73.*

Salme 73.

Dette er en salme av Asaf, sangmesteren. Og innholdet er et bilde el. eksempel på mange kristne i dag. For det er en alvorlig salme. Spørsmålet er hvilken avslutning vi får når vi prøver oss på denne salmen. Vi ser fire stadier eller tider i Asafs liv:

I. Han opplevde at Gud var god, v. 1. Han var ren av hjertet og levde godt med Gud. I Salme 145, 9 heter det: Gud er god mot alle – forstår vi det?

Asaf hadde det godt fordi han levde rett med Gud. Da er alt vel. Vi har sikkert noen slike gode minner. Det var sant om ham at Guds godhet drev han til omvendelse. Rom. 2, 4. Jfr. Fil. 1, 21 og Gal. 2, 20.

II. Da: Han kom på gli, v. 2. Det var ikke ved en stor og grov synd. Vi kommer oftest på gli ved små avvik fra Guds sanne vei. Salme 38, 18. Et frafall fra Gud skjer ofte ved små synder som ikkje blir bekjent og gjort opp. Det kan være skjulte synder mot Gud, eller noe galt vi gjør mot andre mennesker.

1) I Noreg i dag er det mye slikt. Lovverket vårt er gradvis kommet bort fra Bibelens sanne vei – det gjelder abortloven, skoleloven, lov om barnehager etc.

Men det gjelder også folkets moralbevissthet – hva som er rett og galt i menneskelivet. Vårt kultur har vært bygget på Bibelens ord, særlig de ti bud. De har vært med å forme folkets tanker om moral og etikk. Dette er blitt svekket år for år, både pga politikken og ved god hjelp av presse og litteratur. Vi har en følelse av at de driver et korstog mot alt som hører Gud til. Det er særlig tydelig de siste årene. – Derfor ser vi at gudsfrykten er på sterk retur. Folk flest ser ikke ut til å bry seg om Ham. Bibelens ord går i oppfyllelse her også: Det er ikke gudsfrykt for deres øyne. Rom. 1, 28 og 3, 18.

2) Personlig synd fører den enkelte på gli og på avveier fra Gud. Men der skjer det også oftest gradvis og ikke ved store steg ut i grov synd. Det er småting som folk ikke tar så nøye. Litt nasking her og litt sladder der og en usannhet når det passer. Man kan snuble idet skjulte – og gjør ikke noe med det. Hemmelige synder har ofte vært dødsstøtet mot gudslivet. Til slutt synder en kanskje umerkelig. - Det beste er å bekjenne for Gud med en gang, og noen ganger er det nødvendig å tale med mennesker om det. Men der bør en kanskje tale med en sjelesørger først. Når vi er i dyp nød, er det ikke alltid vi tenker så klart. Da er det godt å få litt hjelp til det.

Blir det ikke gjort opp, er det frafallets vei. Kong Salomo var kjent der, og han skriver i Høys. 2, 15 om ”de små revene som ødelegger vingårdene”. Og i Ordspr. 5, 14 står det: ”Nær var eg kommet i den største ulykke midt i menigheten og i forsamlinga.” Det er kjennemerket på den siste tid. 2. Tim. 3, 1.

For Asaf var fallet tvil. Slik ligner han Job en viss tid. Og hvorfor skjedde det? Jo, han så på verden og ble opptatt av de andre. I vers 3 sier han: Jeg ble harm over de hovmodige… Han ble opptatt av andre og la merke til hvordan det gikk med dem som ikke fryktet Gud. Han så at de hadde det lettere og slapp unna en del plager som han hadde. Det var trolig ikke legemlige og ytre plager, men mer den indre kamp for å bevare troen på Gud. Jfr. Salme 37, 1.

I denne situasjonen tvilte han på Guds rettferdighet og tenkte: Hvorfor skal de gudløse leve så godt og fredelig? Det stemmer liksom ikke med vår tanke.

Og se ei på andre, hva angår det deg,

om de synes vandre en lettere vei.

Se du kun på Jesus igjen og igjen….

