Bibelens salmer

Innledning.

2008-11-26T01:51:00.003-08:00

Se: November 2008 med register over de enkelte salmer 1-150.

Salmenes bok i Bibelen

er jødenes "bønnebok". "og dette er første del (bok) i Salmene. På hebraisk kalles Salmene for "lovprisningsboken" (Sefær tehillim). Lovsang er et gjennomgangstema, også i tunge tider.

Bibelens 150 salmer er en rik åndelig skatt. Den har hjulpet mange på vandringen gjennom jordens ørken mot det himmelske Paradis. Mange salmer er skrevet av David, men andre forfattere er også nevnt. En rekke salmer er anonyme i den forstand at forfatter ikke er oppgitt.

Likevel - Gud selv er den egentlige forfatter til alt som står skrevet i vår Bibel. Ved sin Hellige Ånd har han gitt nedskriverne det budskap vi behøver. Derfor leser vi det som et Guds ord til oss selv om det er sagt i en bestemt historisk situasjon første gang.

Først litt om salmene:

1. Tittelen: Salmer er brukt i NT Luk. 20,42 og Apg. 1,20 og 13,33 samt av Jesus i Luk. 24,44. Ordet salme betyr dikt som kan synges, med musikk (jfr. Davids harpe).

2. Inndeling: 150 salmer. Jødene delte den inn i fem grupper, som de fem Mosebøkene:

1. – 1-41.

2. – 42-72.

3. – 73-89.

4. – 90-106.

5. – 107-150.

Hver ”bok” el. del slutter med en lovprisning (som ikke er lik). Del 1 og 2 er mer klagesang, mens del 3-5 er lysere og mer glede.

3. Forfattere: 7 forfattere og 50 salmer er anonyme.

1) David har skrevet 73 salmer – han var kongen.

2) Asaf har skrevet 12 salmer, var levitt.

3) Korahs barn har skrevet 10 salmer – levitter (faren gjorde opprør mot Moses, 4. Mos. 16).

4) Salomo har skreve 2 salmer – var konge.

5) Heman skrev 1 salme – sangleder for David.

6) Etan skrev 1 salme.

7) Moses skrev 1 (salme 90).

I LXX (Septuaginta) er flere navn på forfattere nevnt: Jeremia, Haggai, Sakkarja.

4. Alfabetiske salmer – 9 stk.

Salme 119 er den viktigste alfabetiske salme. Den er Bibelens lengste kapittel med 176 vers. Den er delt inn i 22 avsnitt (etter bokstavene i det hebraiske alfabetet). Hvert avsnitt har 8 linjer (vers). Alle 8 vers i frøste avsnitt begynner da med A, de neste 8 begynner med B osv.

Det er både kunstnerisk og dyktig gjort.

5. Innholdet i salmene, samlet i grupper:

1. Messianske salmer (profetiske). for eksempel Salme 2.

2. Kongesalmer , Sal. 72 (kan også være messianske).

3. Lovsang.

4. Bønnesalmer – Sal. 4.

5. Takkesalmer – Sal. 18.

6. Botssalmer (7 stk), - Sal. 6, 32, 38, 51, 102, 130, 143.

7. Klagesalmer – Sal. 3.

8. Læresalmer – Sal. 53.

9. Salmer ved festreisene: Sal. 120-134.

10. Hevnsalmer – Sal. 94. Det er ikke personlig hevn, men viser den grunnleggende motsetning mellom Gud og Satan – helt fra 1. Mos. 3, 14: Du skal være under forbannelse.

6. Hebraisk poesi. Det er flere slags poesi:

- enderim – som i sanger.

- bokstavrim som i norrøn diktning. (Trykksterke ord begynner med samme bokstav, som i Edda.)

- moderne dikt er ofte uten rim, men plassering av ord – ett ord på ei linje.

- GT – hebraisk poesi bruker paralleller. Dvs.: To linjer betyr det samme, med andre ord. Sal. 150.

7. Bruken av salmene.

1. Ved gudstjenesten i templet.

2. Ved festreiser og innhøstningen.

3. Som bønnebok, de satte sin lit til Gud ved dem.

I disse korte bibellesningene vil vi nå stanse for noen salmer, med et oppbyggelig sikte. Etter hvert kommer andakter og taler over flere salmer. Det gjelder hele salmenes bok.

1.*

2008-11-26T01:51:00.001-08:00

SALME 1*
Den gudfryktiges lykksalighet, 1-3, de ugudeliges ulykksalige tilstand og ende, 4-6.

To verdener.

I denne salmen finner vi først den vanlige todelingen av verden som ellers er godt kjent i Bibelen. Det tales om de rettferdige og de ugudelige, v. 6. Den samme inndelingen finner vi igjen i NT. Jesus talte skarpt om dette i Bergprekenen: det var to porter og to veier. Og naturlig nok ledet de til hver sitt mål for livet. Mat. 7, 13-14. Og Paulus delte verden inn i fortapte og frelste, 1. Kor. 1, 18.

Det finnes ingen 3. kategori eller et samlingsalternativ. Ingen kan heller være nøytrale. Vi er i en av gruppene enten vi vil det eller ikke.

1) De frelste er kjent av Gud, v. 6. Han vet hvem som er rettferdig og med i Guds sanne menighet. Han har lovet å lede oss trygt hjem til sin himmel når vår reis er slutt. Da er vi evig og endelig frelst og salige der hjemme.

2) De ugudelige er også kjent av Gud, men ikke ledet av ham. Deres vei går til grunne og undergang. Det er fortapelsen, en evighet borte fra Gud. Det er den store og alvorlige forskjell mellom gruppene.

De frelste og verden.

Et viktig kjennetegn på Guds folk er deres forhold til verden. Her er v. 1 klart: Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd, og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete. Det taler om Guds folks forhold til verden og veien til frafall.

1) De troende og verden er flere ganger omtalt i Bibelen, både i GT og NT. Jakob sier: Vennskap med verden er fiendskap med Gud, Jak. 4,4. Og Paulus skriver i Rom, 12, 2: skikk dere ikke lik med denne verden. Johannes har også et alvorlig ord: elsk ikke verden, og heller ikke de ting som er i verden. 1. Joh. 2, 15-17. Det er klart at dette taler om avstand mellom de troende og de verdslige på samme tid som de troende skal vinne dem for Gud. Men det skjer ikke ved at de blir lik dem. Vi er kalt til å være et annerledes folk, som lys og salt i denne verden.

Mange er blitt knekket av lettferdig omgang med verden. Hvis vi lar oss påvirke av verdens tankegang om at dette livet betyr mest, skjer det. Da blir vi mer lik det verdslige vesen enn Gud. Det kan skje ved mer eller mindre åpen synd, eller ved likegyldighet og sløvhet for ens gudsliv. Vi kan ikke være en kristen og synde på samme tid. Et frynset moralsk liv er uforenlig med sann kristendom. Det samme er uanstendig snakk og underholdning.

Vi trenger den slags pietister den dag i dag som tar Guds ord og bud på alvor. Når en ung "kristen" sangerinne sier hun ikke er pietist og vil ha en samboer, er det ikke bibelsk. Budskapet fra Gud er klart: Det er Han som bestemmer. Og vi kan ikke være både i verden og i Guds rike. Ved Rikstoto kan du f.eks. ikke satse på to hester; det er bare den ene som vinner. Og ved et stortingsvalg kan du ikke legge to stemmesedler i urna; da blir begge forkastet.

Spørsmålet må bli: hvordan er ditt forhold til verden?

2) Ordet sier også noe av frafallets vei. Vi ser en stigning i disse ordene: den som vandrer, som står, og som sitter. En nærmer seg mer og mer, inntil en er fanget av verden. Det begynner med å vandre sammen med de verdslige i lag og underholdning. Det er ofte det første steg på frafallet. Det neste er at en stanser opp hos dem, blir stående sammen med dem. Og snart sitter en blant spottere og er blitt lik dem.

Det er en ting å gjøre: reise seg og forlate synden og verden. Det klarer ingen i egen kraft. Og i en slik stund ledes vi inn i syndserkjennelse av hvor små og elendige vi er. Og så får vi igjen begynne
av Guds nåde.

De frelste og Guds ord.

Ved siden av avstanden til verden kommer nærheten til Guds ord som kjennetegn på Guds barn, v. 2. De har sin lyst i hans lov og grunder på den, står det. Og i møtet med verden ser han hvor nødvendig det er.

1) De troende har sin lyst i Ordet. De har sett sannheten i Mat. 4,4: mennesket lever av hvert ord som går ut av Guds munn. Bibelen er blitt nødvendig for et Guds barn. Den er vår åndelige mat.

Har verden det slik?

Nei, den forakter egentlig Ordet, selv om noen kan studere det av andre årsaker. De kan lese den som litteratur eller som historie, eller rett og slett for å kunne motarbeide de kristne.

Men Guds folk er glad i Ordet. De ønsker å lese det og høre mer om det Gud sier. Vel kan vi bli trette og ikke orke å lese eller høre stort. Men det er unntakene og er ofte betinget av legemlig eller sjelelig sykdom og skrøpelighet.

Det er en viktig ting ved mat: den må være sunn, og vi må ha nok av den. Bederva mat er farlig. Slik skal vi ta avstand fra usunn kristen litteratur som det dessverre er mye av i vår tid.

Guds ord er også lys på veien, Salme 119, 105: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. Den viser oss hva som er rett og galt, og leder oss trygt til målet. Som kristne er vi på vandring hele livet. Ofte går veien gjennom mørke. Da kan vi bruke Guds ord til veiledning og trøst.

En annen side ved det å ha sin lyst i Ordet er også lydigheten: de ikke bare hører det men følger det. Å høre etter jødisk tankegang er egentlig å gjøre etter ordet. Det du hører blir en del av ditt liv.

2) De troende grunder på Ordet - dag og natt, står det. Det må bety at de lever og ånder i Ordet, og gransker det for å finne Guds mening med det. Det betyr ikke at alle må bli "teologer". Men det betyr at vi vokser som kristne ved å lese Guds ord. Ikke alltid forstår vi det, og ikke alltid har vi lyst til å lese det. Noen ganger må vi tvinge oss til å lese - slik mødre må tvinge barn til å ete. Og til mer vi vokser som kristne, til mer vil vi trenge inn i Ordet, granske det for å forstå mer av betydningen.

Da er vi salige. Det er lykke for en kristen å holde avstand til det syndige og være opptatt med Guds ord. Da får en oppleve at Gud er nær.

Som et tre.

Den troende blir sammenlignet med et frodig tre i v. 3. Og det er et fint bilde.

1) Det er plantet ved rennende bekker, står det her. Og det minner oss om at vi som kristne er plantet ved nådens bekk, ved evangeliet. Vi er plantet. Det sier oss at vi ikke er i Guds rike etter vår natur. Vi ble satt der ved troen på Kristus. Og Guds bekk er alltid full av vann, Salme 65,10. Her, i evangeliet, henter vi vår kraft og lyst til å være en kristen. Evangeliet om Jesus er vår daglige kost til styrke og nytt mot. Ordet som v. 2 taler om er ordet om Jesus. Det er ordet om Guds nåde som tar imot syndere.

2) Det bærer frukt i sin tid. Det blir til nytte for husbonden. Gud får bruke deg. Vi blir ofte anklaget i vårt hjerte når vi hører om å bære frukt. Vi har så lett for å tenke på at vi skal lage denne frukten, at vi må anstrenge oss for å få den til. Bildet her er befriende slik: det er det treet som står ved bekken som gir frukt. Røttene suger til seg vann og næring og skaper frukten. Vi skal ikke produsere frukt. Vi skal leve godt med Jesus, ta mye til oss av nådens bekk - og så la Gud gi frukten. Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans velbehag, leser vi i Fil. 2,13. Da bruker Gud til ditt liv. Jo mer vi tar til oss av evangeliets ord, til mer kan Gud skape frukt i oss.

3) Bladene visner ikke. Det betyr at vi blir bevart og får oppleve fornyelse. Den er heller ikke selvstrev. Den er å leve i avhengighet av Jesus. Det er fornyelsen. Når noen visnet vekk som kristne, var det fordi de glemte ordet om Jesus til fordel for noe annet. Slik skriver salmisten: Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket, for jeg har glemt å ete mitt brød. I NB-88 står her: Mitt hjerte er som solsvidd og visnet gress. Det er bilde av tørketiden. Men det skjer ikke der hjerte lever av Guds nåde i Kristus.

De ugudelige.

Vi kommer tilbake til de ugudelige som er den ufrelste verden. De er det motsatte av de frelste. Ikke så de ugudelige, står det.

1) De ligner agner. Og de er tomme skall. Kjernen er borte. Der er heller ikke noe tre, rot eller frukt. Bare agner. Det betegner det verdiløse og unyttige. Dypest sett er de ikke til nytte verken for Gud eller sine medmennesker. Tar vi det på alvor, er det egentlig en tung dom over det verdslige menneske. Men slik taler Gud.

