tirsdag 25. november 2008

103.*


Salme 103,1-5.* Alle hans velgjerninger.


Her har David en sterk oppfordring til seg selv om å love Herren. Alt som i meg er, sier han. Lovprisningen skal altså ikke skje bare med munnen eller som en tillært sang. En ytre lovsang kan faktisk være farlig, det kan være hykleri. Jesus anklaget jøder nettopp for det i Mark. 7,6: Rett profeterte Jesaja om dere, hyklere, slik det står skrevet: Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg.

Slik skal det ikke være. Og det var ikke det Paulus mente da han skrev til filipperne: Gle-de i Herren alltid, Fil. 4,4. Han mente en indre, hellig og sann lovprisning til Gud. Det taler også David om.

Så sier han noe viktig: Glem ikke alle hans velgjerninger. Det er jo nettopp for velgjer-ningene vi skal prise Gud. I livets strid er det lett å glemme dem. da kommer mismot og veldslighet der vi er mer opptatt av gavene enn av giveren.

Men Gud visste at vi ville glemme mye. Vårt minne er ikke alltid så godt. Derfor sier han gjennom david: Glem ikke alle! Du har nok opplevd noen store og mindre velgjerninger fra Gud. Han var god mot deg mange ganger. Mye av det er glemt. Men prøv å huske noen. Gjenkall dem i minnet og lagre dem der, så å si. Tenk gjennom hvordan livet ditt har vært og se om ikke Gud var med, dag for dag i mange år.

Når David skriver om dette, viser han til Israels historie. Hvordan ledet Gud sitt folk. I v. 7 viser han til Moses. Og i Salme 106, 107 og 136 har vi en fin gjennomgang av hva Israel opplevde med Herren. De sviktet ofte og syndet stort. Men Gud hentet dem inn igjen og ber-get dem i all slags nød. I Salme 33,3 står det rett ut at det sømmer seg for oss å prise Herren. Det sømmer seg fordi vi har fått så utrolig mye av Ham.

Hva henter så David fram når han skal prise Gud? Hva er det han minnes best og som han ikke vil glemme?

1. Det første han nevner er: Gud forlater synd! v. 3. Det var det største. Han tenker kan-skje på synden med Batseba (salme 51) og andre feil og fall i livet. Og så opplevde han å bli tilgitt ved å tro. Salme 32. Og det glemte han nok aldri. Er det noe vi også har grunn til å prise Gud for, er det nettopp dette å få bo "i syndsforlatelsens rike". Det taler David og først, og det må være den viktigste velsignelsen og det største under.

Dette kan Gud gjøre for oss fordi Sønnen døde på Golgata. Da ble vår synderegning be-talt og synda sona. Bibelen har mange ord om dette. Ett av dem er døperen Johannes' ord ved Jordanelva: Se, der Guds lam som bærer verdens synd, Joh.1,29. Alt ble lagt på Jesus langfre-dag. Vi kan ikke og skal ikke gjøre noe til frelse. Vi skal bare komme med vår synd, omvende oss til Gud og be om frelse.

I v. 9ff. skriver David noen fine og sterke ord: Han går ikke alltid i rette… Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke… Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Slik er Gud mot synderen som bekjenner. Se også Salme 130.

Han glemmer min synd der ved Golgata høy. ja, han glemmer min synd og erindrer meg. Slik synger vi. En annen sanger sier: I syndsforlatelsens rike, der alt er sonet og tilgitt, glemt, og på den dypeste havbunn gjemt. Når Gud glemmer synden, gjør han det fullstendig. Tilgi-velsen er uendelig og uten grenser. Og det trenger vi - hver dag.

Da er det godt å leve, i vissheten om at Guds ord taler sant både om oss selv og om Gud. "Jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu," slik talet Herren ved en profet. Jes. 43,25.

La oss takke Gud for dette, lovprise ham for den største velsignelse en synder kan få. Glem aldri syndsforlatelsen! Vi bygger vårt himmelhåp på det.

2. Dernest sier David: Han leger dine sykdommer, v. 3. Gud vil hjelpe oss også i våre menneskelige problem. I en gammel svensk bibel står det slik: Han helar alla dine brister.

