Innledning.

Se: November 2008 med register over de enkelte salmer 1-150.

Salmenes bok i Bibelen

er jødenes "bønnebok". "og dette er første del (bok) i Salmene. På hebraisk kalles Salmene for "lovprisningsboken" (Sefær tehillim). Lovsang er et gjennomgangstema, også i tunge tider.

Bibelens 150 salmer er en rik åndelig skatt. Den har hjulpet mange på vandringen gjennom jordens ørken mot det himmelske Paradis. Mange salmer er skrevet av David, men andre forfattere er også nevnt. En rekke salmer er anonyme i den forstand at forfatter ikke er oppgitt.

Likevel - Gud selv er den egentlige forfatter til alt som står skrevet i vår Bibel. Ved sin Hellige Ånd har han gitt nedskriverne det budskap vi behøver. Derfor leser vi det som et Guds ord til oss selv om det er sagt i en bestemt historisk situasjon første gang.

Først litt om salmene:

1. Tittelen: Salmer er brukt i NT Luk. 20,42 og Apg. 1,20 og 13,33 samt av Jesus i Luk. 24,44. Ordet salme betyr dikt som kan synges, med musikk (jfr. Davids harpe).

2. Inndeling: 150 salmer. Jødene delte den inn i fem grupper, som de fem Mosebøkene:

1. – 1-41.

2. – 42-72.

3. – 73-89.

4. – 90-106.

5. – 107-150.

Hver ”bok” el. del slutter med en lovprisning (som ikke er lik). Del 1 og 2 er mer klagesang, mens del 3-5 er lysere og mer glede.

3. Forfattere: 7 forfattere og 50 salmer er anonyme.

1) David har skrevet 73 salmer – han var kongen.

2) Asaf har skrevet 12 salmer, var levitt.

3) Korahs barn har skrevet 10 salmer – levitter (faren gjorde opprør mot Moses, 4. Mos. 16).

4) Salomo har skreve 2 salmer – var konge.

5) Heman skrev 1 salme – sangleder for David.

6) Etan skrev 1 salme.

7) Moses skrev 1 (salme 90).

I LXX (Septuaginta) er flere navn på forfattere nevnt: Jeremia, Haggai, Sakkarja.

4. Alfabetiske salmer – 9 stk.

Salme 119 er den viktigste alfabetiske salme. Den er Bibelens lengste kapittel med 176 vers. Den er delt inn i 22 avsnitt (etter bokstavene i det hebraiske alfabetet). Hvert avsnitt har 8 linjer (vers). Alle 8 vers i frøste avsnitt begynner da med A, de neste 8 begynner med B osv.

Det er både kunstnerisk og dyktig gjort.

5. Innholdet i salmene, samlet i grupper:

1. Messianske salmer (profetiske). for eksempel Salme 2.

2. Kongesalmer , Sal. 72 (kan også være messianske).

3. Lovsang.

4. Bønnesalmer – Sal. 4.

5. Takkesalmer – Sal. 18.

6. Botssalmer (7 stk), - Sal. 6, 32, 38, 51, 102, 130, 143.

7. Klagesalmer – Sal. 3.

8. Læresalmer – Sal. 53.

9. Salmer ved festreisene: Sal. 120-134.

10. Hevnsalmer – Sal. 94. Det er ikke personlig hevn, men viser den grunnleggende motsetning mellom Gud og Satan – helt fra 1. Mos. 3, 14: Du skal være under forbannelse.

6. Hebraisk poesi. Det er flere slags poesi:

- enderim – som i sanger.

- bokstavrim som i norrøn diktning. (Trykksterke ord begynner med samme bokstav, som i Edda.)

- moderne dikt er ofte uten rim, men plassering av ord – ett ord på ei linje.

- GT – hebraisk poesi bruker paralleller. Dvs.: To linjer betyr det samme, med andre ord. Sal. 150.

7. Bruken av salmene.

1. Ved gudstjenesten i templet.

2. Ved festreiser og innhøstningen.

3. Som bønnebok, de satte sin lit til Gud ved dem.

I disse korte bibellesningene vil vi nå stanse for noen salmer, med et oppbyggelig sikte. Etter hvert kommer andakter og taler over flere salmer. Det gjelder hele salmenes bok.

1.*

SALME 1*
Den gudfryktiges lykksalighet, 1-3, de ugudeliges ulykksalige tilstand og ende, 4-6.

To verdener.

I denne salmen finner vi først den vanlige todelingen av verden som ellers er godt kjent i Bibelen. Det tales om de rettferdige og de ugudelige, v. 6. Den samme inndelingen finner vi igjen i NT. Jesus talte skarpt om dette i Bergprekenen: det var to porter og to veier. Og naturlig nok ledet de til hver sitt mål for livet. Mat. 7, 13-14. Og Paulus delte verden inn i fortapte og frelste, 1. Kor. 1, 18.