2) De skal ikke bestå i Guds dom. Det er avslutningen på hele den ugudelige verden. Og det er betydningen av ordene: agner som vinden blåser bort. Det var dette Johannes talte om i sin botspreken til jødene: agnene skal han brenne opp med uslukkelig ild, Luk. 3, 17.

Allerede den første salmen gjør det altså klart: de ufrelste skal lide en evig fortapelse borte fra Gud. Deres vei fører til undergang. Gud vil dømme en rettferdig dom over alle mennesker.

Så alvorlig er det å leve.
Salig er den som ser dette her i livet - og legger sitt liv i Guds hånd.
---

Salme 1,1*

Å bli en frafallen.

Her kan vi følge trinnene nedover til å bli en frafallen.

1. De ”vandrer” blant de ufrelste. Begynner å gå, være sammen med dem.
”I de ugudeliges råd”. De diskuterer medverden, tar imot råd fra dem. Gjør det aldri. Å vandre er å være fast gjest der, ofte høre på dem – i åndelige spørsmål. da er det lett å slå av på sannheten.

2. De ”står på synderes vei”. Da har de stanset hos dem. Før gikk de der noen ganger, nå har de slått leir blant de ufrelste. Syndere kan ikkje hjelpe de troende i gudslivet. Jesus sa: ta dere i vare. Det er aktuelt til alle tider.

3. De ”sitter i spotteres sete”. Nå har de gått over til verden, blitt hjemme der, de er blitt hans venner og fortrolige. Før forsvarte de troen og kristendommen, nå trives de blant ”fienden”.

Å spotte: se feil og mangler, le av de ivrige kristne og mener de er gammeldags. De vil ha noe nytt og mer tidsmessig – det ender ofte med å spotte selve kristnedommen. De er blitt ”fiender av Kristi kors” (Fil 3.).

(Verbene er tilnærmet synonyme, men med en utvikling. Det samme gjelder substantivene: ugudelige, syndere og spottere. Denne advarsel står ikkje i motsetning til at vi skal drive misjon blant de ufrelste.)
Hvordan er det med deg?

2.*

2008-11-26T01:50:00.012-08:00

Salme 2*
Jordens folk og konger gjør forgjeves oprør imot Herrens salvede (Messias, Kristus), 1-3. Herren ler av dem og foreholder dem i vrede at han selv har innsatt ham til konge, 4-6. Den salvede forkynner at Herren har gjort ham til sin sønn og gitt ham all makt over jorden, 7-9. Oprørerne formanes derfor til å underkaste seg ham, 10-12.

Profeti om den salvede.

Flere steder i Det gamle Testamentet finner vi profetier om Messias som skulle komme. None ganger er de vage, og det er ikke så klart ved første øyekast at de taler om Jesus. Andre steder er det åpenbart at det må gjelde ham.

Salme to ligger kanskje et sted mellom disse to ytterpunkter. Noe synes svært klart: det må gjelde Messias. Han er den Guds salvede som skulle komme.

Og NT sier tydelig at Jesus oppfylte disse ordene. De kristne etter pinsedag sa nærmest i kor at det skjedde, Apg. 4,25-27. Salmen forteller om Guds rike som Jesus skulle opprette, og menneskenes reaksjon på det. Det er Jesus som konge som framheves her.

Hvem er Messias?

Messiasprofetene er en av de røde tråder i Bibelen. Og de viser forskjellige sider ved ham. De ble oppfylt i Jesus Kristus. Her får vi høre om tre sider ved Messias:

1) Messias er konge, v. 6. Det er bilde av Jesus som leder og hersker i verden. Nå vet vi at Guds rike i sin nåværende skikkelse er et åndelig rike. Jesus er konge i oss. Joh. 18, 36f. Det er et sannhetens rike, og kongen vil herske i våre hjerter og liv. Han skal styre vårt sinn og tanker og liv. Og det skjer når evangeliet får rom i oss. Det er ikke meningen at Jesus skal regjere i det verdslige rike i denne tidsalder. I en ny tid tror vi at han skal bli konge for Israel.

2) Messias er den salvede, v. 2 (28,8). Salvelsen betyr innvielse til en spesiell tjeneste. I Israel var det kongen, presten og profeten som ble salvet. Jesus skulle være alt dette. Hans hovedoppgave ved hans første komme var prestetjenesten. Som verdens frelser skulle han være både offerprest og selve offeret. Det taler Hebr. brevet klart om.

Til offerstedet står hans hu
han sier: se, her står jeg nu
for Adams ætt å stride.

Han var en soning for våre synder, 1. Joh. 2, 2. Da betalte han for alle våre synder, vi er fri ved tro på Jesus.

3) Messias er Guds Sønn, v. 7. Herren sa: Du er min Sønn. Det forteller at Jesus var Gud. Og det var nødvendig når han skulle frelse verden. Hvem andre var i stand til det? han var noe mer enn en stor profet og et godt menneske. Apg. 13,33. I oppstandelsen ble det godtgjort at han var Sønn, Rom. 1,4. Så viktig er dette at Gud steg ned i verden ved sin Sønn for å redde den.

Jesu fiender.

Selv om Jesus var Guds egen sønn og ble sendt til Guds eget utvalgte folk, ble han ikke møtt med åpne armer. Og det er typisk for ham til alle tider. Hvorfor larmer hedningene, er åpningsspørsmålet, v. 1. Ja, jordens konger og ledere reiser seg mot Messias, v. 2. Guds rike har alltid hatt motstand, og vi må regne med det også i vår tid. Martyrene i Romerriket og i Østblokkland er tydelige tegn på motstanden. Og vi må vente det over hele verden - i den siste tiden spesielt.

Grunnen er klar: menneskene vil ikke anerkjenne Jesus, de vil ikke ha ham som sin frelser og konge. Vår falne natur ønsker ingen frelser. Vi vil frelse oss selv. Menneskets kamp i all historie har vært å frigjøre seg fra Guds herredømme.

Menneskene tror at Gud vil binde dem og gjøre oss til sine slaver. Vår falne natur har mistillit til Guds godhet.

Bak dette ligger nok ønske om å bli fri alt, bestemme selv og leve fritt etter våre egne ønsker.

Det har alltid vært slik i verden. det foregår en åndskamp mellom lys og mørke. Dypest sett er det en kamp mellom Gud og Satan. Den skjer i den enkelte av oss - og ute i samfunnet.

Den uomvendte sier nei til kallet. Verden protesterer mot Guds lover og moral. Både abortkampen og homofil praksis viser det. I den siste tid skal denne åndskamp være ekstra hard, den kulminerer med Antikrists komme, Åp. 13.

Jo, Gud har mange fiender i Norge og i verden i dag. Hva blir utfallet av striden?

Messias vil seire.

Gud ler av verden, sier salmisten, v. 4. Han er trygg på å vinne seier, og motstanden fra verden er ingen ting for ham. Til slutt vil han knuse sine fiender, v. 9. Jfr. Åp. 2,27. Motstand mot Guds rike vil altså være forgjeves. Den er i alle tilfelle tidsbegrensa. Det kan se ut som om Guds folks motstandere har overtaket noen ganger. Men sluttkampen blir vunnet av den allmektige.

Han skal knuse fienden som en knuser leirkar. I Egypt f. eks. skjedde det når en ny konge skulle krones. Da skrev de navnene på andre folkeslag på leirkara som så ble knust. Det var et symbol på at den nye kongen skulle knuse fienden.

Etter Mat. 16, 18 har vi løfter om at Gudsrikets fiender aldri skal få endelig makt over hans menighet. Derfor er det nytteløst for dem å larme - det er fåfengt, sier ordet.

Advarsel til menneskene.

Når seieren er viss for Gud, skulle menneskene la seg advare i tide. Vær viselig, la dere advare, v. 10. Tjen Herren med frykt, v. 11. Ja, kyss Sønnen, forat han ikke skal bli vred, v. 12.

I gammel tid var det uttrykk for ydmykhet og respekt å kysse føttene. Da måtte en bøye seg helt til jorda. Det er den tilbedelse Gud vil ha av sitt folk. Men fordrer omvendelse: å komme til ham med sine synder og feil for å be om nåde og tilgivelse. Det er betydningen av den siste linja i salmen: Salig er alle de som tar sin tilflukt til ham. Da velsigner Gud og frelser. Til dem når ikke hans vrede.

Har du tatt din tilflukt til Jesus - Messias ?

3.*

2008-11-26T01:50:00.011-08:00

Salme 3*

David klager over sine mange fiender, som dømmer ham for fortapt, 2. 3. På grunn av sin tidligere erfaring om Herrens nåde er han dog trygg og rolig, 4-7, og beder om at Gud fremdeles vil hjelpe ham, 8. 9.

HJELP I NØD.

Denne salmen forteller om David da han flyktet for sin sønn Absalom. Han klager over at han har fiender som dømmer ham. Det har mange opplevd etter ham. Men David kjente Gud og satte sin lit til ham. Midt i kampen og lidelsen opplevde han Guds nåde og trofasthet.

I dette avsnitt i Guds ord får vi altså se hva Gud er for oss, og hva vi erfarer i livet med ham. Det er felles erfaringer for Guds folk til alle tider.

David i nød.

Det som skapte nøden for David denne gang, var hans egen sønn. Han var på flukt fra sønnen som ville ta ham, slik det er fortalt i 2. Sam. 15,30. Vi har ingen grunn til å tro at noe annet var årsaken til denne salmen slik enkelte hevder. Dette ser vi best hvis vi som fortolkeren Dächsel ser salmen i forhold til salme 2. Der tales det om den motstand Messias vil få av verden. I salme 3 ser vi at David selv får føle noe av denne kampen. Og det av sin egen sønn.

Nå var det som om alt brast for kongen. Han ble sviktet av sine egne. Det er ofte den verste motstand vi kan få når våre nærmeste vender oss ryggen.

Men den dypere årsak til nøden var Davids egen synd med Batseba. Kongen hadde drevet hor, mord og løgn. Og synden fører oss alltid inn i vansker og nød. Vi kan ikke flykte fra det vi har gjort.

Vår nød er også oss selv. Våre synder fører oss ofte ut i vansker. Vi har alle syndet i ord og gjerninger og tanker. Ja, det vi er av natur som syndige, falne mennesker er den egentlige årsak til all nød - selv om vi ikke alltid kan peke på konkrete synder i vårt liv som grunn til bestemte vansker. Det skal vi være forsiktige med. Og bak alt står Djevelen. Det står fast.

Noe skjedde.

Da skjedde det noe med David. Han som hadde syndet kom i nød for sin synd. Han bekjente og omvendte seg slik vi leser i Salme 32 og 51. Han fant hjelp i sin åndelige nød. "Men du, Herre...", sier han her, v. 4. Det var det store vendepunktet for David. Og før vi kommer til han med vår nød og ber om hjelp mot vår synd, vil vi ha Gud mot oss. Jeg ropte til Herren og han svarte meg. Det er kongens vitnesbyrd nå.

Da befridde Gud ham fra all nød. Frykten var borte. Et nytt liv var begynt.

Slik opplever et menneske frelsen i dag også. De mørke tanker om en evig pine i fortapelsen er avløst av fred med Gud. Fordi du møtte Jesus som frelser. Det er løsningen. Verden kan aldri befri oss fra evighetsalvoret. Det kan evangeliet.

Hva fikk du hos Gud da?

Ingen går tomhet bort fra Ham. Så sant vi kommer blir vi mottatt og får med oss gaver. Hva er det?

1) Et skjold er det første. Du er et skjold for meg, sier han, v. 4. Det var to slag skjold i denne tida. Et stort som dekket hele kroppen som ei dør. Og et lite, rundt og bevegelig som kunne settes inn der fienden kom med sitt angrep. Dette siste er brukt her. Det var lett å bruke rundt hele kroppen der angrepet kom.

Herren hadde sagt det til Abraham, 1. Mos. 15, 1, og Mose siste ord har det også, 5. Mos. 33, 29.

Hva er dette skjoldet? Det er knyttet sammen med frelsen fra Gud, 7, 11; 18, 36. Skjoldet står for trygghet og sikkerhet. Det kan berge oss fra angrep. Når Gud selv er skjold, er tryggheten fullstendig og utvilsom.

2) Vi fikk ære og herlighet. Du er min ære, sa David. Og det er sant om oss alle kristne. I oss selv har vi bare synd og skam når vi står for Gud. Litt av dette har vi sett. Men Gud ser hvor heslig vi egentlig er.

Så ble vi frelst. Og da fikk vi noe nytt. Han renset oss fra all skam. Men vi har ikke noe ære av det selv. David tok heller ikke ære for sitt liv. Bare i Gud eier vi det. Derfor kan han skrive i Salme 29, 1: Gi Herren ære og makt. Og det er alvor over profeten som sier: Jeg gir ikke noen annen min ære (Es. 42, 8).

3) Han løfter opp mitt hode. Det betyr at han gir oss frimodighet. Vi behøver ikke å skamme oss når alt er tilgitt. Gud selv har befridd oss fra ydmykelsen. I Kristus er vi nye skapninger med en ny rettferdighet.