Mange lever et skrøpelig kristenliv til daglig og sulteforer sin sjel. Det kan vi kalle ånde-lige mangelsykdommer. Mange av oss kjenner vel på "brist" i livet med Gud. Det kan vi også gå til Gud med og få hjelp.

Men også legemet blir sykt. Årsaken er ikke spesielle synder i ens liv, selv om synden er den dypeste årsak til alt vondt. Noen ganger kan nok synder være skyld at vi blir syke, f. eks. ved dårlig stell av vår kropp eller et utsvevende liv. Men her taler vi om "vanlige" sykdom-mer. Og de kan ramme den beste.

Da har vi også en vei å gå. Vi har lov å be Gud om hjelp. Noen ganger gjør han det ved å hjelpe oss i sykdommen og faktisk bruke den til å forherlige sitt navn. Mange har vært vitner om sin Frelser når de lå på sykehuset eller tolmodig led hjemme i mange år. Vi skal ikke for-akte det. david sier et annet sted: Herren skal støtte ham på sykesengen. Du forvandler hele hans leie under hans sykdom. Salme 41,4. Det er godt når vi bøyer oss for det Gud sender i vår vei.

Bibelen sier noe mer om helbredelse. Jakob skriver at om noen er syk, skal han kalle til seg menighetens eldste, og de skal salve den syke og be for ham. Det er et bibelsk prinsipp som kan benytte oss av. Vi har lov til det. Guds hjelp i legemlig nød er også en velsignelse vi må takke for.

3. Han forløser ditt liv fra graven, sier David, v. 4. Det taler om håp etter døden. Gra-ven er ikke det siste for en troende, selv om det alltid er sorg der. Guds barn har et håp som rekker bak døden. Derfor sier Paulus at vi ikke skal sørge slik som hedningene, 1.Tes. 4,13. Vi sørger nok over våre som er borte, men vi venter en ny dag da gravene skal åpnes og de døde stå opp. Herren vil samle alle sine fra alle land og alle tider hjem til seg i sin himmel.

Da, sier David, skal han krone deg med miskunn og barmhjertighet. Det er nådelønnen som Jesu brud skal få. Glem det aldri. Vi kan glemme mye av det vi har opplevd, men la Jesu gjenkomst være levende i ditt indre. Han kommer for å hente sine hjem.

En rik danske i Amerika sa til en fattig kjenning: Ser du alt dette. Så langt øye kan se bortover slettene - det er mitt. Den fattige pekte oppover ogsa: Eier du noe der oppe? Og da ble svaret nei. Hva hjelper alt på denne jord om vi ikke har noe der?

4. I mellomtida vil Herren mette din sjel med det som godt er, så du bli ung igjen, v. 5. Det er fornyelsen. Livet som kristen kan bli rutine, og vi kan miste noe underveis. Ja, vi kan til og med tape livet i Gud.

Da var det viktig å oppleve fornyelsen. Den som har syndet, må bekjenne sin synd for Gud - og noen ganger for mennesker. Og be om ny nåde og tilgivelse. Har sløvhet og søvn fått makt hos oss, er også det synd og vi må gå til Gud. Det kan være en tung vei for en kris-ten å erkjenne at noe er galt. Men du, så nødvendig! Da kommer Jesus igjen med nåde og for-latelse. Du får igjen tro at alt er tilgitt og i orden med Gud.

Då skjer det: du blir ung igjen - som nyfrelst som David bad om: Gi meg igjen din frel-sesfryd, forny en stadig ånd i meg, rens meg fra synd. Salme 51. Ordet blir sant for oss: Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. Joh. 1, 16. Lyder Brun oversetter: nåde - og atter igjen nåde. Det er fornyelse. Du får ny kraft og frimodighet og frelsesfryd ved korsets fot.

Ørna skifter ham. De gamle fjørene faller av og nye vokser fram. Det er noe av fornyel-sen. Og en bærbusk må beskjæres ofte for å bære frukt, f. eks. hvert 3. år. Det hører også med til fornyelsen. Joh. 15,2. Det koster for vårt eget kjød, men det er en velsignelse. For det fører oss inn i et rikere liv med Gud.

Da kan det skje du vil takke for det som du gråt for en gang.


Ingen kommentarer: