32.*

Salme 32, 1- . En personlig dommedag.

Dette er en tekst for Bots-og bededag i den lutherske kirke. Og bot er nødvendig mange ganger i livet. Nå er vi inne i en tid der det kunne være ekstra nødvendig både for enkeltkristne og for vår kirke.

.

Men kanskje det er blitt en vane og et ritual – og mer en ytre ordning eller en hjertesak for oss?

.

Dette skulle være en virkelig helligdag for Guds sanne barn. En dag da vi tok oppgjør med Gud om vårt eget kristenliv og tro. Vi skal ikke tenke så mye på andre i slik tilfeller. Det skal være slik at jeg står for Gud – alene med min synd og mitt liv. Da blir det en personlig dommedag for et menneske.

.

Bot betyr sorg og gråt og anger over synd. Det betyr bønn og lengsel etter nåde og tilgivelse og fred med Gud og i hjertet.

.

Her er det David som ber. Og det er trolig i tida etter forholdet og synda med Batseba det skjer. Da opplever han at der to stadier i et menneskeliv: Et før og et nå. Han hadde levd i synd, og da bryter samfunnet og forbindelsen med Gud. Og han opplever tilgivelsen og får leve et nytt liv der. Denne salmen er trolig skrevet etter Salme 51 som også er en slik botssalme.

.

Den kalles en læresalme. Og Luther sier om den slik: ”Den underviser oss om det synden er, og hvorledes vi blir kvitt den, og hvorledes vi blir rettferdige for Gud.” Om Augustin er det sagt: Han fikk noen til å skrive den opp foran senga si på dødsleie. Car Fr. Wisløff har sagt om den: ”Det er syndsforlatelsens lykke.”

.

Denne læresalme viser oss dette viktige: Gud krever et oppgjør ved konkrete synder, eller blir livet en frafallsvei. I Norge i dag er det påkrevd. Det er mange i Norge i dag (og i andre land) som lever i blodrøde synder, og som ikke skammer seg ved dem, ser det ut til.

.

Nå må vi bøye oss ned i støvet og lære hva Gud vil med oss. Her er noe vi bør og må kunne.

.

1. Bibelen lærer at alle feil i livet er synd.

Det finnes ingen småting i verden som ikke rammes av dommen. Men samvittigheten kan sløves. Vi ser ikke klart hva synd er og blir ikke skremt av synden. Det er mange fallgruber og feller i livet.

.

En er påvirkningen av moderne tankegang og filosofi. Den sier at vi vet best selv hva som er best for oss, og dermed hva vi kan tillate oss i livet. Et resultat av dette er en bevisst relativisering av alle ting. Folk river seg løs fra all autoritet og vil bestemme over seg selv. Vi mennesker er født som sjefer. Og vi tåler ingen over oss. Det er kjødets natur. Og det må vi lære, for vi ser det ikke av oss selv.

.

a) Vi må altså bli overbevist om vår egen synd i vårt liv. Alle ser synd og noe ondt hos andre mennesker. Men det er vanskelig å se det i oss selv. Derfor må vi bli overbevist om det av Gud – og han bruker sin Hellige Ånd til å gjøre det. Og han vil bruke mennesker til å peke på synden, konkrete synder i vårt liv så vel som i samfunnet.

.

Profeten Natan ble brukt til å vise kongen det. I 2. Sam. 12, 7 sier han direkte til David: Du er mannen. Det var nok ikke lett, men han var lydig og gikk i Guds navn.

.

b) Dernest: Villighet til å erkjenne synden.

Der er alltid følger av synd. For den er forbrytelse mot Gud selv, og derfor ligger en dom og venter over all synd. David kom til det stadium til slutt, i 2. Sam. 12, 13: Jeg har syndet mot Herren. Salme 32, 5 er en gjenklang av dette. Han forstod at synden var mot Herren, selv om han hadde gjort ondt mot Batseba og mannen.

.

All synd er egentlig mot Gud. Når man i dag skriker høyt om straff over de som har gjort noe galt, er det blandet opp med en god porsjon hykleri: De vil ikke se den åndelige dimensjon, for da blir anklageren like hardt rammet som den anklagede. Og det gruer folk seg for.

.