4) Gud svarte, v. 5. Bønnen var ikke forgjeves. Vårt rop nådde opp til hans himmel. Noen ganger ser det ut som om vi ikke får svar eller svaret kommer sent. Men det kommer! Det kommer fra hans hellige berg, Sion. Og om svaret ikke alltid er etter vårt eget ønske, er det alltid etter Guds gode vilje. For på Sion er Messias konge, 2, 6.

5) Han støtter oss, v. 6. Da er vi trygge og får den hjelp under vandringen som vi trenger. Han er så trygg at han legger seg ned. Salme. 23, 5.

Gjennom alt dette gjelder siste vers: Må din velsignelse være over ditt folk! Salmen begynte med at David hadde fiender, og den slutter med Herrens frelse og velsignelse. David gikk gråtende over Oljeberget da han flyktet, 2. Sam. 15, 30. Men han var velsignet - for Gud selv var med.

4.*

2008-11-26T01:50:00.009-08:00

SALME 4*

David beder Herren bønnhøre ham og hjelpe ham mot hans fiender, 2. Han formaner disse til ikke lenger å angripe ham, Herrens utkårede, 3. 4, til å være stille, tjene Herren i opriktighet og stole på ham, 5. 6. Selv stoler han på Herren, har en glede i ham som er større enn deres timelige glede, og er trygg i hans varetekt, 7-9.

V. 2 om å være en kristen - slik skjedde det.

1. Gud er min rettferdighet, v. 2.

Han var i nød, en synder og dermed fortapt. Men fant utveien.
Vi er ikke rettferdige i oss selv. Og vi kan aldri bli det selv.. Da måtte vi rope og be om frelse. Og vi fant veien: Jesus sendte sin sønn til jord.

Frelsen var av nåde. Ef. 2, 8. Vi må bli frelst.

Hva er det? Svaret er Jesus. han ble vår rettferdighet. Jer. 33, 16. Bare i Jesus står vi rettferdige for Gud. Fil. 3; Rom. 5.

Det er et under, men sant. v. 4. Ren og rettferdig, himmelen verdig.

2. Dernest: synd ikke! Det er formaningen til oss. Det nye livet er slik. Vi blir aldri fullkomne 100 %. Men vi skal følge kompasset og kartet Gud har gitt oss, og la oss korrigere ved feilnavigering. a) Vi får en ny lyst og kraft til et rett liv når vi blir frelst. Det er evangeliets omskapende makt. Intet annet makter det.

b) Likevel blir vi formant til å leve rett. Vårt gamle kjød står imot det nye livet og vil ikke bøye seg for evangeliet. Derfor trenger vi både oppmuntringer til å leve det nye livet og direkte oppfordringer og formaninger.

De rette offer i v. 6 er å leve forsiktig som kristen og være nøye med synden. I Bergpreika sier Jesus at vi skal søke Guds rike først, Mat. 6, 33.. Det er mangelvare.

3. Vi får noe nytt av Herren: større glede, v. 7-8. Verden tilbyr mye. Men Jesus har noe som er større og bedre: det er ekte, det varer ved, er uavhengig av motgang. Fil. er gledens brev med en sterk oppfordring til å glede seg i Herren, Fil. 4, 4. Og den siser ordet her, er større enn alt jordisk. Det er å være frelst, være barn av Gud. Det er da noe å være barn av Gud den evige Fader.

4. Da får vi trygghet og fred. Gjennom hele livet varer det, og i døden. For det er hjertefred: å ha det rett med Gud. Tross nederlag er freden der, så lenge vi lever i syndenes forlatelse. Jeg er i Herrens hender når...

Verden gir ikke fred. Det er en falsk følelse av fred. Jes. 57, 20: Den ugudelige er som det opprørte hav. Men i Jesus har vi det verden ikke kan gi, for han er vår fred. Ef. 2, 14.

Då kan me leva og døy trygt.
Denne salmen er kalt "Kveldssang".

5.*

2008-11-26T01:50:00.007-08:00

SALME 5.*

David klager over sine mange fiender, som dømmer ham for fortapt, 2. 3. På grunn av sin tidligere erfaring om Herrens nåde er han dog trygg og rolig, 4-7, og beder om at Gud fremdeles vil hjelpe ham, 8. 9.

David ber Herren høre hans bønn, forvisset om at han som ikke tåler de ugudelige i sitt samfund, nådig vil gi ham adgang dertil, 2-8. Han ber Herren bevare ham for den undergang som hans ugudelige fiender truer ham med, og la dem selv gå til grunne for sine mange misgjerningers skyld, 9-11. Da skal alle gudfryktige glede sig, 12. 13.

Salme 5,12-13.*

Dett er fine ord om Guds folk, dei truande. Det er likt som på Davids tid, og det gjelder de kristne nå.

1. Dei tek si tilflukt til Herren. De treng Herren, difor er dei kristne.

Dei er i naud og vanskar åndeleg sett, mot fiendar. Vår største naud er synda og Guds dom.

Kor skal eg hen? Kven kan hjelpa meg mot synda? Mot dårleg samvit, tanken på æva?
Bibelen seier: Jesus kan. Han kan ordna alt. kap. 9,10: Herren er ei borg i nauda. Det talar om forsvar, tryggleik. Dit kan me flykta, vera trygge og glade.

2. For: Han dekker deg med nåde. Som med ei skjold. Her tyder det eit stort skjold, som dekker heile kroppen. Det var skjoldet ”tsinnah” på hebraisk. Guds born er fullstendig beskytta av Gud.

Korleis? Med nåde. Det er eit stort ord i Bibelen. Gud gjev alt gratis og ufortent. For Jesus gjorde alt for oss. – Han døydde på krossen for synda og sona alt. Salme 22,32: han har gjort det – Dette er eigentleg det same som Jesu rop på korset: Det er fullbrakt, Joh. 19, 30.

Det er nok for alle og for alt. Han dekker deg der. Det kan me tru, ta imot. Kvar einskild må ta imot det.

3. Då: velsignar han deg. Det er godt å leva som kristen alt her på jorda. Gud gjev oss alltid noko godt. Guds velsigning det største, om enn uforklarleg. Gud gir oss rikelig, han bruker aldri rasjo-nering. Og Guds velsignelse er det største vi har. Og den er uforklarlig.

4. Han skal verna dei. Mot alle fårar nå. Det er tanken om tilflukt som kommer igjen. For vi kan møte mange farer gjennom livet. Og døden er den siste strid. da er Jesus med oss – gjennom dødsskyggens dal. Og i dommen er Gud selv på vår side.

6.*

2008-11-26T01:50:00.005-08:00

6. Guds barns erfaring.

David har det vanskelig på grunn av fienden som omgir ham. Og han tenker at det kanskje er et tegn på Guds vrede. Gud vil straffe ham for synden. Da har han bare en utvei: Gud må vise nåde og frelse ham. Slik er han et godt eksempel alle kristne. Vi har også den erfaring flere ganger i livet. Og det gjerne gjennom flere stadier.

1. Herrens tukt, v. 2.

Når et Guds barn har syndet eller er på vei bort fra sin Frelser, må Herren Gud tukte oss. Noen ganger må han sende stor straff over en kristen eller over en menighet. Ja, han kan til og med straffe og tukte et helt folk, slik han gjorde mange ganger med Israel i den gamle pakt. Men mange mennesker vil dessverre ikke se det slik og bortforklarer ulykke og sorg. Det kan ikke være Gud som gjør slikt mot oss, da kan han ikke være Gud, sier de.

Årsaken er ikke vrede og sinne, slik vi mennesker ofte reagerer. Guds plan med alt han gjør er å lede folket tilbake til Guds vei og vilje. Så lenge Gud ser at det er håp om fornyelse, sender tuktens ris i en eller annen form. Når et Guds barn har lært denne leksen, vet han at Gud alltid mener det gode med det vi opplever. Det er en styrke å ha lært denne lekse i Guds skole.

2. Bønn om frelse, v. 3.

David reagerer på rett måte under tukten og straffedommen. Han erkjenner at han har syndet, slik han gjør flere ganger i Salmenes bok, f. eks. Salme 32 og 51.

Her ber han først om nåde, v. 3. Nåde betyr å bli utfriet og berget uten egen fortjeneste. Og vi kan og skal ikke betale noe selv. Det er gratis. Nå har han slitt så lenge under syndens byrde, at han visner ganske bort. Det minner om salme 32, 4: Dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Slik har vi det når synden ikke er gjort opp med Gud og med mennesker. Da er det ikke lett å leve.

Dernest ber han om helbredelse. Det er nok ikke legemet det gjelder her. Det er sjelen og hans indre liv. Han er forferdet. I v. 4 kommer det igjen: Det gjelder sjelen, hans indre liv og kontakt med Gud. Han er grepet av stor forferdelse. For han vet at han har synder. Og slik kan han ikke leve lenger. Han er åndelig dødssyk. Gud, du må gjøre meg frisk.

Han har strevet lenge slik. Nå spør han: Hvor lenge skal vare? Ventetid er alltid vanskelig, og noen ganger gjør det oss usikker. Skal det aldri bli en forandring? Slik tenker vi i slike tider. Nå er han trett og full av tårer, v. 7f.

3. Frelsens grunn, v. 5.

Bønnen blir utvidet, og han vet at det må være slik om det skal bli svar. Han har altså ikke gjort seg fortjent til noe som helst. Han kan ikke be om frelse fordi han fortjener det. Det er ingen ting i ham som taler for at Gud skal hjelpe ham.

Derfor ber han slik: Frels meg for din miskunnhets skyld. Miskunnhet er nær beslektet med barmhjertighet og har også noe likhet med nåde. Alle disse tre ordene taler om det uforskyldte. Hjelpen bygger ikke på fortjeneste eller en slags avbetalingskontrakt. Det ordet som er brukt her er nettopp et slikt ord: miskunn, der Gud ser i vennlighet mot menneskene og har medlidenhet med de som er i nød og ønsker å berge dem. Og det gjør han fordi han selv er slik i sin natur. Gud vil frelse det fortapte. Men han ser ingen grunn til å gjøre det i mennesket selv. Han gjør det for sin egen del, og på grunn av sin uendelige kjærlighet til sin skapning. Og da er det nåde.

Nå ber David nettopp om det – slik vi må gjøre om vi skal bli frelst. Gud har ikke forandret sin plan. ”Den Gud som var på Mose tid, er likedan i dag,” står det i sangen.

4. Bønnhørelse, v. 10f.

Mitt i sin nød og sorg og klage har han full visshet om frelse. Det viser hvor godt han kjenner Gud. Han er ikke en tyrann som hevner seg når det brister for oss. Gud er en god Gud.

Derfor kan han si: Herren har hørt minn bønn, ja, det var en inderlig begjæring. Han la hele sin sjel i den. Nå vet at Gud har hørt. Og enda en gang sier med trosvisshet: Herren vil ta imot min bønn. Fienden skal bli til skamme når de ser at han som hadde syndet, er tilgitt og har fått oppreisning på ny. Da skal de se: Det er Gud som er Gud. Og han elsker sitt folk og tar imot syndere, Luk. 15, 1-2.

Slik er han også i dag. Du kan komme med din synd med stor frimodighet. Han venter på deg nå. Amen.

7.*

2008-11-26T01:50:00.003-08:00

Salme 7.

Også her ber David om hjelp mot fiender. Det var visst et konstant problem for ham. Vi kjenner ikke benjamitten Kusj. Men salmen må stamme fra en periode med forfølgelse, trolig fra Saul. En ”sjiggajon” er en klagesang, en sang som uttrykker sterke følelser.

1. David ber om hjelp.
I v. 2-3 sier David at han behøver hjelp. Han har lært å gå den rette vei og ta sin tilflukt til Herren. Hvis ikke han kan hjelp, vet han at han vil forgå – slik løven ville ha revet ham i hjel i ungdommen da han kjemp mot den. Men da hadde David Herren som hyrde, og han hjalp ham.

2. David er uskyldig. V. 4-6.
Han er rettferdig, selv om han ikke mener det i absolutt forstand. Her tenker han på anklagen han får, og der er han uten skyld. Han vet at ingen kan skjule noe for Gud. Og da er det ingen hjelp i å hykle i Guds nærhet. Her taler han om sin venn, v. 5 i NO 78. Motstanderen er trolig Saul – og David har ikke gjort ham eller andre noe ondt.

3. Gud skal dømme, v. 7-10.
David ber om at Herren selv må dømme her. Han kan skifte rett og galt mellom David og andre. Her taler han faktisk om folkeslag som her kan bety filisterne. Han kjempet ofte mot dem. Her ser vi en motsetning mellom ham den ene (David) og de mange gudløse. Slik er perspektivet sterkt utvidet. David føler seg alene i kampen, derfor behøver han Guds hjelp enda mer.