Det finnes ingen 3. kategori eller et samlingsalternativ. Ingen kan heller være nøytrale. Vi er i en av gruppene enten vi vil det eller ikke.

1) De frelste er kjent av Gud, v. 6. Han vet hvem som er rettferdig og med i Guds sanne menighet. Han har lovet å lede oss trygt hjem til sin himmel når vår reis er slutt. Da er vi evig og endelig frelst og salige der hjemme.

2) De ugudelige er også kjent av Gud, men ikke ledet av ham. Deres vei går til grunne og undergang. Det er fortapelsen, en evighet borte fra Gud. Det er den store og alvorlige forskjell mellom gruppene.


De frelste og verden.



Et viktig kjennetegn på Guds folk er deres forhold til verden. Her er v. 1 klart: Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd, og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete. Det taler om Guds folks forhold til verden og veien til frafall.

1) De troende og verden er flere ganger omtalt i Bibelen, både i GT og NT. Jakob sier: Vennskap med verden er fiendskap med Gud, Jak. 4,4. Og Paulus skriver i Rom, 12, 2: skikk dere ikke lik med denne verden. Johannes har også et alvorlig ord: elsk ikke verden, og heller ikke de ting som er i verden. 1. Joh. 2, 15-17. Det er klart at dette taler om avstand mellom de troende og de verdslige på samme tid som de troende skal vinne dem for Gud. Men det skjer ikke ved at de blir lik dem. Vi er kalt til å være et annerledes folk, som lys og salt i denne verden.

Mange er blitt knekket av lettferdig omgang med verden. Hvis vi lar oss påvirke av verdens tankegang om at dette livet betyr mest, skjer det. Da blir vi mer lik det verdslige vesen enn Gud. Det kan skje ved mer eller mindre åpen synd, eller ved likegyldighet og sløvhet for ens gudsliv. Vi kan ikke være en kristen og synde på samme tid. Et frynset moralsk liv er uforenlig med sann kristendom. Det samme er uanstendig snakk og underholdning.

Vi trenger den slags pietister den dag i dag som tar Guds ord og bud på alvor. Når en ung "kristen" sangerinne sier hun ikke er pietist og vil ha en samboer, er det ikke bibelsk. Budskapet fra Gud er klart: Det er Han som bestemmer. Og vi kan ikke være både i verden og i Guds rike. Ved Rikstoto kan du f.eks. ikke satse på to hester; det er bare den ene som vinner. Og ved et stortingsvalg kan du ikke legge to stemmesedler i urna; da blir begge forkastet.

Spørsmålet må bli: hvordan er ditt forhold til verden?

2) Ordet sier også noe av frafallets vei. Vi ser en stigning i disse ordene: den som vandrer, som står, og som sitter. En nærmer seg mer og mer, inntil en er fanget av verden. Det begynner med å vandre sammen med de verdslige i lag og underholdning. Det er ofte det første steg på frafallet. Det neste er at en stanser opp hos dem, blir stående sammen med dem. Og snart sitter en blant spottere og er blitt lik dem.

Det er en ting å gjøre: reise seg og forlate synden og verden. Det klarer ingen i egen kraft. Og i en slik stund ledes vi inn i syndserkjennelse av hvor små og elendige vi er. Og så får vi igjen begynne
av Guds nåde.

De frelste og Guds ord.


Ved siden av avstanden til verden kommer nærheten til Guds ord som kjennetegn på Guds barn, v. 2. De har sin lyst i hans lov og grunder på den, står det. Og i møtet med verden ser han hvor nødvendig det er.

1) De troende har sin lyst i Ordet. De har sett sannheten i Mat. 4,4: mennesket lever av hvert ord som går ut av Guds munn. Bibelen er blitt nødvendig for et Guds barn. Den er vår åndelige mat.

Har verden det slik?

Nei, den forakter egentlig Ordet, selv om noen kan studere det av andre årsaker. De kan lese den som litteratur eller som historie, eller rett og slett for å kunne motarbeide de kristne.

Men Guds folk er glad i Ordet. De ønsker å lese det og høre mer om det Gud sier. Vel kan vi bli trette og ikke orke å lese eller høre stort. Men det er unntakene og er ofte betinget av legemlig eller sjelelig sykdom og skrøpelighet.

Det er en viktig ting ved mat: den må være sunn, og vi må ha nok av den. Bederva mat er farlig. Slik skal vi ta avstand fra usunn kristen litteratur som det dessverre er mye av i vår tid.

