89.*

Salme 89.

.

Som Spurgeon sier er dette den majestetiske pakt-salmen som avslutter 3. bok i Salmene. Det er en troende som ser landet og folkets nød og ber til Gud. han venter hjelp og utfrielse på grunn av hans trofasthet og Herrens pakt. Det er en god grunn å bygge sin bønn på.

.

Salmen kalles en læresalme av Etan, esrahitten, åpenbart en vismann i Israel. Man tror at denne salmen og andre lignende er skrevet under eksilet i Babel. Folket ble sendt dit på grunn av ulydighet mot Gud og synd. Men Guds pakt med folket stod likevel fast. Salmen gjenspeiler denne situasjonen. Den kan inndeles i fem deler.

.

A. Guds nåde, v. 1- 5.

Etan synger om Guds nådegjerninger. Og de er mange både mot alle folk og særlig mot Guds eget folk. I Det gamle Testamentet var det Israel, de stod i en særstilling blant alle verdens nasjoner. I den nye pakt er det også et nytt, åndelig Guds folk som består av frelste syndere av alle nasjoner. Og alle blir frelst på grunn av Guds nådegjerninger.

.

Herrens nåde varer fra slekt til slekt og derfor må denne nåde og trofasthet forkynner for alle folk. Han vil alltid synge om dem, og det er hans vitnesbyrd.

.

1) Miskunnhet bygges opp til evig tid, v. 3. A. Barnes tolker dette som at salmisten tenker og sier til seg selv og er fast overbevist om det han nå skriver videre. Guds miskunn er løftene fra Gud, og de skal oppfylles. Det gjelder for Davids løfter, v. 4, og det gjelder for alt det Bibelen sier til oss fra Gud. Løftene står fast for evig. Det Gud har sagt, vil han utføre. Det står ingen ting om tidspunktet her og mange andre steder. Det er selve saken som står fast.

.

Det er sant om det første løftet om seier over slangen, 1. Mos. 3, 15. Det gjelder for løftet til Noah om at Herren aldri skal utslette hele verden mer ved en slik flodbølge. Og det gjelder løftet om Messias som den lidende Herrens tjener, Jes. 53. Og til dette siste kan vi henvise til Jesu lidelseshistorie. Der ser du detaljene i profetien oppfylt.

.

2) Pakten med David står fast, v. 4. Det er den som er hovedsaken i dette avsnittet. Gud har gjort en pakt med kongen, og den skal skje. For David var Herrens utvalgte til kongegjerningen. Gud har alltid hatt tjenere på jorden. De utfører Guds gjerninger her i verden. Derfor kan Paulus kalle forkynnerne for ”sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss”, 2. Kor. 5, 20. Slik er det for alle som taler Guds ord i sannhet. Og da er Herren trofast mot sine løfte til tjenerne. Han skal være med dem alle dager til jordens ende, Mat. 28, 20. Det kan vi regne med i gode og tunge dager. Pakten står fast for hver enkelt av oss.

.

3) Pakten er(som) en bygning, v. 5. Etan viser til Davids løfte i 2. Sam. 7, 12-16. Her gir han et sammendrag av det og sier: ”Til evig tid vil jeg grunnfeste din ætt, og jeg vil bygge din trone fra slekt til slekt.” Flere ganger står det i avsnittet at Gud skal bygge, grunnfeste og bygges opp. Det er ikke nok med grunnvollen selv om den er viktig. Guds rike skal bygges opp hver dag og år og tidsperiode. Hele tiden kommer det nye mennesker til verden, og hver enkelt av dem må ta imot Guds frelse og få del i Guds rike.

.

På Davids tid var det folket som helhet, men i den nye pakt er det folk av alle nasjoner som tar imot evangeliet og blir en byggestein i Guds rike. For David gjaldt løftet for hans etterslekt som skulle være på Israels trone. I evangeliets tid gjelder løftet for alle. Gud vil ta seg ut et folk av alle nasjoner, de som tror på Jesus. Jfr. Apg. 15, 14. I Davids etterslekt skulle Messias bli født som frelser, i Den nye pakt får hvem som helst ta imot denne frelse når de hører Guds ord.

.

2. Guds allmakt og nåde, v. 6-19.

Salmisten priser nå Guds allmakt. Ja, himlene priser den. For ingen er som Gud og ingen kan lignes med ham. Han er forferdelig og fryktelig og strek, v. 8f. Det er uttrykk for hans allmakt og velde og gjerning. Han hersker over havet, og han knuste Rahab – som trolig er bilde på Egypt her. Han eier både himmel og jord og alt som er der, fordi han skapte alt, v. 13. Derfor kan ingen stå seg mot ham. Det vil salmisten slå utrykkelig fast. Det var godt om vi alle erkjente det.