4. Davids håp. V. 11-14.
David håper at Guds rettferdighet må skje. Herren er rettferdig, v. 10b, og derfor kan David trygt overlate seg i hans hånd. Gud er både skjold og vern og dommer som skaper rettferdighet. Selv om fienden angriper ham sterkt med skarpe sverd, vil de selv bli utslettet. Det er paradokset i åndelig strid. Ordspr. 26, 27 uttrykker denne åndelige lov: Den som graver en grav, skal falle i den. Det samme ser vi i v. 16 i denne salmen.

5. Svar i framtida, v. 15-18.
David ser her det alt Guds folk må se og leve etter mange ganger: Svaret vil komme i framtida. Da vil Gud gjøre opp med alle. Men han taler alt nå om gjengjeldelse og vet at det skal sikkert skje.

Derfor kan han prise Herren for seieren. David vil få oppleve Guds rettferdighet uten at han vet hva tid det skjer.
.

8.*

2008-11-26T01:50:00.001-08:00

Salme 8.
Her priser David igjen Herren. Det gjør han ofte. Ordet ”gittit” kan være et instrument som har navn etter byen Gat i Filisterland, eller en toneart som kommer fra den byen. Det er bare salmer med lovsang som har denne overskriften (Salme 8, 81 og 84).

1. Herren har åpenbart seg i sin prakt fra himmelen, v. 2. Og hans navn er herlig i hele verden. Det gjelder oss som tror nå og en gang i evigheten.

2. Endog små barn priser Gud, v. 3. Et barns bekjennelse kan virke mer enn lærde ord. De er rette profeter og kan stanse fienden. Det har vi sett mange ganger.

3. Gud har gitt mennesket stor verdighet og makt. Mennesket er det ypperste av Guds skaperverk – lite ringere enn Gud. I skapelsen hadde de Guds bilde. Det ble tapt i syndefallet. I denne salmen ser vi Jesus som Menneskesønnen tre fram. Han var det andre menneske og den siste Adam som mer enn gjenopprettet fallet. Hebr. 2, 6-11. Og han gav oss et nytt og større håp enn før.

4. Gud har satt menneske til herre over alle andre skapninger, v. 7-9. Det er et ”menneskets kongedømme” i vår tid. 1. Mos. 1-2. – Og så slutter salmen med lovsang slik den begynte. Og slik skal vi få leve i takk og pris til vår Gud.

9.*

2008-11-26T01:49:00.000-08:00

Salme 9.
Et er usikkert hva ”Mut-labben” betyr. Det kan bety: Død for sønnen. Her har vi også en lovsang, selv om vi ikke vet hva tid den er skrevet. Den er en såkalt ”alfabetisk salme” som f. eks. Salme 119. Men i Salme 9 er det ikke strengt gjennomført.

1. David priser Herren fordi han har frelst ham fra fienden., v. 2-7. De er ødelagt og altså beseiret. Guds folk har alltid fiender og møter motstand. Derfor er det godt å ha en stor Herre og frelser.

2. Gud har vist at han er en rettferdig dommer. Og han vil alltid hjelpe de undertrykte i deres strid. V. 8-13. Det gir trygghet for et Guds barn som selv ikke ser noen utvei. Da har vi en å gå til uansett hva nøden er.

3. David ber at Gud fremdeles må hjelpe ham mot fienden, v. 14-15. David vil fortelle folket om Guds storverk. Og da må han ha frihet og anledning til det. Det betyr også at David vil gi Gud æren for alle kriger og seire han har hatt. Slik skulle vi også overlate alt til Gud og gi ham ære og takk for det som skjer.

10.*

2008-11-26T01:40:00.003-08:00

Salme 10.
Salme 10 er en klagesang over lidelsene som Guds folk må gjennomgå. Hvorfor gjør ikke Herren slutt på den? V. 1. Det er spørsmålet og problemet her.

1. Salmen beskriver først de ugudeliges ondskap, v. 2-11. Da beskriver han dem som hovmodige og egenrettferdige. Der er åpen synd med stor frekkhet både mot Gud og mennesker. De gudløse er egentlig rå forbrytere uten barmhjertighet med noen. De lever som om det ikke var noen Gud og ingen dom som venter. I det ene øyeblikk sier den ugudelige: Der er ingen Gud, v. 4b. Og kort etter seier han: Gud glemmer, v. 11. Han er kanskje ikke så sikker likevel.

2. Salmisten ber om Guds hjelp. V. 12-16. ”Reis deg” er uttrykk for at Gud skal gripe inn. Han synes at dommen blir for sen. Han ber derfor om en regnskapens dag straks. For det er Gud som er konge. Ham skal alle lyde. Slik kan vi også bli utålmodige når vi ser at det går de gudløse vel, Salme 73.

3. Men salmisten er viss om at Gud hører bønn, v. 17-18. Det er godt når de troende lever i en slik trosvisshet. En dag vil Gud gripe inn og hans vilje vil skje. Da skal det bli godt å leve. Men det skjer først på den nye jord. Du er vel på vei dit?

11.*

2008-11-26T01:40:00.001-08:00

Salme 11*

David avviser det råd at han skal frelse sitt liv ved å fly og holde sin sak for tapt, 1-3. Han er i troen på Herrens rettferdighet forvisset om at han vil la straffen komme over hans ugudelige fiender, 4-7.

Salme 11,3.*

David følte det slik: noko var øydelagt, grunnvollen. Eg er redd det er slik nå, eller verre?

Me vert ofte oppfatta som dømesjuke når me peikar på feil i kyrkje og kristenliv. Men lat oss vera realistiske!

Grunnvollane vert nedbrotne:

1. Den norske lov. Her har mykje vorte endra med åra: abortlov, likestilling, samliv, sambuar, homofile. Det ser ut til at nye regjeringar fører til nye lovar.

2. Bibelsynet: er alt Guds ord? Det spørsmålet har vore stilt frå tida i Eden. Mange sår tvil om det i vår tid, ikkje berre professorar og liberale teologar.

3. Rett kristenliv, moral, etikk. Skal Bibelen vera den eine rettesnora?

Kva kan me gjera då? Kva maktar me?

Me kan be. Me kan tigga Gud på kne om nye tider. Og me kan tru Guds ord og visa det mel-lom folk.

Søren Kierkegaard seier: ”Den største kriminalforbrytelse som historia kjenner, er dem ofisielle løgna til kristendomen: at me alle er kristne.”

President Andrew Jackson i USA d. 1845: På dødsleiet peikte han på Bibelen og sa: ”Den boka, Sir, er berget (klippen) som vår republikk kviler på.”

12.*

2008-11-26T01:39:00.013-08:00

Salme 12

David klager over den almindelige fordervelse, troløshet og overmot, og beder Herren om hjelp derimot, 2-5. Herren tilsier ham sin hjelp, og han uttaler sin faste fortrøstning til den, 6-9.

Salme 12, 7.*

Guds ord - er Bibelen.

Han er pålitande, utan feil. Me kan leva på han og døy. Gud har talt det og reinsa det skrivne ordet, 7 gonger – grundig og guddommeleg.

Du treng ikkje tvila. Slik er det. mange stader i Bibelen er det sagt:

1) 2. Timoteus. 3, 16: Heile Skrifta er inspirert – alt er dermed rett. Det står i ”Skrifta”, det er nedskrive!

v. 15: Det kan gjera deg vis til frelse. KJN: har kraft til å gera deg vis til frelse. Du finn vegen til Gud og frelsa i Bibelen.

2) Hebr. 4, 12: Guds ord er levande og kraftig og skarpare enn---. Det treff oss, det sårar, dømer synda. Men det har kraft til å frelsa og løysa frå synda. Svaret er alltid Jesus. han er Ordet. Joh 1.

3) 2. Pet. 1,21: Dei heila Guds menn tala drivne av Guds Ande. Dei fekk det av Gud, dei var heilage menn og stod slik i kontakt med Gud.

Avgjerande er ikkje gallup, det folk og vener eller VG seier og meiner. Alt dette skifter med tida Kva då? Utan kompas går det galt.

Viktig for oss og heile kristenverda: Den einaste rettesnor er Guds skrivne ord, ikkje kva eg føler er rett. Vil me vera kristne, må me fylgja det.

13.*

2008-11-26T01:39:00.011-08:00

Salme 13.

David har skrive denne salmen og. Her er både klage og bøn. Han er ikkje så heilt viss i si sak, og be difor om lys over vegen. Her er fleire sider ved kristenlivet som me kan ta fram:

1. Han kjenner seg gløymd av Gud.v. 2.

Han har gått lenge på denne måten. Det er tunge dagar når me kjenner oss utafor Guds samfunn. Det minner om salme 22 der han seier: Kvifor har du forkasta meg? Der var han profet og tala om Messias som skulle ta all verda si synd på seg. I Det Nye Testamentet ser me at Jesus brukar det om seg sjølv. Det var i den stunda han sona all verda si synd og skulle døy som straff for vår skuld.

Gjennom livet kan eit Guds barn mange gonger tenkja slik: Det er så tungt og kaldt og vanskeleg, Gud må ha gløymt meg. Han skjuler seg, og kanskje er han vreid på meg. Eg har ikkje vore slik eg burde vera og lever ikkje så fint og godt som ein kristen skulle. Nå har han forlate meg og. I v. 3 viser David at han har tunge tankar og sorg i sitt inste. Ja, heile dagen fyller sorga han.

Han merker og at verda frydar seg over dette. Det er alltid vondt når nokon ler av oss eller synes me fortener nederlag. Og det vil vanæra Gud om den vonde vann over oss, som Spurgeon skriv. Difor be han om hjelp nå.

2. Han ber om hjelp, v. 4.

Heile hans indre har nok vore eit rop til Gud om hjelp. Og av di han kjenner seg gløymd av Gud, ropar han nå: Sjå hit, Herre. Vend deg til meg. Ikkje vis meg frå deg. Og gi meg eit svar.

Lys opp augo mine – slik at eg ser din veg med meg. Eg skjønar ingen ting av min lagnad. Kan du ikkje visa meg litt av grunnen til at eg må gjennom dette. Hald meg vaken i denne trengsla så eg ikkje sovnar. Og åndeleg søvn fører oss inn i evig død. Då er alt tapt.

3. Hjartefryd, v. 6.

David kjem ut or trengsla og motgangen. Nå set han si lit til sin Gud. Og det er Guds nåde og miskunn han liter på. Då er alt Guds verk og all ære går til han. Då trur han ikkje at han sjølv er verd ei løysing og fortener hjelp. Då er alt gave frå Gud.

Då er også gleda større og reinare. Eg er berga ved det Gud har gjort. Då er hjelpa nok og best. Og frelsesfryden er ikkje med ord i song og tale. Det er mitt indre som takkar Gud og prisar han og gleder seg: Tenk, eg er fri. Og når hjarta bryt ut i ytre lovsong med ord, er det sanne og reine tonar.

Hjelp oss, Herre, til å leva der alltid. -

14.*

2008-11-26T01:39:00.009-08:00

Salme 14*

David klager over den almindelige fordervelse blandt menneskene, 1-3, uttaler sin faste forvissning om at Herren vil straffe de ugudelige og hjelpe de undertrykte rettferdige, 4-6, og lenges hjertelig efter at han i nåde vil frelse sitt folk i nøden, 7.

Her er noen merkelige ord som kan virke harde på oss. Men de sier noe vesentlig som lett blir glemt. La oss stanse ved noe av det:

1. Der er en Gud, v. 1. Det er dårskap å mene noe annet. Bare dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud.

Alle folkeslag har hatt en gud de dyrker og en religion. Man trodde lenge at for eksempel australnegrene var uten religion. Til slutt viste det seg likevel at de hadde sine samlingar og tilbad guder langt inne i skogen. Mennesket er uhelbredelig religiøst, har en sagt.

Og mange vantro mennesker roper til Gud når de er i nød og nær døden. Det er lett å fornekte Gud når en klarer seg godt selv og alt går bra. Men i nøden – legemlig, menneskelig eller åndelig – er det bare én som kan hjelpe: Den Allmektige Gud. Men noen skammer seg over det når de igjen er kommet seg og det går bra. Da nekter de hårdnakket at de tenkte på Gud. Men noen kan også være så forherdet at de ikkje kaller på Herren i slike stunder.

Og dette: Hvem står bak alt som er skapt og som skjer? Har det begynt av seg selv? Noen evolusjonister er begynt å si at deres oppgave ikkje er å forklare hvordan det oppstod. Men de har store teorier om en utvikling som har skjedd, og de nekter likevel at en Gud har skapt det første liv. Men noen må ha stått bak og vært opphavet til alt.

Og Bibelen er klar: Gud er til, han lever, og han har gjort himmel og jord. Han eksisterer på trtoss av kritikk fra mennesker. Derfor skulle vi leve hver dag i denne bevissthet: Der er en Gud. Vi kan ikkje bevise hyam vitenskapelig. Guds eksistens er for høy for vår tankie. Men vi kan tro hans ord.

2. Gud er interessert i oss. Han ser ned fra himmelen, står det. Ingen ting kan unngå hans øye, Salme 139. Han ser alle menneskers barn, sier Salme 33, 13. Han ser om noen er forstandig, eller forstår (på engelsk). Her gjelder det ikkje vanlig menneskelig forstand, men om menneskene forstår at de lever under Guds øye og har med ham å gjøre.

