92.*

Salme 92.

.

Denne salmen er litt unik ved at den er en sang ”til sabbatsdagen”. Det henger sammen med den daglige offertjenesten morgen og kveld. Ved ofringen om kvelden fra ca. kl. 15-18 skulle synge en salme hver dag. (Se forklaringen om Den daglige gudstjenesten nedenfor.) Vi deler salmen inn i fire deler.

.

1. Det er godt å prise Gud, v. 2-4.

Salmisten begynner med en erklæring til Gud at det er godt å prise ham. Han er den høyeste og derfor betyr hans navn så mye. For da kunngjør de og takker for hans nåde og miskunn hver morgen og for hans trofasthet hver kveld og natt.

.

Det er urett av en kristen å klage, skriver Fr. Wisløff. Om vi setter oss ned og tenker over alt det vi har fått gjennom livet, ser vi det urette i å gjøre det. Vi skylder Ham alt vi er og har. Å mene noe annet er arroganse og overlegen selvtillit. Gud kan ta fra oss alt vi er og har i et øyeblikk, men i sin nåde lar han alle få noe.

.

Gud settes høyt i denne salmen. Det aller helligste navn på Israels Gud, JHVH – Jahveh, blir brukt hele 7 ganger i salmen – i v. 2, 5, 6, 9, 10, 14, 16. På sabbaten skulle Herren bli opphøyet på en spesiell måte i Israel.

.

Vi skulle også ta del i denne lovsangen til Gud. For vi som troende har sett en side ved vår Gud som mange er blinde for: Han sendte sin Sønn til jord som soning for våre synder og frelser for menneskene. Det er vår store grunn til lovsang. Vi vil ære og takke han for det.

.

I tillegg har lovsangen en egen evne til å styrke oss selv. Den jager sorg og ensomhet og følelsen av å være ubetydelig bort fra oss. Den gir oss en indre styrke og kraft og får oss til å se hva vi er i vår Frelser. Vi får altså en hellig selvfølelse. Og den løfter oss opp over hverdagen og vi føler oss i en hellig forsamling i Guds rike, som igjen får oss til å se hvor små egentlig våre egne sorger er. Vi blir satt inn i en guddommelig sammenheng.

.

Vi tar bare ett eksempel med oss. Paulus og Silas satt i fengsel, i det innerste fangehull med vaktmann utenfor. De hadde ingen menneskelig mulighet til å flykte eller slippe unna. Likevel sang de lovsanger for Gud i Filippi – og dørene gikk opp og de var fri!. Apg. 16, 10ff.

.

Lovsangen skjedde både om morgenen og om nettene. Det taler om at de stadig priste Gud uten å bli trett. Det var ikke et enkelt punkt på programmet. Det var gjennomgangstemaet. I tillegg brukte de instrumenter for å understreke sangen slik at den lød høyt og tydelig utover Jerusalem (eller i ørkenen under vandringen der).

.

I Bibelen står det at tre ting er godt å gjøre: Det er godt å prise Gud, som her i Salme 92, 2; Det er godt å være tålmodig og vente på Herren, Klages. 3, 26f.; Det er godt å bli styrket ved nåden, Hebr. 13, 9. Forfatterne mener da at det er godt i hans øyne og som Guds barn.

.

2. Lovsangens grunn, v. 5-7.

Sangeren taler kanskje for sin egen del nå, men enhver troende vil kunne sette seg selv inn her. Vi har den samme grunn til glede, takk og lovsang – men det er noe verden ikke forstår, v. 7. De misforstår det ofte og går dermed til angrep på oss.

.

Det sangeren tenker på er Guds gjerninger. Han sier det flere ganger: Gud har gledet ham, det er Herrens verk og hans henders gjerninger. Guds gjerninger er store, og dype er hans tanker. Det er ikke mulig for et lite menneske å fatte den store Gud, selv om vi ser hans veldige gjerninger på jorden. Vi har bare en anelse om hva det er.

.

Det er Gud selv som har gitt ham glede. For han griper inn og hjelper når vi trenger det mest. Guds største gjerning er ikke skapelsen og hans styre på jorden. Det er hans frelse i Kristus. Ved synden var alt ramlet i grus og mennesket evig fortapt. Da sendte Gud sin egen Sønn for å dø for våres ynder. Det er den største redningsaksjon i tiden. Og det er Guds dype tanker om denne frelse menneskene ikke forstår. Det kan bare Den hellige Ånd klargjøre for oss. Og det er når vi ser nøye inn i dette, at den reneste glede oppstår i vårt hjerte.