Bot er å få med Gud å gjøre i dagliglivet. Da ber du sangeren bønn: ”Jeg står for Gud som allting vet og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord…”

.

Da blir sladder en like stor synd som mord og hor og annet stygt. Baktalelse og løgn og hovmod blir skitne synder som du gremmes over. Slike ting har ødelagt mye, kanskje mer enn direkte mord.

.

c) Vi får lære mer: Gud tilgir.

Du tok bort min syndeskyld. Slik skriver David. Jeg tror det var en stor dag i hans liv. Tenk: Gud har tatt det bort fra meg. Min synd er ikke hos meg mer. Han har tilgitt og renset. I lys av Det nye Testamentet vet vi at Jesus hans Sønns blod er det som renser oss fra alle synder. –

.

Gud tilgir synd. Men det er bare den bekjente synd som er tilgitt synd. Du må ikke skjule noe for ham, eller unnskylde og bortforklare synden. Det er hykleri. Alt skal legges åpent fram for Gud og bekjenne for ham: Dette er min synd og mer til som jeg ikke husker. Det er min skyld alt sammen.

.

d) Og så dette: Vilje til et nytt liv – og å slutte med synden.

Dette blir misforstått blant noen evangeliske kristne i dag. De sier: Vi kan ikke slutte å synde, vi vil alltid dra på synden. – Ja, det er sant. Men her mener Gud den ytre, konkrete synd. David hadde altså syndet på en slik måte. Men senere står det om ham: ”David gjorde det som rett var i Herrens øyne. I hele sitt liv vek han ikke av fra noe av det Herren hadde befalt ham, unntatt det som hendte med hetitten Uria” 1. Kong. 15, 5. David synda aldri slik mer.

.

Slik skal det kristne liv være. Det er praktisk hellighet i hverdagen. Da blir det kamp og kanskje lite seier i ditt liv. Men det er etter Guds vilje. Slik sa Jesus til en kvinne som var falt i hor: Gå bort og synd ikke mer. Johs. 8, 11. Det gjelder også i dag. Og vi skal ikke lure oss selv og andre med en overåndelig forkynnelse som ikke tar Guds skarpe ord på alvor.

.

Vi trenger en hellighetsvekkelse over vårt land og folk.

.

2. En annen synd som Gud må lære oss er: Det forsømte.

I et dikt står det slik:

”Det var ei de ting du gjorde,

men det du la ugjort ned,

som volder den store angsten

og stjeler ditt hjertes fred.”

.

I en rett sammenheng er dette sant. Jakob skriver i kap. 4, 17 slik: ”Den som vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, han har synd av det.”

.

Vi har alle noe i vårt liv som er ugjort. Det er til stor sorg for ærlige kristne. Vi kan ikke bare gå fort forbi det og tenke: Det er for sent, vi kan ikke gjøre noe med det. Så sant som det er sagt, så er det ikke hele sannheten.

.

Det er et brev vi ikke skrev, og et besøkt som ikke ble gjort. Det var en samtale med om Gud som ble utsatt så lenge at de døde. Vi gjorde ikke nok i misjonen og hadde lite nød for de ufrelste. Bønnen ble altfor kort.

.

Gud minner oss om gjerninger han legger i vår vei og sier: Det er din oppgave. Ef. 2, 10 sier noe om det.

.

Vi har synd av det, sier Jakob. Og da kommer en regnskapsdag for dette også. Den kan vi ta nå – som en bots og bededag. Vi kan legge det framfor Gud som sier: Du har syndet. Den som erkjenner og sier det slik det er til Gud, vil oppleve den samme nåde og tilgivelse for disse synder som for alle de andre og grove gjerninger. Vil du gjøre det nå?

.

3. Gud vil også lære oss noe mer: Om menigheten, om de andre kristne.

Det er mange skrøpelige kristne. Alle er vi det når sant skal sies. Og vi synes at de sanne kristne minker i tall. Her synes å være så mange navnkristne, folk som ikke tar det så nøye med hva de tror og akseptere og hvordan de lever. Kristne drikker alkohol og ødelegger seg selv og andre og samfunnet. De banner og snakker ondt om andre. Vi leser nå at det er mye utroskap blant kristne. Noen bryr seg ikke om å skjule sine synder en gang – de roper ut at de er frigjort, og vårt liv betyr ingen ting. Det er som en gjenklang av Fil. 3, 19: de setter sin ære i sin skam.