Dernest ser han etter om noen søker Gud, eller spør etter de åndelige, guddommelige ting. Vi er flinke til å undersøke og spørre om de jordiske forhold og gjør hva vi kan for å få tak i dem. Hvordan er de fleste eller alle her?

3. Hva ser Gud? Hva er resultatet?

Det er ofte annerledes enn det vi ser. For han ser etter vår stilling for Gud. Og det resultatet han finner, har sin grunn i synden. Syndefallet er den meste grufulle dag i historien. Den førte mennesket bort fra Gud. Synden fører oss aldri nærmere ham, men alltid på avstand.

Alle er avveket, står det. Gud fant ingen som var etter hans hjerte. De har alle veket av fra hans vilje og bud. Og derfor er de fordervet, eller skitne (engelsk). Synden har gjort noe med oss og gjør det fremedeles. Mennesket blir verre og verre til lenger de lever i synden. Ytre sett kan mange være fine og pyntelige. Men Gud ser til hjertet. Ingen gjør godt, det er Guds dom. Også her tenker han i forhold til Gud. Selvsagt kan mange mennesker gjøre godt ting her i verden når vi bruker en menneskelig målestokk. Men da ligger lista altfor lågt. Gud måler oss med sin egen standard og moral. Og da er ingen ting virkelig godt i Guds øyne. Vi gjør tvert om urett gang etter gang.

Og vi er blitt så selvrådige at vi ikkje engang spør etter Gud og kaller på ham. V.4. Synden har blindet oss slik at vi ikkje ser Guds vei og vårt eget beste.

4. Hvorledes reagerer Gud på det?

Gud leter etter menneskene. Derfor sendte han sin Sønn til jord. Han bryr seg om oss. Det er bare på den måten vi kan bli fri og få en plass i Guds himmel. Herren kaller og leter – for å frelse. Luk. 19, 10. Han har allerede ordnet opp i alt det gale og skaffet oss en mulighet til å bli frelst. Sak. 13,1. På den dag skal det være en åpnet kilde… Dit kan du komme med din synd og urenhet og uvilje mot Gud. Og Jesus renser og gjør deg hvitere enn snø. Han tilgir alt når du kommer. Du vil nok møte motstand – både i deg selv og fra mennesker og djevelen. Men Kristus er den sterkeste.

Gud sendte Jesus ved juletid og i påsken, der sier han: Alt er ferdig. Nå sender han kall, og ber oss å svare ja. Hva har du svart?

15.*

2008-11-26T01:39:00.007-08:00

Salme 15*

David skildrar korleis den må vera som skal kunne stå i samfund med Herren, 1-5.
Spørsmålet er: Kven er ein kristen? Kven blir frelst og kjem til himmelen? Det er hovudsaka for oss, og eit livsviktig spørsmål.

1. Det er mange meiningar om det.

Heidningane har lage seg sjølv gudar og dei ottast æva. Korleis skal dei gå klar ulukka? Humanetikarane lever eit fint liv og seier til seg sjølv, til unge og gamle: Døden er slutten! Og dei trur at då har dei sagt alt og kjenner likevel ikkje slutten. Mange religiøse samlar ein kapital av gode gjerningar, bøner og offer. Ved arbeid for Gud skal dei prøva å vinna Gud. Dei ser ikkje at alt dette er forgjeves. Og mange verdslege, vanlege menneske i landet vårt bryr seg ikkje. Dei lever for dette livet for å få mest mogeleg ut av det. Og etter kvart merkar dei tomheten i det jordiske, og sume kastar seg endå lenger ut i verdslege lyster og sysler.

Men nokre ser: Ingen ting er godt nok – i oss menneske. Me treng noko meir enn det me kan prestera. Så leitar dei etter fred og meining med alt.

2. Kva er Guds meining? V. 2.

Spørsmålet er: Kven kan vera heilt rettferdig og ustraffeleg? NT svarar her: Berre ved tru på Kristus. Det er ikkje noko godt i oss. Me må få det. Og Bibelen har mange ord for dette:

Rom. 3, 28.
Rom. 4,4 5.

Me prøver å byggja vår eiga rettferd på vårt eige liv. Det gjorde mange jødar i gamle dagar: Rom 10, 3. Fåren er at me kan stola på vår ytre gudsdyrking og gode liv. Difor kjem denne åtvaringa her: Kven?

Salme 24, 5-6. Han får velsigna dei som spør etter han. Dei gjev han ei evig rettferd.

3. Men livet nå?

Guds ord lærer oss at me skal leva rett her i verda, sjølv om me ikkje verte frelste ved det. Det er ikkje billett til himmelen, men det kan vera eit lys for andre på vegen. Og så skal me æra Gud med livet vårt.

Berre dei gjenfødde kan leva slik. Ingen talar sanning av seg sjølv. Rom. 3,4. Me må først få ein ny skapning og eit nytt liv i Gud, ein ny lyst og ein ny vilje. Dermed får me òg ny kraft til livet. Guds ord og vilje er rettesnor for oss, sjølv om det aldri vil lukkast fullkoment for oss.

Her er det forholdet til nesten, v. 3. Det viser vårt forhgold til Gud. Om kristendomen er ekte eller om det er tomt snakk. Her skal me prøva oss sjølve.

16.*

2008-11-26T01:39:00.005-08:00

Salme 16*

Messias ber Gud bevare ham, idet han med alle de hellige, som han har velbehag i, holder Herren for sitt eneste gode og skyr ethvert samfunn med dem som tjener noen avgud, 1-4; han priser sin herlige lodd, at han har fått Herren til sin del, 5-7, og er fast forvisset om at Gud vil utfri ham av dødens vold og gi ham liv og evig glede, 8-11.

Salme 16,10: Den oppstandne.*

Denne salmen peker på en viktig side ved Messias, nemlig oppstandelsen fra de døde. Apg. 2, 25-28. 13, 35. Gud skal ikke la sin hellige se tilintetgjørelse. Det er brukt om Jesus i hans seier over døden. Gud skulle ikke overlate hans sjel til dødsrike. Han skulle ned i dødsriket, men skulle ikke bli der. Han brøt dødens lenker og seiret.

"Salmen blir derfor på en gang en profetisk forutsigelse om Kristus og anvendes slik av apostlene Peter og Paulus (Apg. 2, 25-31; 13, 34-37); og en frimodig bekjennelse av det håp som løftet om den kommende Frelser fylte den gamle pakts troende med." Sønnen priser sin Far for seieren og oppstandelsen. "Kristi hellige legeme kunne ikke forgå, for døden hadde ingen makt over ham, og forsoningsverket var allerede fullbrakt ved hans frivillige død" (P. Fjellstedt).

Sett på denne bakgrunn må det være galt å si med det nye Bibelverket at "Salme 16 har ingen uttalt oppstandelsestro og antagelig var dette en helt ukjent tanke da salmen ble til". Jo, v. 10 sier det ganske tydelig. Derfor er overskriften talende: en gyllen sang, eller på svensk: ett gyllent klenodium!

17.*

2008-11-26T01:39:00.003-08:00

Salme 17

Idet David støtter seg til sitt hjertes oppriktighet, ber han Herren om på underfull måte å frelse ham fra hans ugudelige og blodgjerrige forfølgere, som er nær ved å få ham i sin makt, og uttaler det faste håp at Herren, som har gitt dem denne verdens goder, vil la ham etter dødens søvn skue hans åsyn med glede, 1-15.

Salme 17,15b.

Her sier David: ”Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse.” I dette kapitlet ber David om beskyttelse mot de ugudelige som forfølger ham. I denne siste setningen viser han oss sin trygghet nettopp i dette. Vi skal alle dø, men David har visshet om at han våkner i evigheten og møter sin Herre og frelser.

Slik er det med oss også. Vi har noe i vente som verden ikke forstår. I evigheten vil hele vår lengsel bli oppfylt ved synet av Jesus. Samtidig er dette en bønn av David da han var i krise: Var det rette med ham? Ville han bli frifunnet i dommen? Han er blitt prøvd av Gud, v. 3, som i anfektelse. Herren har ransaket ham, som i Salme 139. Han har holdt seg etter Guds ord og gått i Hans fotspor, v. 5. Likevel må han be: Vokt meg som en øyensten, v. 8. David visste at han i alt var avhengig av sin Gud. For frelsen er å få alt av Gud, og mettes av ham allerede her i livet.

Dette sier tre ting om oss:

1. Hvordan skal jeg bli frelst? Selve begynnelsen er å få noe av Herren, bli mettet ved synet av Kristus.

Vi mangler alt. Synda har tatt alt frå oss. Her i verden er vi uten en rett rettferdighet, og vi står i gjeld til den Hellige Gud.

Men han tilbyr oss frelse og vil tilgi alle våre synder når vi kommer til ham. Og da kler han oss i Kristi rettferdighet, fullt og helt. Det er ikke noe av oss og noe av Jesus. Det vil bli lappverk. Nei, det er alt av Gud i Kristus. Vi mettes fullstendig av Kristus. ”Alt det du treng for himmel og jord, er gøymt i det eine ord.” Og vi får ikke bare litt av Jesu rettferdighet. Vi får alt det han eier. Derfor er frelsen en stor rikdom. Hele Jesu frelsesverk er ditt. Har du tatt imot det?

2. Hvordan blir jeg bevart? Det er også et viktig spørsmål. Hvordan blir fortsettelsen av kristenlivet? Jo, det er stadig å mettes av Jesus og hans frelse og gaver. Vi kan falle i den grøfta at vi vil klare noe selv. Vi vil gjerne ha Jesus med oss, men noe må vi kunne bidra med. Tror vi noen ganger. Slik var det i Galatia. De begynte så godt og trodde på den korsfestede. Men så ville de ha noe med seg fra jødedommens offer og ritualer. De må vel være nødvendige. Nei, sa Paulus. Frelse er bare nåde, bare Jesus. Gal. 3.

Trenger vi egentlig mer enn Jesus? Er ikke han fullkommen og gir oss en fullkommen frelse. En rett og sann kristen er en som bare tror på Jesus. Det er det beste kjennetegnet på de troende når det gjelder vårt forhold til Gud. (At vi skal leve som rette kristne er en annen, men viktig sak.)

Vi kan ta fram noen vers fra NT som viser noe av vår nye rikdom:

Kol. 1, 19 og 2, 9-10 sier at alt er samlet i Kristus og alt det har vi fått. Dere er fylt av ham, sier Paulus. Det er ikke noe vi må eller skal. Men ved troen har vi fått fylden. Du kan ikke få mer.

Efes. 3, 19 sier noe om hvordan vi ser denne rikdommen: Det er ved å kjenne Kristus. Og i v. 16-17 taler han om å styrkes med kraft. Det er å la Kristus bo ved troen i våre hjerter. Og det betyr igjen å tillate at Kristus får innta alle rom, skap og skuffer. En troende utleverer nøklene til alle rom i sitt hjerte til frelseren. Nå er han Herre over alt i meg.

I Efes. 1,18-19 sier han at de skal forstå hvor rike de er, og hvor overvettes stor hans kraft og makt er for oss som tror. Selv om vi ikke forstår så mye av Kristi rikdom, eier vi den. Tenk om vi kunne få se mer! Og du finner det i Guds ord. En flittig bruk av Ordet, åpner hjerte og sinn for de himmelske skatter. Han har jo allerede velsignet oss med all åndelig velsignelse, v. 3.

Ved bibellesning, bønn og i de helliges samfunn ser vi at Kristus er alt. Av hans fylde har vi alle fått, Joh. 1, 16.

3. Hva skjer i himmelen?

Når vi våkner der, skal vi se alt det vi ikke oppdaget her på jord. Vi skal kjenne han fullt ut. Vi skal mettes fullstendig. Vi ser det mer og mer: Her på jo9rden blir det aldri fullstendig kjennskap til Jesus. Alt her nede er stykkevis og delt, som Ibsen sa. For vi er begrensa av synden og vår falne natur og alle motstanderne både på jorden og i himmelrommet. Ofte føler vi at vi sover og slumrer.

Ved dødsporten skal vi våkne. I et øyeblikk ser vi alt. Og det fyller oss med fryd og glede, og den skal vare evigheten lang.

Evig mettes. Vi har nådd målet: Vi ser kanskje med forundring: Vi er blitt lik Jesus! 1. Joh. 3, 2. Og da er det sant.