Guds ord er også lys på veien, Salme 119, 105: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. Den viser oss hva som er rett og galt, og leder oss trygt til målet. Som kristne er vi på vandring hele livet. Ofte går veien gjennom mørke. Da kan vi bruke Guds ord til veiledning og trøst.

En annen side ved det å ha sin lyst i Ordet er også lydigheten: de ikke bare hører det men følger det. Å høre etter jødisk tankegang er egentlig å gjøre etter ordet. Det du hører blir en del av ditt liv.

2) De troende grunder på Ordet - dag og natt, står det. Det må bety at de lever og ånder i Ordet, og gransker det for å finne Guds mening med det. Det betyr ikke at alle må bli "teologer". Men det betyr at vi vokser som kristne ved å lese Guds ord. Ikke alltid forstår vi det, og ikke alltid har vi lyst til å lese det. Noen ganger må vi tvinge oss til å lese - slik mødre må tvinge barn til å ete. Og til mer vi vokser som kristne, til mer vil vi trenge inn i Ordet, granske det for å forstå mer av betydningen.

Da er vi salige. Det er lykke for en kristen å holde avstand til det syndige og være opptatt med Guds ord. Da får en oppleve at Gud er nær.

Som et tre.


Den troende blir sammenlignet med et frodig tre i v. 3. Og det er et fint bilde.

1) Det er plantet ved rennende bekker, står det her. Og det minner oss om at vi som kristne er plantet ved nådens bekk, ved evangeliet. Vi er plantet. Det sier oss at vi ikke er i Guds rike etter vår natur. Vi ble satt der ved troen på Kristus. Og Guds bekk er alltid full av vann, Salme 65,10. Her, i evangeliet, henter vi vår kraft og lyst til å være en kristen. Evangeliet om Jesus er vår daglige kost til styrke og nytt mot. Ordet som v. 2 taler om er ordet om Jesus. Det er ordet om Guds nåde som tar imot syndere.

2) Det bærer frukt i sin tid. Det blir til nytte for husbonden. Gud får bruke deg. Vi blir ofte anklaget i vårt hjerte når vi hører om å bære frukt. Vi har så lett for å tenke på at vi skal lage denne frukten, at vi må anstrenge oss for å få den til. Bildet her er befriende slik: det er det treet som står ved bekken som gir frukt. Røttene suger til seg vann og næring og skaper frukten. Vi skal ikke produsere frukt. Vi skal leve godt med Jesus, ta mye til oss av nådens bekk - og så la Gud gi frukten. Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans velbehag, leser vi i Fil. 2,13. Da bruker Gud til ditt liv. Jo mer vi tar til oss av evangeliets ord, til mer kan Gud skape frukt i oss.

3) Bladene visner ikke. Det betyr at vi blir bevart og får oppleve fornyelse. Den er heller ikke selvstrev. Den er å leve i avhengighet av Jesus. Det er fornyelsen. Når noen visnet vekk som kristne, var det fordi de glemte ordet om Jesus til fordel for noe annet. Slik skriver salmisten: Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket, for jeg har glemt å ete mitt brød. I NB-88 står her: Mitt hjerte er som solsvidd og visnet gress. Det er bilde av tørketiden. Men det skjer ikke der hjerte lever av Guds nåde i Kristus.

De ugudelige.

Vi kommer tilbake til de ugudelige som er den ufrelste verden. De er det motsatte av de frelste. Ikke så de ugudelige, står det.

1) De ligner agner. Og de er tomme skall. Kjernen er borte. Der er heller ikke noe tre, rot eller frukt. Bare agner. Det betegner det verdiløse og unyttige. Dypest sett er de ikke til nytte verken for Gud eller sine medmennesker. Tar vi det på alvor, er det egentlig en tung dom over det verdslige menneske. Men slik taler Gud.

2) De skal ikke bestå i Guds dom. Det er avslutningen på hele den ugudelige verden. Og det er betydningen av ordene: agner som vinden blåser bort. Det var dette Johannes talte om i sin botspreken til jødene: agnene skal han brenne opp med uslukkelig ild, Luk. 3, 17.

Allerede den første salmen gjør det altså klart: de ufrelste skal lide en evig fortapelse borte fra Gud. Deres vei fører til undergang. Gud vil dømme en rettferdig dom over alle mennesker.

Så alvorlig er det å leve.
Salig er den som ser dette her i livet - og legger sitt liv i Guds hånd.
---

Salme 1,1*

Å bli en frafallen.

Her kan vi følge trinnene nedover til å bli en frafallen.

1. De ”vandrer” blant de ufrelste. Begynner å gå, være sammen med dem.
”I de ugudeliges råd”. De diskuterer medverden, tar imot råd fra dem. Gjør det aldri. Å vandre er å være fast gjest der, ofte høre på dem – i åndelige spørsmål. da er det lett å slå av på sannheten.

