137.*

.
Salme 137*

Sangeren forteller hvorledes israelittene i Babel sørget over Jerusalems ødeleggelse og vegret seg ved å synge Sions sanger, 1-4. Han vitner om sin inderlige kjærlighet til Jerusalem, 5. 6, og beder Herren gjengjelde både edomittene, som har hjulpet til med å ødelegge det, og Babel, 7-9.

Vers 1-5.
1. Jødene bortført til Babel, i 70 år. Jer. 29,10. Det var pgra synd og frafall.
Vi er fremmede. ”Eg er ein gjest i verda…” Vi har også synder.
2. De gråt, når de mintes Sion (Jerusalem).
Slik er det mange ganger blant Guds folk. Vi vet at før fallet var alt godt (1.Mos 3). Og vi har lest om himlen, hvor herlig den er. Men her er det ikke slik, og derfor henger harpene på vidjen.
3. Noen ber oss om å synge, om Sion. Verden vil vi skal være glade, vi skal ikke være hengehoder, gråte og være triste.
4. Hvordan kan vi det? Verden og djevelen holder oss fanget og plager Guds folk. Men vår lengsel står til himlen, først der er vi løst og virkelig fri. I den syndige verden kan vi ikke synge rett.
Noen ganger fører også vår ulydighet til at vi taper det åpne forholdet til Gud, og vi misser frimodigheten til å synge om himlen. Da må vi komme tilbake til ham og be om frelse.