.

Kan slike mennesker komme til himmelen når de dør? Om vi sammenligner med Bibelens ord og tale, gjør de ikke det. Og da spør vi: Vil Guds menighet overleve? Eller blir det slik at vi alle blir dradd med i suget og går under i dommen?

.

Jesus sa: ”Dødsrikets porter skal aldri får makt over den.” Mat. 16, 18. Så vil Jesus passe på sine små og svake sjeler. Og det er noen våkne kristne som ennå står på muren i bot og bønn for folk og land. I Esra 9, 6 står det: ”Min Gud, jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For VÅRE misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen.”

.

Tenk det. Og Daniel er i samme nød: ”VI har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vin har veket av fra dine bud og dine lover.” Dan. 9, 5. De sier begge at de selv har syndet og gjør seg slik til ett med sitt frafalne folk.

.

Slik skal vi være ”stedfortredere” i denne verden. Vi må be for andre kristne, for de frafalne og sløve og de som er på gli bort fra den smale vei og leker med synden og verden. La oss si med sangeren :”Let etter dem som ennå selv ei leter…”

.

Da bli botsdagen til fornyelse.

Vi begynner et nytt liv i lydighet mot Den Allmektige Gud. Og vi opplever dommedag her i livet og gjør opp vår sak med ham nå. Så er vi fri den store dommedag.

- Det blir også en ny begynnelse i lydighet mot Gud og innvielse av tid og penger og interesser. Slik får Gud førsteplassen i vårt liv.

.

Skal han få begynne med deg nå? Må Gud velsigne folk og land og hver enkelt av oss. Amen.

Salme 32,1-2. Synd og sæle.

Dette er ei botssalme saman med 6 andre i Bibelen, m.a. Salme 51. Det er David som skriv om si eiga erfaring og liv. I tid kjem då Salme 32 etter Salme 51. Salme 51 omtalar bøna og ynskje og trongen etter frelse. Men løysing og svar finn me ikkje der. Det kjem i Salme 32. Då har han opplevd sjølve utløysinga.

David var altså i naud for synda si og viser oss korleis han var fri. Difor er salmen kalla ei læresalme. Alle kan læra noko om vegen til Gud i desse versa. Og alle kristne har opplevd noko av og sjølve hovudsaka i Salme 32. Slik var det me vart frelste og kristne. Dei som ikkje kan kjenna seg att i desse opplevingane, har stor grunn til å ransaka livet sitt og omvendinga. Har me ikkje opplevd eller vore gjennom det Salme 32 talar om, har me ikkje liv i Gud. For er sjølve den tronge porten til Gudslivet omtala. Det finst ingen annan port til livet.

1. Sæl er den, står det.

Det er erfaringa etter at ein har funne fred med Gud. Å vera sæl er den høgste lukka me kan oppleva på jord. Det har ingen ting med eigedom og rikdom og popularitet å gjera. ”Sæl” er eit ord som er knytt til Gud. Det er nytta 26 gonger i Salmane og over 100 gonger i Bibelen.

Det talar ikkje om kjensler og stemningar. Det er å ha det rett med Gud. Ein sæl person står i eit rett forhold til Gud. Difor syng me: ”Alltid salig om ei alltid glad, fer eg vegen heim til Sions stad.”

Difor er sæla eigentleg noko overjordisk, noko som høyrer Gud til, og som me har fått del i. Dei som er bedne til Lammet sitt bryllaup, er sæle. Op. 19,9. Og sæle er dei som hgar vaska kleda sine og går inn i staden gjennom portane, Op. 22,14.

Det tyder altså å vera frelst her og i himmelen. Dei reine av hjarta skal sjå Gud. Mat. 5,8. Og me ser han ikkje rett før me er framme.

2. Er me slik frå me vart fødde?

Svaret er openbert NEI. Etter syndefallet i Eden (1. Mos. 3) er alle utafor Guds rike. Me er fødde me ryggen til Gud. Og det er likt om me har store eller små synder. Det er ikkje storleiken på synda som tel, men AT me er syndarar. I Salme 51 og 32 er det synda med Batseba som er bakgrunn. Den eller dei var alvorlege nok. Men vanlege ”skikkelege” folk står og med skuld for Gud.