.

3. De gudløse, v. 8-12.

Gjennom hele Bibelen møter vi to ”folkeslag”: Guds folk og hedningene. Og vi møter alltid den dobbelte utgang på disse to folk. Avgjørende er vårt indre hjerteforhold til Gud, og ikke det ytre moralske liv.

.

De gudløse hedninger kan tilsynelatende har stor lykke med seg i livet, de kan spire som gresset. Det står som bilde på framgang. De står her som motsetning til Guds barn i første del av salmen – de som gleder seg over Guds gjerninger. I v. 10 kalles de Guds fiender og slike som gjør urett.

.

Herren er høy til evig tid, v. 9. Han er opphøyet over synden og gudløsheten og vil dermed overvinne alle til slutt. Dette taler om seierens dag. Det er ikke sikkert de gudløse opplever Guds seier over dem i livet. Gud er Gud til evig tid, og han vil la den siste dom avgjøre alt. Guds barn må derfor ha tålmodighet og tid til å vente.

.

Slutten for de gudløse er klar. Ødeleggelsen kommer, de skal forgå og bli adspredt. Det er alt sammen billedtale om dommens dag eller den ytterste dag, som den også kalles. Om ikke før må de da se Guds storhet i dommen, de som ikke ville se den i frelsen. Da må de stå enkeltvis for sin Gud og dommer og ikke samlet i en flokk der de mener de kan gjemme seg i mengden.

.

4. De rettferdige, v. 13-16.

På sabbaten sang de både om de gudløse og Guds folk. De rettferdige er Guds folk ved tro på ham. Ingen andre blir Guds barn. Derfor kalles de også troende. De bygger ikke på sine egne gjerninger og godhet. For de har ingen ting som gjelder for Gud. Men de setter sin lit til Guds nåde og den ferdige frelse. Da erklærer Gud selv at de er rettferdige. ”Gud for alle riker dømmer selv og sier: Denne, han er fri!”

.

De spirer og vokser. Det er altså en nytt liv i dem – gudslivet som ikke dør men lever i evighet. De er plantet i Herrens hus, et verk av Gud selv. Jfr. Salme 1. De blomstrer og gir altså håp om frukt. Til og med som gamle er det unge og friske. De skyter friske skudd, jfr. Salme 72, 17f. De er frodige og grønne, står det. Det taler om sommer og nytte og glede blant menneskene. Motsetningen er de som visner og dør ut og dermed går til grunne. I dette ligger også at Gud sørger for sine slik at de stadig er åndsfriske som Guds folk. Alderdommen kan ikke ta det fra oss, selv om både legeme og tankeliv sløves.

.

Hensikten med at Gud steller slik med sine planter er klar: De skal tale om Herren, han er rettferdig og en sterk og solid klippe. Og slik er vitnesbyrdet fra Guds barn. Skal vi si noe om vår frelser, kan det bare være dette: Han ble meg til frelse. Han har gjort alle ting vel for meg. Og han skal en gang bære meg inn i sitt rike – det sier hans Ord.

.

---

Den daglige gudstjeneste i templet.

Det ble ofret fem store offer i templet: Brennofferet, Matofferet, Takkofferet, Syndofferet og skyldofferet. Ved siden av disse var det andre mindre og spesielle offer. Her skal vi bare peke på to offer ved den daglige offertjenesten, ett om morgenen og ett om kvelden.

.

Om morgenen ble det slaktet et årsgammelt lam ved matofferet og drikkofferet og ble avsluttet med velsignelsen. 3. Mos. 6.

.

Hver vekedag hadde sin salme som ble sunget om morgenen mens ofringene pågikk. Disse salmene var:

Søndag - Salme 24,

Mandag - Salme 48,

Tirsdag - Salme 82,

Onsdag - Salme 94,

Torsdag - Salme 81,

Fredag - Salme 93,

Lørdag - Salme 92.

Om kvelden når solen gikk ned kom et nytt offer ca. kl. 15-18. Da slaktet de et annet årsgammelt lam. Dette viser at hver dag fra først til sist skulle innvies til Herren. Folket skulle gi seg til sin Herren på nytt hver dag og hver kveld, og Herren selv skulle kom med sin nåde og velsignelse. Et røkoffer ble gitt på røkofferalteret, og i forgården var folket samlet i bønn.

.

Det er usikkert om velsignelsen ble lyst ved kveldsofferet, men det skjedde i alle fall om morgenen. 4. Mos. 28. (Etter Dächsels kommentar.)

.