Hva er det som mange ganger får oss på gli? Asaf stilte seg dette spørsmålet, v. 16: Jeg tenkte etter for å forstå dette… Kanskje vi finner noen svar her:

a) Verden. Hvordan har de det? En hovedsak for dem er dette livet. Deres sinn og tanker kretser om det vi har her og nå. De er interessert i og arbeider for livet sitt, det må bli best mulig. Blir vi mye opptatt av det, vil verdsligheten krype umerket inn i vår sjel.

Bibelens formaning til oss er: Søk det som er der oppe… Kol. 3, 1. For den verdslige ånd og levemåte er farlig, jfr. 1. Joh. 2, 15-17.

b) Vi blir opptatt av perifere ting, Det kan føre oss bort fra det sentrale: troen på Jesu forsoning og syndenes forlatelse. Det er der vi lever troslivet. Blir tanken lenket til spesielle og spissfindige læresetninger, arbeidsopplegget og organiseringen av kirke og misjon eller av noen personer, vil det lett føre tanke og sinn på avveier, og kritikksyken tar overhånd.

c) Slurv i kristenlivet er en snare for gudslivet. Det skjer når andaktslivet minker og bønnen i lønnkammeret tar slutt. Småsynder blir ignorert og man er ikke så nøye lenger med bønn og takk for maten, f. eks. når vi er på kafe eller på reis. Vi skal holde fast på det vi har hørt, så vi ikke skal drive bort, Hebr. 2, 1.

Gå varsamt min sjel, og gi akt på din gang. For veien er snever og porten er trang.

Slik sang de før i tida. Og Brorson synger slik:

En tanke som i hjertet kom , og som man litt lot råde, har så titt gjort sjelen tom på Guds dyre nåde.

III. Asaf møtte Guds kall, v. 17. Det var nåde. Gud har sagt at han vil ta seg av de frafalne og tilgi synden. Jes. 1, 25. Jer. 3, 22. Derfor roper han omvendelse til alle frafalne og sier: Kom tilbake.

Det er særlig to sider ved dette møtet vi må stanse ved her:

a) Først begynte han å se på folket slik Gud ser på det. Da ser han: Det går slik Gud har sagt. Den ugudelege går fortapt til slutt. v. 19. Han oppdaget at dette livet ikke er det avgjørende. Det er avslutningen på livet som betyr noe – og dermed evigheten. Han gav akt på hvordan det går dem til slutt, står det. Det var den viktigste leksa Asaf lærte så langt. Gud gav han et syn av evigheten, v. 18-19.

Og dette så han i Herrens nærhet, v. 17. Han gikk inn i Guds helligdommer – der ser han det Gud ser. Da får livet en ny mening. Helligdommen behøver ikke være templet. Ethvert sted der Gud møter oss er en helligdom. Vi trenger ikke å gå til kirke og bedehus for å oppleve det.

b) Deretter ser han på seg selv, v. 21-22. I dette ligger en stor erkjennelse, som viser at Asaf tok imot tukt av Gud. Han hadde ikke tenkt rett, hjertet var bittert, og han var ufornuftig og forstod ingen ting! Slik ser vi på oss selv i Guds nærhet.

IV. Asaf blir fornyet, v. 23-25. Han blir så å si frelst på nytt. Slik det gikk med ham, kan det skje med oss. Og her er noen fine ord om gudslivet:

Vers 23: Gud grep inn, og bevarte ham fra frafallet. Vi må la oss gripe av Gud. Fil. 3,12.

Vers 24: Gud ledet ham i livet. Han bestemte, og gav all hjelp.

Vers 24: Gud tar han opp i himmelen når livet er slutt. Det er målet. Det er helt motsatt de ugudelige som går evig fortapt. Døden blir en vinning, Fil. 1, 21 – Hebr. 9, 27.

Vers 25: Gud gir nytt lys over livet. Nå har han bare Herren. Det er stor kontrast til v. 3-12 der han så på verden.

Vers 28: Gud tar bort lysten til verden ved å vise oss herligheten. Jo nærmere vi levere med Jesus og leser om himlen, til mer blekner det jordiske.

Er du frelst? Hvor går du hen? La deg gripe av Jesus nå!