3. Kva seier orda her om vegen til Gud?

Fleire ord er nytta. Dei bør me stansa litt ved nå.

a) Våre brot (overtredelse).

Dette er å bryta Guds heilage lov og vilje. Det er å gå over gjerdet, og ikkje leva etter Guds vilje og ord. Ingen gjer det. Difor er ordet brot (overtredelse) ein sterk ’anklage’ mot alle menneske. Me har brote Guds bod og gått utanom hans vilje. Bibelen viser oss klårt kva Gud vil med livet vårt, både ved dei ti boda, ved kjærleiksbodet m.m.

Johannes skriv: Synd er lovbrot, 1. Joh. 3, 4. Når folk syndar viser dei at dei bryt Guds vilje. For Gud ville at me skulle leva eit rett og reint og fullkome liv. Gud skapte oss slik. Men synda kom inn i verda og øydela alt. Difor seier profeten: Misgjerningane dykkar skil mellom dykk og dykkar Gud. Jes. 59, 2.

Jakob skriv slik: Om de held heile lova og bryt eitt bod, har de vorte skuldig i alle. Jak. 2, 10. Gud ser altså lova som ein einskap. Han er ikkje delt opp i einskilde bod. Me kan ikkje seia at me har halde eit bod og difor går me fri. Du som ikkje har drepe nokon, er ikkje frelst av den grunn. Å halda Guds lov tyder å halda alt like perfekt. Og Jesus viste at lova og boda er tenkt åndeleg og ikkje berre konkret. Det er ikkje nok å seia at du ikkje har drepe nokon. Du er ikkje ferdig med Guds bod med det. Det spørst korleis du har tenkt og tala om dette. Å seia eit vondt ord til og om eit anna menneske, er drap. Slik er det med alle boda.

Går du fri då?

b) Synd.

Ordet synd tyder (både på hebraisk og gresk) å ikkje treffa målet, forfeila på den måten. Gud hadde eit mål med livet vårt, både medan me var på jorda og etter døden. Han ville me skulle leva heilt med han. Når livet var slutt, var målet Guds eigen himmel og heim. Der var plass for alle menneske.

Alle synda, seier ord. Rom. 3, 23. Me nådde ikkje opp til det Gud hadde sagt. Og ingen går inn i himmelen ved dødsporten på grunn av sitt eige liv. Ingen har nokon sinne treft målet. Ingen utan ein.

Jesus levde eit slikt liv som me skulle ha gjort. Han er den einaste som Gud har sagt det om: Han som eg har hugnad i, Mat. 3, 17. Me kan heller ikkje gjera noko for å bøta på denne skaden. Me er ikkje i stand til det.

Alt me gjer er ei skam for Gud. Også det beste i oss er skammeleg. Vår kristendom og tru skjemmer ut for Gud, for alt er smitta av egoisme. Slik er me når me prøver med eigne midlar.

c) Utan svik i si ånd, v. 2. David skriv om det.

Det er den tredje sida ved livet vårt. Utan svik er å leggja alt ope fram for Gud. Me prøver ikkje å skjula noko eller bortforklara det. Det er det motsette av fusk.

Dette gjorde David ei tid. Han tagde, v. 3. Det er ikkje godt å gå med sviket i hjarta. Samvitet klagar deg inn for Gud dagleg. Livslysta og krafta svinn og du går taus som kristen. Då er du ikkje sæl og glad og lukkeleg hjå Gud.

4. Vegen ut.

Gud elska denne vrange og syndefulle slekta. Difor har han skapt ein veg ut. Me kom aldri ut på eiga hand. Ingen menneske på jord kunne hjelpa oss til det.

Difor sende han Sonen sin. Han gjorde alt som måtte gjerast.

Difor kan våre brot tilgjevast, v. 1. Og då er saka ordna.

Og synda kan dekkjast til.

Heller ikkje verta tilrekna.

Det er Jesu gjerning som gjorde alt. Han dekkjer synda med sin død og oppstode. Alle synder og ugjerningar er tilrekna han. – Den som opnar seg, vedkjenner seg synda og tek imot Jesus frelse (v. 5) – er fri. -