107.*

Salme 107
Efterat sangeren har formant Israel til å love og takke Herren fordi han har utfridd dem av deres fienders hånd og ført dem tilbake til deres land, 1-3, skildrer han deres tidligere elendighet og frelsen fra den under forskjellige billeder med stadig gjentagelse av sin formaning; de ligner sultne folk som vanket om i ørkenen, men nu er ført til en by å bo i, 4-9, fengslede som er satt i frihet, 10-16, dødssyke som er helbredet, 17-22, omtumlede på havet som er kommet i havn, 23-32. Deres fiender er gått til grunne, de selv derimot velsignet med de rikeste velsignelser til glede for de rettferdige og til ydmykelse for alle ugudelige, 33-42. Han slutter med formaning til å akte på Herrens store nåde, 43.

1) Salme 106-107 er gode bilder på oss mennesker. Slik er vi. V. 4: De for vill i ørkenen, de hadde ikkje en by å bo i.V. 10: De satt i mørke og dødsskygge. V. 17: De var dårer og ble plaget.

Slik er vi. Fortapt av natur. Uten håp. Om bare folk ville se det!

2) Men noe skjedde. Gud grep inn. V. 20: Han sendte sitt ord. Det har en veldig makt, ALT kan skje da. Mat 88, 8: Høvedsmannens tjener var syk, og han sa: bare si et ord! Det visste han vfar nok.

3) Israel ble berget, for de ropte til Gud i nøden, v. 6. Da skjedde underet, som i Joh. 2 om vinen. Gud hørte nødropet. V. 29: Han fikk bølgene til å tie. – Slik også med oss.
Da kom også takken.

Salme 107.
Her er tale om Herrens utfriing av sine, historisk er det Israel her. Men prinsippet gjeld alle. Slik er mennesket og slik handlar Gud. Slik frelste han før, og slik skje der nå. Dei frelste har sett at dei treng hjelp, men mange skjønar enno ikkje dette. Den vise (v. 43) ser det og takkar Herren (v. 1-2).

I. Vår naud. Her er brukt fleire bilete, frå Isarels liv (Egypt, Babel ?).
Den lekamlege og jordiske naud er ikkje verst, men den åndelege: har me liv i Gud? Djevelen dekker denne tanken til, det er litt av hans sløge åtak, Ef 6, 11.
1) Dei for vill i øydemarka, v. 4-5. Dei fann ingen by – i verda leitar du utan å finna. Sjela vår er utan kraft og vert aldri tilfreds her.
Joh. 4, 13-14. Jes. 48, 22.
2) Dei sat i mørket, v. 10. Dei var hjelpelause, bundne i jern. Verda vert likna med eit fengsel. Og dei var blinde, og skjønar ikkje korkje frelsa eller kvifor me må frelsast.
Djevelen bind folk med jordiske ting, og det gjer dei blinde. 2. Tim. 2, 26.
3) Dei vart dåra og plaga av si dårlege ferd, v. 17. V. 18: dei var nær dødens portar – eit liv i synd fører til evig død avdi det er eit liv i åndeleg død. Det er eit steg mellom deg og døden og derm,ed æva. Døden kjem uventa og ubedd og plutseleg.
4) Dei for vill på havet, v. 23. Det var uvær, høge bylgjer – mot himmelen og ned i djupet. Biletet er frå ei reis på havet i storm, v. 25. Folk miste moteti nauda, v. 26. Dei tumla og raga som drukne, v. 27. Det er hjartelivet utan Gud og utan fred i sjela.
- Gud sender motgang for å vekkja oss. Han viser at me er i fare, og at Han har makt. Spørsmåler er: Let me oss vekkja? Elles går me inn i fortapinga.

II. Kva er grunnen til nauda?
v. 11: Dei har stått Gud imot, vanvørdt hans råd. Det tyder at me sjølve er skuld i det. Vår synd er årsak. Det er dårskap å forakta Gud. Salme. 53,2. Folk må sjå at Gud lever. Me kjem ikkje utanom Han. Rom. 1,20; Salme 191, 2; Job 12, 9f.

III. Nokre skjøna det her: Dei ropa i si naud til Herren. V. 6. For det var inga anna hjelp, v. 12. Folk lære seint at ingen annan kan hjelpa enn Gud.
Dei ropa: dei sanna si synd og sa: eg har synda. Me må slutta å gjeva andre skulda. Det er rett å ha ei rett skuldkjensle for Gud: Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned.
1. Joh. 1,9; Luk 15, 21.

IV. Då frelste Gud. Alle som bad vart bønhøyrde. V. 6-7; 14; 20. Gud har ein utveg for alle. Det er same vegen, men me opplever han ulikt. For menneska er ulike på mange måtar ytre sett og me har ulik livssoge. Men me må inn same døra og gå same vegen.

V. 29: Han gjorde stormen til blikstilt hav. Slik kjenner me det i sjela når Gud får frelse og skapa nytt liv. Me vert løyste åg fri. Det gamle er over.
Vers 15: Då skal me takka og prisa Gud: Tenk at det var for meg.