2. De ”står på synderes vei”. Da har de stanset hos dem. Før gikk de der noen ganger, nå har de slått leir blant de ufrelste. Syndere kan ikkje hjelpe de troende i gudslivet. Jesus sa: ta dere i vare. Det er aktuelt til alle tider.

3. De ”sitter i spotteres sete”. Nå har de gått over til verden, blitt hjemme der, de er blitt hans venner og fortrolige. Før forsvarte de troen og kristendommen, nå trives de blant ”fienden”.

Å spotte: se feil og mangler, le av de ivrige kristne og mener de er gammeldags. De vil ha noe nytt og mer tidsmessig – det ender ofte med å spotte selve kristnedommen. De er blitt ”fiender av Kristi kors” (Fil 3.).

(Verbene er tilnærmet synonyme, men med en utvikling. Det samme gjelder substantivene: ugudelige, syndere og spottere. Denne advarsel står ikkje i motsetning til at vi skal drive misjon blant de ufrelste.)
Hvordan er det med deg?

2.*

Salme 2*
Jordens folk og konger gjør forgjeves oprør imot Herrens salvede (Messias, Kristus), 1-3. Herren ler av dem og foreholder dem i vrede at han selv har innsatt ham til konge, 4-6. Den salvede forkynner at Herren har gjort ham til sin sønn og gitt ham all makt over jorden, 7-9. Oprørerne formanes derfor til å underkaste seg ham, 10-12.

Profeti om den salvede.


Flere steder i Det gamle Testamentet finner vi profetier om Messias som skulle komme. None ganger er de vage, og det er ikke så klart ved første øyekast at de taler om Jesus. Andre steder er det åpenbart at det må gjelde ham.

Salme to ligger kanskje et sted mellom disse to ytterpunkter. Noe synes svært klart: det må gjelde Messias. Han er den Guds salvede som skulle komme.

Og NT sier tydelig at Jesus oppfylte disse ordene. De kristne etter pinsedag sa nærmest i kor at det skjedde, Apg. 4,25-27. Salmen forteller om Guds rike som Jesus skulle opprette, og menneskenes reaksjon på det. Det er Jesus som konge som framheves her.

Hvem er Messias?

Messiasprofetene er en av de røde tråder i Bibelen. Og de viser forskjellige sider ved ham. De ble oppfylt i Jesus Kristus. Her får vi høre om tre sider ved Messias:

1) Messias er konge, v. 6. Det er bilde av Jesus som leder og hersker i verden. Nå vet vi at Guds rike i sin nåværende skikkelse er et åndelig rike. Jesus er konge i oss. Joh. 18, 36f. Det er et sannhetens rike, og kongen vil herske i våre hjerter og liv. Han skal styre vårt sinn og tanker og liv. Og det skjer når evangeliet får rom i oss. Det er ikke meningen at Jesus skal regjere i det verdslige rike i denne tidsalder. I en ny tid tror vi at han skal bli konge for Israel.

2) Messias er den salvede, v. 2 (28,8). Salvelsen betyr innvielse til en spesiell tjeneste. I Israel var det kongen, presten og profeten som ble salvet. Jesus skulle være alt dette. Hans hovedoppgave ved hans første komme var prestetjenesten. Som verdens frelser skulle han være både offerprest og selve offeret. Det taler Hebr. brevet klart om.

Til offerstedet står hans hu
han sier: se, her står jeg nu
for Adams ætt å stride.

Han var en soning for våre synder, 1. Joh. 2, 2. Da betalte han for alle våre synder, vi er fri ved tro på Jesus.

3) Messias er Guds Sønn, v. 7. Herren sa: Du er min Sønn. Det forteller at Jesus var Gud. Og det var nødvendig når han skulle frelse verden. Hvem andre var i stand til det? han var noe mer enn en stor profet og et godt menneske. Apg. 13,33. I oppstandelsen ble det godtgjort at han var Sønn, Rom. 1,4. Så viktig er dette at Gud steg ned i verden ved sin Sønn for å redde den.

Jesu fiender.

Selv om Jesus var Guds egen sønn og ble sendt til Guds eget utvalgte folk, ble han ikke møtt med åpne armer. Og det er typisk for ham til alle tider. Hvorfor larmer hedningene, er åpningsspørsmålet, v. 1. Ja, jordens konger og ledere reiser seg mot Messias, v. 2. Guds rike har alltid hatt motstand, og vi må regne med det også i vår tid. Martyrene i Romerriket og i Østblokkland er tydelige tegn på motstanden. Og vi må vente det over hele verden - i den siste tiden spesielt.