18.*

2008-11-26T01:39:00.001-08:00

Salme 18
David synger Herren en herlig lovsang, fordi han har frelst ham av alle hans fienders hånd, 1. Han priser først Gud som sin eneste tilflukt og hjelper, 2-4, skildrer så hvorledes Gud i hans store nød og trengsel har bønnhørt ham, åpenbart sin storhet og veldig utfridd ham, 5-20, viser hvorfor Gud var med ham og frelste ham, 21-28, skildrer videre hvorledes Gud velsigner hans kongedømme og gir ham kraft til å underlegge seg sine fiender, 29-46, og slutter med å prise Guds store miskunnhet mot ham og hans ætt, 47-51.
Salmen inneholder lov og takksigelse for all Guds barmhjertighet mot David. David var liksom roten til kongen i det evige rike. Men Guds Ånd har gjennom David talt slik at denne salmen er en profeti om den himmelske kongen Messias og hans stridende menighet på jord til alle tider (P. Fjellstedt). Han taler om sin lidelse, hvorledes dødens rep omspente ham, men at Herren frelste ham og seieren ble vunnet. John Brown sier at "det er mye mer om Kristus i denne salmen enn mange kristne er klar over". Jesus priser sin Gud, og det Gud er for Messias, vil Kristus være for sitt folk. Jfr. 2. Sam. 22 der salmen finnes.

Salme 18.
Her er det tale om Herrens tjener, som David også s i Salme 36, 1. Det er en lovsang etter at David er befridd fra Saul og fienden. Salmen kan derfor være en fortsettelse av forrige salme (17). Noen hevder også at salmen er messiansk (som John Brown). En dypere analyse kan vise det. David står ofte som forbilde på Messias. NT bruker også salmen slik, og beskrivelsen av sangeren er slik at det passer godt på Messias.

1. Lovsang.
David synger en lovsang til Herren for frelse fra alle hans fiender, v. 1. Her gjelder det konkret befrielse fra Saul.

2. Tilflukt.
Gud er hans eneste tilflukt i denne tida. Herren er hans styrke, berg, borg, fjell, skjold og frelseshavn. Ja, Gud er hans Gud. Dette er mektige grunner til lovsang, v. 2-4. Han dynger liksom ord oppå ord hele veien for å vise hvem han stoler på og hva Gud betyr.

3. Bønnhørelse.
Gud har bønnhørt ham i hans store nød og trengsel, v. 5-20. Gud har åpenbart sin majestet og befridd ham. Mange eksempler blir brukt for å vise det. Han viser hvordan naturen er bilder på Guds hjelp og makt.

4. Gud var med.
Nå viser han hvordan Gud var med og hjalp ham og frelste ham, v. 21-28. Han viser her særlig til sitt gudfryktige liv. Og dette er ord som man vanskelig kan tolke om noe menneske bokstavelig. Her passer det bare på Messias. Det viser også NT: Hebr. 4, 15; 7, 26; 2. Kor. 5, 21; 1. Pet. 2, 22f; Johs 8, 46.

5. Guds velsignelse.
David beskriver hvorledes Gud velsigner hans liv, og gir kraft til seier over fienden. Her tar han eksempler fra sin egen livshistorie, v. 29-46. Her får han klart fram at Guds ord er et viktig våpen, og det er rent, v. 31.

6. Lovsang.
Han avslutter med å lovprise Gud og hans store miskunnhet mot ham og hans slekt, v. 47-51. Gud skal ha æren for alt.

19.*

2008-11-26T01:38:00.011-08:00

Salme 19.

Efterat David har skildret hvorledes himmelen, navnlig solen, uavlatelig forkynner Guds ære over den hele jord, 2-7, taler han om denne herlige Guds lov, den åndelige sol, og skildrer dens herlige egenskaper og kraftige virkninger, 8-11. For å kunne oppnå den lønn loven tilsier dem som holder den, ber han Herren kjenne ham fri for uvitterlige og bevare ham for vitterlige overtredelser av den, 12-14. Han slutter med bønn om at Herren med velbehag vil ta imot hva han her har fremført, 15.

Deri at himmelen forkynner Guds ære over den hele jord, ligger et løfte om evangeliets kunngjørelse over hele jorden. (Rom 10, 18).

1. I denne salmen skildrer David hvordan himmelen og solen forkynner Guds ære og storhet, v. 1-7. Slik er de en del av den naturlige åpenbaring.

2. Men Guds lov er et større lys for sjelen. Fem forskjellige ord for loven er uttrykk for Guds ord i flere fasetter, v. 8-11. På hebraisk er dette avsnittet meget fint bygt opp. Hver linje begynner med ordet for Guds lov med Jahveh etter og så kommer den nærmere forklaringen. Dette avsnittet ligner salme 119 som også er en lovsang til Guds ord.

A. I dette avsnittet finner vi følgende ord om Guds ord:

a) Herrens lov, hebr. TORAH som egentlig betyr instruksjon.
b) Herrens vitnesbyrd, hebr. 'ED.
c) Herrens forskrifter, hebr. PIQUDIM.
d) Herrens bud, hebr. TSAWAH.
e) Herrens lover, hebr. MISJPAT som bedre oversettes "dommer" i NO-78/85. Slik unngår man også forveksling med pkt. a. Grovt sagt kan vi si alle disse ordene er synonymer men med forskjellig vekt eller aksentuering.

B. Videre finner vi et vakkert vitnesbyrd om hva og hvordan Guds ord er, sette fra Guds synsvinkel der han inspirerte David som skrev det ned. Guds ord i sine forskjellige fasetter er:

a) Fullkommen.
b) Trofast.
c) Rette.
d) Rent.
e) Sanne.

C. Dernest finner vi virkningen av Guds ord på oss mennesker, underforstått når vi tar imot det og følger det.

a) Ordet styrker sjelen.
b) Det gjør den enfoldige vis.
c) Det gleder hjertet.
d) Det opplyser øynene.

3. David ber så Herren om å bli bevart fra alle synder, skjulte og åpenbare, v. 12-15.

20.*

2008-11-26T01:38:00.009-08:00

20) Salme 20

Denne salmen er også av David som var kongen i Israel, men det er også en bønn av folket for kongen, v. 1. Men den har som flere andre salmer et videre perspektiv og peker framover mot Messias.

1. Israel ber at Herren må bønnhøre kongen i nøden, verne, hjelpe og støtte ham og ta imot hans offer. Alt dette blir ekstra fint om Messias, v. 2-4.

2. De ber om at hans planer må lykkes og oppfylle hans bønner, v. 5-6. Da vil de glede seg.

3. Her skifter det fra VI til JEG, v. 7. Og i v. 8-9 kommer VI tilbake. Man trror at dette JEG-verset ble sunget av en solostemme. Her er visshet om at Herren vil berge sin salvede og hans rike mot fienden. De hadde bare sin krigsmakt å stole på, men Gud er større enn alle.

4. Bønnen blir gjentatt i siste vers, v. 10. En inderlig bønn sier: Kongen må seire, og folket ber om svar.

Her er vi alle og lærer at vi stadig kan gjenta våre bønner til Gud og be opm at hans rike må komme. Amen.

21.*

2008-11-26T01:38:00.007-08:00

Salme 21

Denne salmen er skrevet av David og handler om kongen, og i siste instans er det Jesus Messias.

Her takker Israel Gud for kongen, v. 2-8. Han er rikt velsignet og setter alltid sin lit til sin Gud. Det er det rette sinn vi alle skulle ha. Og for den som har sett inn i evangeliet og smakt noe av dens goder, blir takken født i hjertet.

David vet at kongen skal overvinne fienden ved Guds hjelp, v. 9-13. Verdens onde planer skal ikke lykkes. Guds rike skal seire til slutt, selv om det mange ganger har sett vanskelig ut. Og det kan røyne på troen når vi ser hvordan verdens krefter vinner seier i land etter land og Guds rike kan syne så tape terreng. Men vår visshet er at til slutt skal Jesus seire. Han er kongenes konge til evig tid.

Guds folk har alltid møtt motstand, noen ganger ble det store forfølgelser. Jesus opplevde også det. Og det vil alltid være onde mennesker som finner ut nye og grusomme metoder til å plage folk på. Men Herren er et vern for alle som tar sin tilflukt til ham. ”Den som arbeider for en god sak og kjemper med blanake våpen, skal seire” (Fr. Wisløff).

Til slutt kommer så en bønn og lovprisning. Det sømmer seg for Guds folk til alle tider. Og der er en mektig kraft i lovsangen. Den løfter sjelen opp fra det jordiske og inn i det evige.

Her ber også Israels folk om at Gud må gripe inn og bruke sin store kraft. Det er nøden for de ufrelste og hedningene som vi ser her. Guds folk har noe av det, når det er rett med oss. Verden og sløvheten må ikke ta fra oss det Gud har gitt.

22.*

2008-11-26T01:38:00.005-08:00

Salme 22*: Den korsfestede.

Messias klager over at Gud, som dog har frelst fedrene så ofte de ropte til ham i sin nød, og som like fra hans barndom har vist seg å være hans Gud, nu har forlatt ham, skjønt han uavlatelig roper til ham og i sin jammerfulle tilstand endog er blitt til alminnelig spott, 2-11. Omringet av grusomme fiender, som truer med å gjøre ende på hans liv og farer frem mot ham som om han allerede var død, beder han Gud snart komme ham til hjelp, 12-22. Forvisset om at Herren har hørt denne hans bønn, skildrer han sin frelses herlige og salige følger; både Israel og hedningfolkene, både høye og lave, også de kommende slekter skal nyte dens frukter og tilbede og prise Herren for den, 23-32.

Her taler den lidende Messias på korset langfredag. Fjellstedt bemerker at "Morgenrødens hind" betyr at hinden ble jagd over berg og dal før morgengry. Slik ble også Kristus jagd fra sin spede barndom. Og i sin menighet har han blitt forfulgt fra begynnelsen, slik Kain slo sin bror Abel i hjel.
Vers 2 ble sitert av Jesus på korset (Mat. 27, 46), og han er den eneste som virkelig er blitt forlatt av Gud. Det er ikke belegg verken i GT eller NT at Jesus bare følte seg forlatt. Ordet sier at han virkelig var det - på grunn av at han bar hele verdens synd på seg (Joh. 1, 29). Og fordi han selv var Gud, kunne han likevel si: Min Gud. Han var Sønnen, og han var uskyldig. Han bar andres lidelse og dom. Og han måtte bære denne dommen helt ut. Derfor roper han nok om hjelp, men den er langt borte. Han kunne ikke bli fri før straffen var fullbyrdet. I den stund led han helvetes kvaler. – Når Guds barn føler seg forlatt av Gud, er det Djevelens anklage. Så lenge vi klynger oss til Jesus, vil han aldri forlate sine. Og selv når vi synder og beveger oss bort fram, kaller han oss tilbake igjen og igjen og ber oss vende om. Hvis vi ikke vil vend om, må han vende seg bort fra oss.

Hele salmen er en bønn av Messias i lidelsen. Et par andre steder ser vi tydelig at det gjelder Jesus på korset. I v. 17 leser vi at "de har gjennomboret mine hender og mine føtter", og det ble bokstavelig oppfylt. Mat. 27, 31. Hunder er bilde på hvor vred og bitter fienden er. I v. 19 leser vi at "de deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel". Det gikk også bokstavelig talt i oppfyllelse. Mat. 27, 35. David så i ånden den korsfestede Messias. Endog verdensmisjonen er nevnt, v. 28 - og her klinger Mat. 28, 18-20 sterkt med.

Siste vers i salmen avsluttes med ordene: han har gjort det. Her merker vi Joh. 19, 30: Det er fullbrakt, får sin oppfyllelse. Det er profetien om det fullbrakte frelsesverk som en gang skulle bli virkelighet.

23.*

2008-11-26T01:38:00.003-08:00

Salme 23*
David priser Herren som den gode hyrde, som gir ham hvile, vederkveger, vokter og forsørger ham, 1-5, og uttaler sin forvissning om at han i hans samfunn skal nyte den rikeste velsignelse alle sine levedager, 6.

