onsdag 26. november 2008

6.*

6. Guds barns erfaring.

David har det vanskelig på grunn av fienden som omgir ham. Og han tenker at det kanskje er et tegn på Guds vrede. Gud vil straffe ham for synden. Da har han bare en utvei: Gud må vise nåde og frelse ham. Slik er han et godt eksempel alle kristne. Vi har også den erfaring flere ganger i livet. Og det gjerne gjennom flere stadier.


1. Herrens tukt, v. 2.

Når et Guds barn har syndet eller er på vei bort fra sin Frelser, må Herren Gud tukte oss. Noen ganger må han sende stor straff over en kristen eller over en menighet. Ja, han kan til og med straffe og tukte et helt folk, slik han gjorde mange ganger med Israel i den gamle pakt. Men mange mennesker vil dessverre ikke se det slik og bortforklarer ulykke og sorg. Det kan ikke være Gud som gjør slikt mot oss, da kan han ikke være Gud, sier de.

.

Årsaken er ikke vrede og sinne, slik vi mennesker ofte reagerer. Guds plan med alt han gjør er å lede folket tilbake til Guds vei og vilje. Så lenge Gud ser at det er håp om fornyelse, sender tuktens ris i en eller annen form. Når et Guds barn har lært denne leksen, vet han at Gud alltid mener det gode med det vi opplever. Det er en styrke å ha lært denne lekse i Guds skole.


2. Bønn om frelse, v. 3.

David reagerer på rett måte under tukten og straffedommen. Han erkjenner at han har syndet, slik han gjør flere ganger i Salmenes bok, f. eks. Salme 32 og 51.


Her ber han først om nåde, v. 3. Nåde betyr å bli utfriet og berget uten egen fortjeneste. Og vi kan og skal ikke betale noe selv. Det er gratis. Nå har han slitt så lenge under syndens byrde, at han visner ganske bort. Det minner om salme 32, 4: Dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Slik har vi det når synden ikke er gjort opp med Gud og med mennesker. Da er det ikke lett å leve.


Dernest ber han om helbredelse. Det er nok ikke legemet det gjelder her. Det er sjelen og hans indre liv. Han er forferdet. I v. 4 kommer det igjen: Det gjelder sjelen, hans indre liv og kontakt med Gud. Han er grepet av stor forferdelse. For han vet at han har synder. Og slik kan han ikke leve lenger. Han er åndelig dødssyk. Gud, du må gjøre meg frisk.

Han har strevet lenge slik. Nå spør han: Hvor lenge skal vare? Ventetid er alltid vanskelig, og noen ganger gjør det oss usikker. Skal det aldri bli en forandring? Slik tenker vi i slike tider. Nå er han trett og full av tårer, v. 7f.


3. Frelsens grunn, v. 5.

Bønnen blir utvidet, og han vet at det må være slik om det skal bli svar. Han har altså ikke gjort seg fortjent til noe som helst. Han kan ikke be om frelse fordi han fortjener det. Det er ingen ting i ham som taler for at Gud skal hjelpe ham.


Derfor ber han slik: Frels meg for din miskunnhets skyld. Miskunnhet er nær beslektet med barmhjertighet og har også noe likhet med nåde. Alle disse tre ordene taler om det uforskyldte. Hjelpen bygger ikke på fortjeneste eller en slags avbetalingskontrakt. Det ordet som er brukt her er nettopp et slikt ord: miskunn, der Gud ser i vennlighet mot menneskene og har medlidenhet med de som er i nød og ønsker å berge dem. Og det gjør han fordi han selv er slik i sin natur. Gud vil frelse det fortapte. Men han ser ingen grunn til å gjøre det i mennesket selv. Han gjør det for sin egen del, og på grunn av sin uendelige kjærlighet til sin skapning. Og da er det nåde.


Nå ber David nettopp om det – slik vi må gjøre om vi skal bli frelst. Gud har ikke forandret sin plan. ”Den Gud som var på Mose tid, er likedan i dag,” står det i sangen.


4. Bønnhørelse, v. 10f.

Mitt i sin nød og sorg og klage har han full visshet om frelse. Det viser hvor godt han kjenner Gud. Han er ikke en tyrann som hevner seg når det brister for oss. Gud er en god Gud.


Derfor kan han si: Herren har hørt minn bønn, ja, det var en inderlig begjæring. Han la hele sin sjel i den. Nå vet at Gud har hørt. Og enda en gang sier med trosvisshet: Herren vil ta imot min bønn. Fienden skal bli til skamme når de ser at han som hadde syndet, er tilgitt og har fått oppreisning på ny. Da skal de se: Det er Gud som er Gud. Og han elsker sitt folk og tar imot syndere, Luk. 15, 1-2.


Slik er han også i dag. Du kan komme med din synd med stor frimodighet. Han venter på deg nå. Amen.

Ingen kommentarer: