oversettelsen Septuaginta har (og moderne gresk). De skulle bl. a. være alderstrygd for de gamle og sørge for sine foreldre. De skulle til og med få leve så lenge at de så sine barnebarn.

.

Salmen avslutter med det store ønske for alle jøder: Fred være over Israel. Sjalom! Står det. Når Guds folk lever i frykt for sin Gud og etter hans ord vil også det være sant. Nå ønsker vi fred og frelse over både hedninger og Israels folk.

Amen.

.