Grunnen er klar: menneskene vil ikke anerkjenne Jesus, de vil ikke ha ham som sin frelser og konge. Vår falne natur ønsker ingen frelser. Vi vil frelse oss selv. Menneskets kamp i all historie har vært å frigjøre seg fra Guds herredømme.

Menneskene tror at Gud vil binde dem og gjøre oss til sine slaver. Vår falne natur har mistillit til Guds godhet.

Bak dette ligger nok ønske om å bli fri alt, bestemme selv og leve fritt etter våre egne ønsker.

Det har alltid vært slik i verden. det foregår en åndskamp mellom lys og mørke. Dypest sett er det en kamp mellom Gud og Satan. Den skjer i den enkelte av oss - og ute i samfunnet.

Den uomvendte sier nei til kallet. Verden protesterer mot Guds lover og moral. Både abortkampen og homofil praksis viser det. I den siste tid skal denne åndskamp være ekstra hard, den kulminerer med Antikrists komme, Åp. 13.

Jo, Gud har mange fiender i Norge og i verden i dag. Hva blir utfallet av striden?

Messias vil seire.

Gud ler av verden, sier salmisten, v. 4. Han er trygg på å vinne seier, og motstanden fra verden er ingen ting for ham. Til slutt vil han knuse sine fiender, v. 9. Jfr. Åp. 2,27. Motstand mot Guds rike vil altså være forgjeves. Den er i alle tilfelle tidsbegrensa. Det kan se ut som om Guds folks motstandere har overtaket noen ganger. Men sluttkampen blir vunnet av den allmektige.

Han skal knuse fienden som en knuser leirkar. I Egypt f. eks. skjedde det når en ny konge skulle krones. Da skrev de navnene på andre folkeslag på leirkara som så ble knust. Det var et symbol på at den nye kongen skulle knuse fienden.

Etter Mat. 16, 18 har vi løfter om at Gudsrikets fiender aldri skal få endelig makt over hans menighet. Derfor er det nytteløst for dem å larme - det er fåfengt, sier ordet.

Advarsel til menneskene.

Når seieren er viss for Gud, skulle menneskene la seg advare i tide. Vær viselig, la dere advare, v. 10. Tjen Herren med frykt, v. 11. Ja, kyss Sønnen, forat han ikke skal bli vred, v. 12.

I gammel tid var det uttrykk for ydmykhet og respekt å kysse føttene. Da måtte en bøye seg helt til jorda. Det er den tilbedelse Gud vil ha av sitt folk. Men fordrer omvendelse: å komme til ham med sine synder og feil for å be om nåde og tilgivelse. Det er betydningen av den siste linja i salmen: Salig er alle de som tar sin tilflukt til ham. Da velsigner Gud og frelser. Til dem når ikke hans vrede.

Har du tatt din tilflukt til Jesus - Messias ?

3.*

Salme 3*

David klager over sine mange fiender, som dømmer ham for fortapt, 2. 3. På grunn av sin tidligere erfaring om Herrens nåde er han dog trygg og rolig, 4-7, og beder om at Gud fremdeles vil hjelpe ham, 8. 9.

HJELP I NØD.


Denne salmen forteller om David da han flyktet for sin sønn Absalom. Han klager over at han har fiender som dømmer ham. Det har mange opplevd etter ham. Men David kjente Gud og satte sin lit til ham. Midt i kampen og lidelsen opplevde han Guds nåde og trofasthet.

I dette avsnitt i Guds ord får vi altså se hva Gud er for oss, og hva vi erfarer i livet med ham. Det er felles erfaringer for Guds folk til alle tider.

David i nød.

Det som skapte nøden for David denne gang, var hans egen sønn. Han var på flukt fra sønnen som ville ta ham, slik det er fortalt i 2. Sam. 15,30. Vi har ingen grunn til å tro at noe annet var årsaken til denne salmen slik enkelte hevder. Dette ser vi best hvis vi som fortolkeren Dächsel ser salmen i forhold til salme 2. Der tales det om den motstand Messias vil få av verden. I salme 3 ser vi at David selv får føle noe av denne kampen. Og det av sin egen sønn.

Nå var det som om alt brast for kongen. Han ble sviktet av sine egne. Det er ofte den verste motstand vi kan få når våre nærmeste vender oss ryggen.

Men den dypere årsak til nøden var Davids egen synd med Batseba. Kongen hadde drevet hor, mord og løgn. Og synden fører oss alltid inn i vansker og nød. Vi kan ikke flykte fra det vi har gjort.

Vår nød er også oss selv. Våre synder fører oss ofte ut i vansker. Vi har alle syndet i ord og gjerninger og tanker. Ja, det vi er av natur som syndige, falne mennesker er den egentlige årsak til all nød - selv om vi ikke alltid kan peke på konkrete synder i vårt liv som grunn til bestemte vansker. Det skal vi være forsiktige med. Og bak alt står Djevelen. Det står fast.