.

Men Herren er også full av nåde: Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn, v. 15. Den som erkjenner sannheten om seg selv som en synder og om Gud og ber, vil oppleve Guds frelse av nåde. Gud gjorde alt uten hensyn til vår fortid eller egne kvalifikasjoner. For nåden er nettopp for syndere som kommer slik f. eks. den fortapte sønn kom hjem til far, Luk. 15.

.

Da er han salig, v. 16, og kan juble over at Gud er hans frelser og far. De opplever en ny glede og fryd i Herrens navn og kan synge: Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan. All vår trøst og hjelp er i Gud, vår styrke, vårt skjold og vår konge. Han gir kraft og verner sine mot all fare. Vi er blitt borgere av Guds rike der Guds Sønn en gang skal trone som evig konge.

.

3. Guds løfter, v. 20-38.

Gud har talt – særlig til sitt eget folk. Av Hebr. 1 ser vi også at han har talt mange ganger og på mange måter til Israels folk gjennom hele Det gamle Testamentets tid. Profetene talte Guds ord, og Gud åpenbarte seg for enkeltmennesker med nye budskap mange ganger. Det gjaldt både Israels folks liv og landets politikk og styremåte og ikke minst deres religiøse liv. – Med Jesus Kristus kom en ny tid. Om det står det også i Hebr. 1: I disse siste dager har han talt til oss ved Sønnen. Det er Guds største tale på jord. I hele denne tiden har Gud gitt oss mange løfter – det er ord som sier hva Gud vil gjøre for oss.

.

Her er det igjen David som er Herrens tjener og som Han har salvet med hellig olje. 1. Sam. 16, 13. Olje ble brukt ved salvingen av konger, profeter og prester. De var utvalgt til spesielle tjenester for Gud og slik skilt ut fra andre mennesker.

.

Flere detaljer om Davids kongerike og hans forhold til Gud kommer disse i versene. Herren skal bevare ham i alle kamper til alle tider. Fienden må tape i en slik strid. Og David vil alltid være tro mot sin Herre og regne med ham på tross av at også han kunne falle i synd. Løftene ble oppfylt i Davids tid og det passer ikke på noen annen i en jordisk kongerike.

.

Det tales også om hans avkom eller etterkommere, v. 30. De skal bli til evig tid. Og hvis de var trofaste mot sin Gud, ville det være sant. Riket skal bestå til ”hans trone som himmelens dager”. Det kan forstås som uttrykk for evigheten, dvs. så lenge himmelen varer. – Dette kan bare passe på den nye Messiaskongen som skal komme. David står som et forbilde på ham. Og han vil alltid ha etterkommere, troende i ulike land, helt til verdens ende og evigheten begynner.

.

Om folket synder – også i den nye pakt – vil Gud reagere på det. Men han vil aldri bryte pakten, v. 35. Det er Herrens store nåde over alle sine så lenge solen og månen skinner. Det er løftet framfor alle løfter i vår daglige verden.

.

4. Trengsler, v. 39-46.

Det har alltid vært trengsler for Guds folk, det gjelder både Israels folk og de kristne. Her betyr det i første omgang kong Davids ætt. Herren lar Israel og dets konge møte mye motstand. Det ser ut som om Han har forlatt dem på tross av de mange løfter.

.

Slik er det også for Guds barn til ulike tider. Det kan se mørkt ut mange ganger. I noen land har Guds barn måtte tåle mye forfølgelse. I profetisk perspektiv er også dette et ord om Jesus Messias. Han ble ribbet for alt, forkastet av sine egne og til og med forlatt av sin far for en stund. Slik ser vi at Guds ord blir oppfylt flere ganger og når stadig lenger ut, som konsentriske sirkler. Men gjennom alt er Gud den samme.

.

5. Bønn, v. 47-52.

.

Til slutt kommer bønnen. Den stiger opp til Gud fra det forfulgte folk av alle grupper. I trengselen føles det som om vi er forlatt av Gud. Flere spørsmål melder seg: Hvor lenge skal det vare? Hvor er din nåde og trofasthet? Hvorfor skjuler du deg nå?

.

Derfor blir bønnen et rop til Gud om at han må komme i hu hvor kort livet er, hvor skrøpelige vi er og at vi blir vanæret i verden når vi er dine barn. Guds fiender håner den salvedes fortspor, v. 52. Det er et fint og sterkt uttrykk (som er blitt borte i NO-78). Bønnen er ikke et uttrykk for at Gud har ”glemt” noe, men en menneskelig talemåte slik vi opplever det.