Hyrdesalmen.
Davids erfaring: Herren var hans hyrde, derfor manglet han intet. En vakker salme: om hyrden som hjelper sine. Jesus kaller seg den gode hyrde, Joh. 10. Hvorledes er han?
1. Han gir oss alt, v.1. Guds rike er det strøste for en kristen. Ingen ting kan sammenlkignes med å bli frelst og komme til himlen.
- Mange verdslige tror det ikke er noe, og mener det har mye i denne verden. Det vil vise seg å bare være juggel.
- Noen - kanskje mange – predik./prester taler lite om denne hovedsaken å være frelst, men er opptatt av mange jordiske ting.
- Denne Guds gave er evig. Den blekner aldri og forsvinner aldri.
2. Gud gir hvile, v. 2. Han lar oss ligge – leder meg til hvilens vann.
- Vi trenger hvile, både for kropp og nerver – og for sjelen. Mange har tunge byrder.
- Synd, savn, ensomhet, sykdom og annet vondt plager menneskene. Hvor søker du hjelp? Tabletter? Stimuli? Etc.
- Jesus sa: Kom til meg. Vær i stillhet hos meg og legg av alt. Kast det på Herren. Der er ro.
3. Han vederkveger (styrker) min sjel, v. 3. Det betyr fornyelse og kraft, han tenner oss opp igjen. Kristenlivet blir igjen sang og glede, du blir som en nyfrelst, som en doggfrisk morgen.
- Det kan tørke bort, blir stivt og tørt. Det blir hverdag.
- Men Han kan gjøre noe med det. ”En liten stund med Jesus… (En stille stund…)”.
Mark 6, 31: Kom avsides med meg, til et øde sted og hvil dere litt. Det var Jesu resept.
V. 5: Du dekker bord- han mat, v. 2: lar meg ligge i grønne enger: da er det mat nok, ja overflødig. Sauen er mett når han legger seg midt i enga. Flyter over, står det. Maten er i Guds ord, og du har alt i Jesus.
Hebr. 12, 3: Gi akt på ham, se på Jesus, så dere ikke skal bli trette og motløse.
En idrettsmann må komme i god form før han kan vinne løpet.
4. Han vokter meg. V. 4.
Her er mange farer: Han må vokte oss
- mot fall, fiender – Djev., skjulte farer, sløvheten, døden.
5. Herren gir hjelp hele livet, i alt.
Til og med i dødsskyggens dal er ham med oss. Han har gått der selv og vet veien. Han passer på oss, som en hyrde. Han verner oss mot farer – bruker stokken og staven.
Han gir oss så en salig slutt på livet: Bo hos ham, bare godt.
Du har vel tatt imot hyrden?
6. H

24.*

2008-11-26T01:38:00.001-08:00

Salme 24*

David priser Herren som all jordens skaper og konge, 1. 2; han viser at bare den rettferdige skal ha adgang til denne konges helligdom og få del i hans velsignelse, 3-6, og opfordrer helligdommens porter til å heve seg for å ta imot denne herlighetens konge, som nu vil dra inn i den, 7-10.
Herrens inntog i helligdommen på Sion, som salmen nærmest handler om (2 Sam 6), er et forbillede på Messias' komme.

SALME 24. Kongen.

"Kanskje kommer kongen", lyder sangen. Og om kongenes konge handler salme 24. Mange fortolkere mener at denne salmen ble skrevet da Herrens ark ble flyttet tilbake til Jerusalem (2. Sam. 6,12 ff).
Men den dypere mening med salmen er som fortolkeren E. W. Hengstenberg sier: Herrens komme i herlighet. Og det henger sammen med de høye krav Herren stiller til sitt folk og hvor nødvendig det er å forberede seg til hans komme.

1. Kongens eiendom.
Jorden hører Herren til, sier dette ordet. Ingen ting er unntatt. Han har skapt den av sin egen frie vilje for at verden skulle være til hans pris - omtrent som en kunstner blir æret ved sitt verk.
Eieren kan gjøre som han vil med sin eiendom. Ingen kan anklage ham for urettferdighet. Men kongenes konge blir stadig anklaget for det. Og det viser at de ikke har akseptert ham som sin herre.

2. Kongens menn.
Hvem kan stå i Guds nærhet? Det er et hovedspørsmål, v. 3. Selv om alle mennesker på en måte tilhører Gud, er ikke alle hans menn. Her beskrives det sanne Israel, som Spurgeon sier.
Men de er renset. De er ikke rene og skyldfrie av natur. Ingen har et rent hjerte på den måten. V. 4.
Nei, kjennemerket er nevnt i v. 6: de spør etter ham, de søker hans åsyn. Bare der finner de fred og et nytt liv. Der får de en ny rettferdighet. Slik sier NT: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han tilgir.. og renser.
Evangeliet er fortsettelsen av denne salmen. Ordet om Jesu rensende blod skaper Kongenes konges menn. Og det skaper ny vilje og lyst i oss til å vende vår hu bort fra synden. Og da fylles vårt liv av en ny glede og ny velsignelse, v. 5. I en gammel oversettelse står her: Han skal medbringe velsignelse!

3. Kongen kommer!
Salmen oppfordrer oss til å åpne portene for Ham og ta vel imot kongen. Guds ord ber oss om å ta imot ham her i nådens tid. Han kommer til vårt hjerte og vil inn. Bare Jesus er en slik konge at han kan hjelpe oss. Han kommer til hvert synderhjerte og ber om rom. Har du tatt imot ham? Har du åpnet ditt hjerteliv for ham? Han ber ikke bare om smulene eller søndag formiddag kl. 11.
Så sier Ordet at han snart kommer igjen. Det er advent. Vi feirer ikke bare hans komme for lenge siden som en hyggelig og romantisk historie. Vi venter hans gjenkomst i sky. Mange ting vil skje da, men hovedsaken er han henter de som er rede hjem til seg. De andre blir igjen - til kongens dom. På venstre side.
Hvor skal du stå?

Salme 24, 3-6.*
Fleire vers og sanningar:
v. 3: Kven finn du i himmelen? Mat. 7, 14; Salme 1. Ikkje alle menneske er der. Mat. 25 og Luk 16.
Det er viktig å vita: Kor vert eg?. Alle er fødde i synd og utafor. Det skjedde ved falle, Gen. 3. Då vart heile verda ført ut i mørke.
v. 4: har svar: eit reint hjarta.
Kven har det? Sjå inn i deg sjølv. ---Mrk 7, 21-23. Ikkje namna av å vera kristne, men vera det i sanning.
v. 6: Kven får det?: dei som spør etter han. Dei som søkjer Guds åsyn og vilje og frelse.
Det tyder: den som erkjenner og bekjenner si synd, også det inste. Dei ropar: Salme 51, 12: Gud skap i meg. Dvs. det er umogeleg å gjera det for oss. Eit under må skje – skapt. 1. Joh.1, 7.
Då stig du inn i himlen. Nå gjeld det deg. Vil du?

25.*

2008-11-26T01:37:00.010-08:00

Salme 25.

Dette er også en såkalt alfabetisk salme av David, som Salme 9 og 119. Begynnelsesbokstaven til hvert vers følger alfabetet, der første linje begynner på A og neste på B osv., uten at det her er helt konsekvent.

Hovedemnet i salmen er at Gud hjelper de gudfryktige. Men det er lite sammenheng mellom versene, de er mer som ordspråk som er satt sammen. Og det betyr at vi har flere vakre vers og sannheter samlet her.

David ber om at han ikke må bli til skamme på grunn av sine synder. Det er en nød mange kristne bærer på. De fleste har en fortid med noen svarte flekker i. Og vi ber om at det ikke må skade Guds rike. Uforstand og verdslighet bringer mange ganger sorg i de troendes hjerte. Men da ser Guds barn det Ordet sier her: De som venter på Herren, skal ikke bli til skamme til slutt. Her er det tale om skammen på dommens dag, om å bli vist bort fra herligheten i himmelen. Å vente på Herren er å overgi sin sak i Guds hånd, omvende seg og be om nåde. Da er vi trygge i liv og evighet.

Og da kan vi be at Herren skal lede oss i sannhet til frelse, v. 5. For da lærer vi å kjenne Guds vei og frelse i livet. Det er godt å gå i Guds skole der Den Hellige Ånd får lære oss mer om frelsesverket og det Guds ord sier om Jesus. Den kaster lys over Guds vilje. Herre, lær oss å bo der.

26.*

2008-11-26T01:37:00.009-08:00

Salme 26.

Mange tror at David skrev denne salmen mens han var forfulgt av Absalom, 2. Sam. 15, 25ff. Noen vers peker spesielt på det, v. 4, 6-8 og 10. David sier han er uskyldig. I en gammel oversettelse står det ustraffelig. Han er hel i sin ferd og stoler på Herren.

Han har ikke samfunn med de ugudelige, han holder ikke lag med dem og hater egentlig samvær med dem, slik han har sagt i Salme 1. Tvert imot holder han seg til Guds hus. Det betyr både samfunn med Gud og med hans folk.

Han vil ferdes om Herrens alter, sier han. V. 6. Og i den nye pakt er Golgata offeralteret. I den gamle pakt var det flere alter og flere ulike offer. Mange av dem talte om forsoning for synder for å opprette forholdet til gud etter syndefallet. Det har Jesus gjort en gang for alle på korset. Det skal ikke gjentas. Det sier Hebr. 10 ganske sterkt, v. 10, 12, 14 m.m.

Og der vil David leve. For der blir vi varme i troen og trygge på at det offeret var nok for alle synder, også mine. Derfor er talen om Golgata så sterk i mange eldre sanger og salmer. De som skrev dem, hadde vært lenge ved alteret og sett inn i dybden av frelsesverket. Og det kunne de ikke tie stille med. Det måtet andre få høre. Og slike sanger lyder over hele verden der det sanne Guds folk bor. Om den sangen stilner, blir guds livet sløvt og preget av egne gjerninger og strev. Og det skaper aldri sann glede i Gud.

Dette sier David noe om i v. 12: I forsamlingene vil jeg prise Herren. Det er vitnesbyrdet – det som aldri må ta slutt.

27.*

2008-11-26T01:37:00.007-08:00

Salme 27

Denne salmen kan også være skrevet i forbindelse med Absaloms opprør. David var omringet av mange fiender, v. 6. Jfr. 2. Sam. 15,13. Han var forlatt av alle, v. 10, 2. Sam. 15, 23. Han hadde vært hjelpeløst fortapt uten Guds hjelp, v. 23. Se 2. Sam. 15, 26-31.

1. Tillit til Gud.

David taler nå om sin tillit til Gud i den nød han var i, v. 1-3. Dette kan gjelde i all slags nød, både åndelig og menneskelig, indre og ytre forhold.

2. Davids bønn. V. 4-6.

Han ber om å få bo i Herrens hus og derfor i hans nærhet. Da har han beskyttelse og vern og hjelp mot fienden. Det vil han takke og lovprise Gud for. I den samme situasjon er vi – og kan få be den samme bønn. Guds bolig er for de hjelpeløse og de som er i trengsel.

3. Alene igjen, v. 7-12.

Men han må be mer, for nå føler han seg alene, og de gudløse vil ødelegge ham. Han opplever endog falske vitner. Da er det ikke godt å leve, og særlig ikke når en ikke har noen å støtte seg til. Da har Guds folk en åpen adgang like inn i himmelen.

4. Håp, v. 13-14.

Han har likevel alltid håp og tro på Guds hjelp. Han har lært det av erfaring og av samtale med sin Gud. Nå oppmuntrer han seg selv til å vente på Herren. Den forventning er tro på Gud: Han vil virkelig hjelpe meg!

28.*

2008-11-26T01:37:00.005-08:00

Salme 28.

Salmen likner på andre salmer som er skrevet i forbindelse med Absaloms opprør. Det er flere salmer om kamp og strid. I åndelig betydning har alle troende mennesker kamp og lever mye av sitt liv slik. Det har aldri vært lett å være en kristen eller et gudfryktig menneske.

1. Gud alene.

Uten Guds hjelp er David fortapt. V. 1-5. Derfor ber han om at Gud ikke må behandle ham som en vantro – det vil alltid føre til dom. Men han holder seg til sin Gud og ber om at han vil berge ham og gå mot de gudløse. Det er ikke personlig hevn han tenker på, men på Gudsrikets framtid og stilling i folket.

2. Bønnhørelse. V. 6-8.

Han har fått visshet om at Gud vil høre hans bønn og priser Gud for det. Det taler om tillit til Gud, og da lever man i trygghet. Herren er skjold og vern for ham, og David har opplevd før at Gud har hjelp. Hans bønn nå bygger derfor på erfaring. Da er det trygt og godt å be.

3. Israel, v. 8-9.

Bønnen gjelder ikke bare ham selv. Det har vi ofte en tendens til når det går oss imot. Men Davids bønn og tanke strekker seg ut til hele Guds folk. Han gjentar hyrdebildet som han har talt så fint om i Salme 23. Det ligger trygghet i å ha en god hyrde. Jesus kalte seg selv hyrde for å vise oss at han er med sine slik han var med David og andre. Hyrden gir trygghet, omsorg og veiledning. Slik skal folket ha det til evig tid når de roper til ham og lever i hans nærhet, v. 1.

29.*

2008-11-26T01:37:00.003-08:00

*29, 1-2 + 11. Gi Herren ære.

Her er tale om Guds søner – det må vera englar, jfr. Job. 1. 6.

Her får me ei oppmoding til å audmjuke oss og æra Gud. Og det tyder å la Gud få makt i livet vårt og ikkje lita på oss sjølve. Og då må me leva heilagt som det står i v. 2: tilbed Herren i heilagt skrud. Og det er gode grunnar for å gjera det – dvs. leva etter Guds vilje og plan.

a) Først avdi Gud er større enn oss alle, v. 3-9. Det ser me av Herrens røyst som lyder ut over jord og gjer store ting. Når røysta hans kan alt det, kva kan ikkje armen hans?

b) Dinest: Gud gjer for oss og gitt oss alt, v. 9. Alt i hans tempel seier: Ære. Det er han som gjer at dyra får kalv og at skogane blir snaue. Spurgeon seier at våre første foreldre – Adam og Eva – søkte tilflukt mellom trea. Men Herrens røyst fann dei og gjorde at dei skalv. Det var ikkje lenger noka tilflukt eller gøymestad der. 1. Mos. 3, 8-13. Den rette innstillinga vår er å sjå alt som Guds verk og gi han ære for alt i livet vårt.

c) Gud er ein evig konge, v. 10. Han har all makt over menneske, dyr og natur som på Noahs tid. Han trona då vassflaumen kjem, og han er konge med all makt til evig tid. Me har vanskar med å sjå det og erkjenna det. Menneska vil vera konge sjølv – både i sitt eige liv og for andre. Menneska lir av herskesjuke. Jesus sa til læresveinane sine før han forlet dei: Eg har fått all amkt i himmel og på jord. Mat. 28.18. Det er vår tryggleik.

d) Gud gir kraft nok, v. 11. Men det gjeld berre hans eige folk. Det er dei som audmjukar seg og gir livet sitt til Gud. – Då skal me få all den kraft me treng gjennom heile livet. Og gjennom alt me møter får me oppleva og tru velsigninga over livet vårt. Det gir oss ein trygg og underleg fred – som verda aldri kan ta frå oss. – Og denne krafta er også nok for den tenesta me fekk av Herren. Der merker me og velsign inga og freden: Når me får stå i staden for Kristus.