Noe skjedde.

Da skjedde det noe med David. Han som hadde syndet kom i nød for sin synd. Han bekjente og omvendte seg slik vi leser i Salme 32 og 51. Han fant hjelp i sin åndelige nød. "Men du, Herre...", sier han her, v. 4. Det var det store vendepunktet for David. Og før vi kommer til han med vår nød og ber om hjelp mot vår synd, vil vi ha Gud mot oss. Jeg ropte til Herren og han svarte meg. Det er kongens vitnesbyrd nå.

Da befridde Gud ham fra all nød. Frykten var borte. Et nytt liv var begynt.

Slik opplever et menneske frelsen i dag også. De mørke tanker om en evig pine i fortapelsen er avløst av fred med Gud. Fordi du møtte Jesus som frelser. Det er løsningen. Verden kan aldri befri oss fra evighetsalvoret. Det kan evangeliet.

Hva fikk du hos Gud da?

Ingen går tomhet bort fra Ham. Så sant vi kommer blir vi mottatt og får med oss gaver. Hva er det?

1) Et skjold er det første. Du er et skjold for meg, sier han, v. 4. Det var to slag skjold i denne tida. Et stort som dekket hele kroppen som ei dør. Og et lite, rundt og bevegelig som kunne settes inn der fienden kom med sitt angrep. Dette siste er brukt her. Det var lett å bruke rundt hele kroppen der angrepet kom.

Herren hadde sagt det til Abraham, 1. Mos. 15, 1, og Mose siste ord har det også, 5. Mos. 33, 29.

Hva er dette skjoldet? Det er knyttet sammen med frelsen fra Gud, 7, 11; 18, 36. Skjoldet står for trygghet og sikkerhet. Det kan berge oss fra angrep. Når Gud selv er skjold, er tryggheten fullstendig og utvilsom.

2) Vi fikk ære og herlighet. Du er min ære, sa David. Og det er sant om oss alle kristne. I oss selv har vi bare synd og skam når vi står for Gud. Litt av dette har vi sett. Men Gud ser hvor heslig vi egentlig er.

Så ble vi frelst. Og da fikk vi noe nytt. Han renset oss fra all skam. Men vi har ikke noe ære av det selv. David tok heller ikke ære for sitt liv. Bare i Gud eier vi det. Derfor kan han skrive i Salme 29, 1: Gi Herren ære og makt. Og det er alvor over profeten som sier: Jeg gir ikke noen annen min ære (Es. 42, 8).

3) Han løfter opp mitt hode. Det betyr at han gir oss frimodighet. Vi behøver ikke å skamme oss når alt er tilgitt. Gud selv har befridd oss fra ydmykelsen. I Kristus er vi nye skapninger med en ny rettferdighet.

4) Gud svarte, v. 5. Bønnen var ikke forgjeves. Vårt rop nådde opp til hans himmel. Noen ganger ser det ut som om vi ikke får svar eller svaret kommer sent. Men det kommer! Det kommer fra hans hellige berg, Sion. Og om svaret ikke alltid er etter vårt eget ønske, er det alltid etter Guds gode vilje. For på Sion er Messias konge, 2, 6.

5) Han støtter oss, v. 6. Da er vi trygge og får den hjelp under vandringen som vi trenger. Han er så trygg at han legger seg ned. Salme. 23, 5.

Gjennom alt dette gjelder siste vers: Må din velsignelse være over ditt folk! Salmen begynte med at David hadde fiender, og den slutter med Herrens frelse og velsignelse. David gikk gråtende over Oljeberget da han flyktet, 2. Sam. 15, 30. Men han var velsignet - for Gud selv var med.

4.*

SALME 4*

David beder Herren bønnhøre ham og hjelpe ham mot hans fiender, 2. Han formaner disse til ikke lenger å angripe ham, Herrens utkårede, 3. 4, til å være stille, tjene Herren i opriktighet og stole på ham, 5. 6. Selv stoler han på Herren, har en glede i ham som er større enn deres timelige glede, og er trygg i hans varetekt, 7-9.

V. 2 om å være en kristen - slik skjedde det.

1. Gud er min rettferdighet, v. 2.

Han var i nød, en synder og dermed fortapt. Men fant utveien.
Vi er ikke rettferdige i oss selv. Og vi kan aldri bli det selv.. Da måtte vi rope og be om frelse. Og vi fant veien: Jesus sendte sin sønn til jord.

Frelsen var av nåde. Ef. 2, 8. Vi må bli frelst.

Hva er det? Svaret er Jesus. han ble vår rettferdighet. Jer. 33, 16. Bare i Jesus står vi rettferdige for Gud. Fil. 3; Rom. 5.

Det er et under, men sant. v. 4. Ren og rettferdig, himmelen verdig.

2. Dernest: synd ikke! Det er formaningen til oss. Det nye livet er slik. Vi blir aldri fullkomne 100 %. Men vi skal følge kompasset og kartet Gud har gitt oss, og la oss korrigere ved feilnavigering. a) Vi får en ny lyst og kraft til et rett liv når vi blir frelst. Det er evangeliets omskapende makt. Intet annet makter det.

b) Likevel blir vi formant til å leve rett. Vårt gamle kjød står imot det nye livet og vil ikke bøye seg for evangeliet. Derfor trenger vi både oppmuntringer til å leve det nye livet og direkte oppfordringer og formaninger.

De rette offer i v. 6 er å leve forsiktig som kristen og være nøye med synden. I Bergpreika sier Jesus at vi skal søke Guds rike først, Mat. 6, 33.. Det er mangelvare.

3. Vi får noe nytt av Herren: større glede, v. 7-8. Verden tilbyr mye. Men Jesus har noe som er større og bedre: det er ekte, det varer ved, er uavhengig av motgang. Fil. er gledens brev med en sterk oppfordring til å glede seg i Herren, Fil. 4, 4. Og den siser ordet her, er større enn alt jordisk. Det er å være frelst, være barn av Gud. Det er da noe å være barn av Gud den evige Fader.

4. Da får vi trygghet og fred. Gjennom hele livet varer det, og i døden. For det er hjertefred: å ha det rett med Gud. Tross nederlag er freden der, så lenge vi lever i syndenes forlatelse. Jeg er i Herrens hender når...

Verden gir ikke fred. Det er en falsk følelse av fred. Jes. 57, 20: Den ugudelige er som det opprørte hav. Men i Jesus har vi det verden ikke kan gi, for han er vår fred. Ef. 2, 14.

Då kan me leva og døy trygt.
Denne salmen er kalt "Kveldssang".

5.*

SALME 5.*

David klager over sine mange fiender, som dømmer ham for fortapt, 2. 3. På grunn av sin tidligere erfaring om Herrens nåde er han dog trygg og rolig, 4-7, og beder om at Gud fremdeles vil hjelpe ham, 8. 9.

David ber Herren høre hans bønn, forvisset om at han som ikke tåler de ugudelige i sitt samfund, nådig vil gi ham adgang dertil, 2-8. Han ber Herren bevare ham for den undergang som hans ugudelige fiender truer ham med, og la dem selv gå til grunne for sine mange misgjerningers skyld, 9-11. Da skal alle gudfryktige glede sig, 12. 13.

Salme 5,12-13.*

Dett er fine ord om Guds folk, dei truande. Det er likt som på Davids tid, og det gjelder de kristne nå.

1. Dei tek si tilflukt til Herren. De treng Herren, difor er dei kristne.

Dei er i naud og vanskar åndeleg sett, mot fiendar. Vår største naud er synda og Guds dom.

Kor skal eg hen? Kven kan hjelpa meg mot synda? Mot dårleg samvit, tanken på æva?
Bibelen seier: Jesus kan. Han kan ordna alt. kap. 9,10: Herren er ei borg i nauda. Det talar om forsvar, tryggleik. Dit kan me flykta, vera trygge og glade.

2. For: Han dekker deg med nåde. Som med ei skjold. Her tyder det eit stort skjold, som dekker heile kroppen. Det var skjoldet ”tsinnah” på hebraisk. Guds born er fullstendig beskytta av Gud.

Korleis? Med nåde. Det er eit stort ord i Bibelen. Gud gjev alt gratis og ufortent. For Jesus gjorde alt for oss. – Han døydde på krossen for synda og sona alt. Salme 22,32: han har gjort det – Dette er eigentleg det same som Jesu rop på korset: Det er fullbrakt, Joh. 19, 30.

Det er nok for alle og for alt. Han dekker deg der. Det kan me tru, ta imot. Kvar einskild må ta imot det.

3. Då: velsignar han deg. Det er godt å leva som kristen alt her på jorda. Gud gjev oss alltid noko godt. Guds velsigning det største, om enn uforklarleg. Gud gir oss rikelig, han bruker aldri rasjo-nering. Og Guds velsignelse er det største vi har. Og den er uforklarlig.

4. Han skal verna dei. Mot alle fårar nå. Det er tanken om tilflukt som kommer igjen. For vi kan møte mange farer gjennom livet. Og døden er den siste strid. da er Jesus med oss – gjennom dødsskyggens dal. Og i dommen er Gud selv på vår side.

6.*

6. Guds barns erfaring.

David har det vanskelig på grunn av fienden som omgir ham. Og han tenker at det kanskje er et tegn på Guds vrede. Gud vil straffe ham for synden. Da har han bare en utvei: Gud må vise nåde og frelse ham. Slik er han et godt eksempel alle kristne. Vi har også den erfaring flere ganger i livet. Og det gjerne gjennom flere stadier.

1. Herrens tukt, v. 2.

Når et Guds barn har syndet eller er på vei bort fra sin Frelser, må Herren Gud tukte oss. Noen ganger må han sende stor straff over en kristen eller over en menighet. Ja, han kan til og med straffe og tukte et helt folk, slik han gjorde mange ganger med Israel i den gamle pakt. Men mange mennesker vil dessverre ikke se det slik og bortforklarer ulykke og sorg. Det kan ikke være Gud som gjør slikt mot oss, da kan han ikke være Gud, sier de.

.

Årsaken er ikke vrede og sinne, slik vi mennesker ofte reagerer. Guds plan med alt han gjør er å lede folket tilbake til Guds vei og vilje. Så lenge Gud ser at det er håp om fornyelse, sender tuktens ris i en eller annen form. Når et Guds barn har lært denne leksen, vet han at Gud alltid mener det gode med det vi opplever. Det er en styrke å ha lært denne lekse i Guds skole.

2. Bønn om frelse, v. 3.

David reagerer på rett måte under tukten og straffedommen. Han erkjenner at han har syndet, slik han gjør flere ganger i Salmenes bok, f. eks. Salme 32 og 51.

Her ber han først om nåde, v. 3. Nåde betyr å bli utfriet og berget uten egen fortjeneste. Og vi kan og skal ikke betale noe selv. Det er gratis. Nå har han slitt så lenge under syndens byrde, at han visner ganske bort. Det minner om salme 32, 4: Dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Slik har vi det når synden ikke er gjort opp med Gud og med mennesker. Da er det ikke lett å leve.

Dernest ber han om helbredelse. Det er nok ikke legemet det gjelder her. Det er sjelen og hans indre liv. Han er forferdet. I v. 4 kommer det igjen: Det gjelder sjelen, hans indre liv og kontakt med Gud. Han er grepet av stor forferdelse. For han vet at han har synder. Og slik kan han ikke leve lenger. Han er åndelig dødssyk. Gud, du må gjøre meg frisk.

Han har strevet lenge slik. Nå spør han: Hvor lenge skal vare? Ventetid er alltid vanskelig, og noen ganger gjør det oss usikker. Skal det aldri bli en forandring? Slik tenker vi i slike tider. Nå er han trett og full av tårer, v. 7f.

3. Frelsens grunn, v. 5.

Bønnen blir utvidet, og han vet at det må være slik om det skal bli svar. Han har altså ikke gjort seg fortjent til noe som helst. Han kan ikke be om frelse fordi han fortjener det. Det er ingen ting i ham som taler for at Gud skal hjelpe ham.

Derfor ber han slik: Frels meg for din miskunnhets skyld. Miskunnhet er nær beslektet med barmhjertighet og har også noe likhet med nåde. Alle disse tre ordene taler om det uforskyldte. Hjelpen bygger ikke på fortjeneste eller en slags avbetalingskontrakt. Det ordet som er brukt her er nettopp et slikt ord: miskunn, der Gud ser i vennlighet mot menneskene og har medlidenhet med de som er i nød og ønsker å berge dem. Og det gjør han fordi han selv er slik i sin natur. Gud vil frelse det fortapte. Men han ser ingen grunn til å gjøre det i mennesket selv. Han gjør det for sin egen del, og på grunn av sin uendelige kjærlighet til sin skapning. Og da er det nåde.

Nå ber David nettopp om det – slik vi må gjøre om vi skal bli frelst. Gud har ikke forandret sin plan. ”Den Gud som var på Mose tid, er likedan i dag,” står det i sangen.

4. Bønnhørelse, v. 10f.

Mitt i sin nød og sorg og klage har han full visshet om frelse. Det viser hvor godt han kjenner Gud. Han er ikke en tyrann som hevner seg når det brister for oss. Gud er en god Gud.

Derfor kan han si: Herren har hørt minn bønn, ja, det var en inderlig begjæring. Han la hele sin sjel i den. Nå vet at Gud har hørt. Og enda en gang sier med trosvisshet: Herren vil ta imot min bønn. Fienden skal bli til skamme når de ser at han som hadde syndet, er tilgitt og har fått oppreisning på ny. Da skal de se: Det er Gud som er Gud. Og han elsker sitt folk og tar imot syndere, Luk. 15, 1-2.

Slik er han også i dag. Du kan komme med din synd med stor frimodighet. Han venter på deg nå. Amen.