30.*

2008-11-26T01:37:00.001-08:00

Salme 30.

David har skrevet denne salmen, antagelig da han bygde alteret på Aravnas treskeplass, der temeplet senere skulle stå, v. 1. 2. Sam. 24; 1. Krøn. 21. Salmen ble sunget ved tempelinnvielsen senere. David skrev altså salmen i tro: Guds hus skulle bli bygd selv om han ikke fikk være med eller gjøre det. David trodde på Guds løfte og skrev og handlet etter det. Det er forbilledlig for oss.

1. Lovsang.

David priser Herren fordi han har frelst ham fra nøden, v. 2-4. Han bruker sterke bilder, som i Salme 40. Han taler om dypet, fienden, dødsriket og graven. Slik tenker han om sin fortid da han levde i synden, uten at den er konkretisert mer. Og slik er det med oss alle: Det er sterke krefter som omgir oss og er i oss og som Gud må redde oss fra.

2. Oppfordring til lovsang, v. 5-6.

Han oppforder de fromme til å prise Gud for hans gaver. Han gir varig glede i stedet for trengselen på jord. Han taler om et øyeblikk – og en levetid.

3. Falsk lykke, v. 7-12.

Mye går godt i livet og det er få problem. David levde en slik tid i en falsk lykke og trodde han var sikker og trygg. Da vekker Gud ham ved sin dom og straff. Gud må noen ganger bruke harde midler for å vise oss avveier og den rette vei. I en slik stund er det David ber på en ny måte og får hjelp i nøden. Nå ser han at straffen også var nåde. Den førte ham på rett vei.

4. Løfte, v. 13.

Han sier at han nå alltid vil prise Gud for hans hjelp. Han skal ikke tie. I noen bibler står det: min ære skal lovsynge deg. Det ervuttrykk for sjelen og vår tunge, jfr. Salme 16, 9. Når vi ser Guds hjelp og frelse, vil vi gjerne takke Gud for det. Men vi glemmer så lett, og derfor får vi påminnelsen her i dag.

31.*

2008-11-26T01:36:00.011-08:00

Salme 31.

Vi vet ikke hva foranledningen til denne salmen var, men david var i nød. Vi har mange slike salmer av ham. Og nød av ulik slag vil ingen sann kristen unngå. Ja, det hører til menneskelivet å ha vansker, det er en av fruktene av syndefallet.

Til sangmesteren, står det som overskrift. Det uttrykket kan også oversettes: Til han som er over … Salmen er av eller til David. Den hebraiske preposisjonen (her som forstavelse – le-) betyr begge deler. Men vanligvis forstår man den slik at David har skrevet den.

1. Tillit til Gud, v. 2-9.

Når David ber, gjør han det i tillit til at Gud hører og svarer etter sin vilje. Han har erfart hans nåde før, og ber nå på nytt om frelse og hjelp i sin store nød. Det e4r fienden som har ført ham inn i den.

2. Trengsel, v. 10-19.

Han skildrer trengselen han opplever og bønnfaller Herren om hjelp og frelse. Han vil bli berget fra de gudløse og ber Herren ødelegge dem. Det er ikke personlig, menneskelig hevn han tenker på. Men skal han bli fri, må de onde bort. Han ser ingen annen utvei.

3. Bønnhørelse og takk, v. 20-23.

David vet at Gud hører bønner. Og alle Guds barn har lest det i Guds ord. Nå takker han ved å prise Gud for all hjelp. Han vet at Herren nok vil verne ham og alle som frykter Gud.

4. Oppfordring, v. 24-25.

Nå oppfordrer han alle fromme og troende til å elske Herren og være frimodige i troen. Og i ham kan vi alle være sterke i troen – der ikke vi selv som er sterke, men som vi tror på. Og han holder oss oppe i all nød. Det er Guds folks erfaring gjennom livet. Og det takker vi for.

32.*

2008-11-26T01:36:00.009-08:00

Salme 32, 1- . En personlig dommedag.

Dette er en tekst for Bots-og bededag i den lutherske kirke. Og bot er nødvendig mange ganger i livet. Nå er vi inne i en tid der det kunne være ekstra nødvendig både for enkeltkristne og for vår kirke.

Men kanskje det er blitt en vane og et ritual – og mer en ytre ordning eller en hjertesak for oss?

Dette skulle være en virkelig helligdag for Guds sanne barn. En dag da vi tok oppgjør med Gud om vårt eget kristenliv og tro. Vi skal ikke tenke så mye på andre i slik tilfeller. Det skal være slik at jeg står for Gud – alene med min synd og mitt liv. Da blir det en personlig dommedag for et menneske.

Bot betyr sorg og gråt og anger over synd. Det betyr bønn og lengsel etter nåde og tilgivelse og fred med Gud og i hjertet.

Her er det David som ber. Og det er trolig i tida etter forholdet og synda med Batseba det skjer. Da opplever han at der to stadier i et menneskeliv: Et før og et nå. Han hadde levd i synd, og da bryter samfunnet og forbindelsen med Gud. Og han opplever tilgivelsen og får leve et nytt liv der. Denne salmen er trolig skrevet etter Salme 51 som også er en slik botssalme.

Den kalles en læresalme. Og Luther sier om den slik: ”Den underviser oss om det synden er, og hvorledes vi blir kvitt den, og hvorledes vi blir rettferdige for Gud.” Om Augustin er det sagt: Han fikk noen til å skrive den opp foran senga si på dødsleie. Car Fr. Wisløff har sagt om den: ”Det er syndsforlatelsens lykke.”

Denne læresalme viser oss dette viktige: Gud krever et oppgjør ved konkrete synder, eller blir livet en frafallsvei. I Norge i dag er det påkrevd. Det er mange i Norge i dag (og i andre land) som lever i blodrøde synder, og som ikke skammer seg ved dem, ser det ut til.

Nå må vi bøye oss ned i støvet og lære hva Gud vil med oss. Her er noe vi bør og må kunne.

1. Bibelen lærer at alle feil i livet er synd.

Det finnes ingen småting i verden som ikke rammes av dommen. Men samvittigheten kan sløves. Vi ser ikke klart hva synd er og blir ikke skremt av synden. Det er mange fallgruber og feller i livet.

En er påvirkningen av moderne tankegang og filosofi. Den sier at vi vet best selv hva som er best for oss, og dermed hva vi kan tillate oss i livet. Et resultat av dette er en bevisst relativisering av alle ting. Folk river seg løs fra all autoritet og vil bestemme over seg selv. Vi mennesker er født som sjefer. Og vi tåler ingen over oss. Det er kjødets natur. Og det må vi lære, for vi ser det ikke av oss selv.

a) Vi må altså bli overbevist om vår egen synd i vårt liv. Alle ser synd og noe ondt hos andre mennesker. Men det er vanskelig å se det i oss selv. Derfor må vi bli overbevist om det av Gud – og han bruker sin Hellige Ånd til å gjøre det. Og han vil bruke mennesker til å peke på synden, konkrete synder i vårt liv så vel som i samfunnet.

Profeten Natan ble brukt til å vise kongen det. I 2. Sam. 12, 7 sier han direkte til David: Du er mannen. Det var nok ikke lett, men han var lydig og gikk i Guds navn.

b) Dernest: Villighet til å erkjenne synden.

Der er alltid følger av synd. For den er forbrytelse mot Gud selv, og derfor ligger en dom og venter over all synd. David kom til det stadium til slutt, i 2. Sam. 12, 13: Jeg har syndet mot Herren. Salme 32, 5 er en gjenklang av dette. Han forstod at synden var mot Herren, selv om han hadde gjort ondt mot Batseba og mannen.

All synd er egentlig mot Gud. Når man i dag skriker høyt om straff over de som har gjort noe galt, er det blandet opp med en god porsjon hykleri: De vil ikke se den åndelige dimensjon, for da blir anklageren like hardt rammet som den anklagede. Og det gruer folk seg for.

Bot er å få med Gud å gjøre i dagliglivet. Da ber du sangeren bønn: ”Jeg står for Gud som allting vet og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord…”

Da blir sladder en like stor synd som mord og hor og annet stygt. Baktalelse og løgn og hovmod blir skitne synder som du gremmes over. Slike ting har ødelagt mye, kanskje mer enn direkte mord.

c) Vi får lære mer: Gud tilgir.

Du tok bort min syndeskyld. Slik skriver David. Jeg tror det var en stor dag i hans liv. Tenk: Gud har tatt det bort fra meg. Min synd er ikke hos meg mer. Han har tilgitt og renset. I lys av Det nye Testamentet vet vi at Jesus hans Sønns blod er det som renser oss fra alle synder. –

Gud tilgir synd. Men det er bare den bekjente synd som er tilgitt synd. Du må ikke skjule noe for ham, eller unnskylde og bortforklare synden. Det er hykleri. Alt skal legges åpent fram for Gud og bekjenne for ham: Dette er min synd og mer til som jeg ikke husker. Det er min skyld alt sammen.

d) Og så dette: Vilje til et nytt liv – og å slutte med synden.

Dette blir misforstått blant noen evangeliske kristne i dag. De sier: Vi kan ikke slutte å synde, vi vil alltid dra på synden. – Ja, det er sant. Men her mener Gud den ytre, konkrete synd. David hadde altså syndet på en slik måte. Men senere står det om ham: ”David gjorde det som rett var i Herrens øyne. I hele sitt liv vek han ikke av fra noe av det Herren hadde befalt ham, unntatt det som hendte med hetitten Uria” 1. Kong. 15, 5. David synda aldri slik mer.

Slik skal det kristne liv være. Det er praktisk hellighet i hverdagen. Da blir det kamp og kanskje lite seier i ditt liv. Men det er etter Guds vilje. Slik sa Jesus til en kvinne som var falt i hor: Gå bort og synd ikke mer. Johs. 8, 11. Det gjelder også i dag. Og vi skal ikke lure oss selv og andre med en overåndelig forkynnelse som ikke tar Guds skarpe ord på alvor.

Vi trenger en hellighetsvekkelse over vårt land og folk.

2. En annen synd som Gud må lære oss er: Det forsømte.

I et dikt står det slik:

”Det var ei de ting du gjorde,

men det du la ugjort ned,

som volder den store angsten

og stjeler ditt hjertes fred.”

I en rett sammenheng er dette sant. Jakob skriver i kap. 4, 17 slik: ”Den som vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, han har synd av det.”

Vi har alle noe i vårt liv som er ugjort. Det er til stor sorg for ærlige kristne. Vi kan ikke bare gå fort forbi det og tenke: Det er for sent, vi kan ikke gjøre noe med det. Så sant som det er sagt, så er det ikke hele sannheten.

Det er et brev vi ikke skrev, og et besøkt som ikke ble gjort. Det var en samtale med om Gud som ble utsatt så lenge at de døde. Vi gjorde ikke nok i misjonen og hadde lite nød for de ufrelste. Bønnen ble altfor kort.

Gud minner oss om gjerninger han legger i vår vei og sier: Det er din oppgave. Ef. 2, 10 sier noe om det.

Vi har synd av det, sier Jakob. Og da kommer en regnskapsdag for dette også. Den kan vi ta nå – som en bots og bededag. Vi kan legge det framfor Gud som sier: Du har syndet. Den som erkjenner og sier det slik det er til Gud, vil oppleve den samme nåde og tilgivelse for disse synder som for alle de andre og grove gjerninger. Vil du gjøre det nå?

3. Gud vil også lære oss noe mer: Om menigheten, om de andre kristne.

Det er mange skrøpelige kristne. Alle er vi det når sant skal sies. Og vi synes at de sanne kristne minker i tall. Her synes å være så mange navnkristne, folk som ikke tar det så nøye med hva de tror og akseptere og hvordan de lever. Kristne drikker alkohol og ødelegger seg selv og andre og samfunnet. De banner og snakker ondt om andre. Vi leser nå at det er mye utroskap blant kristne. Noen bryr seg ikke om å skjule sine synder en gang – de roper ut at de er frigjort, og vårt liv betyr ingen ting. Det er som en gjenklang av Fil. 3, 19: de setter sin ære i sin skam.

Kan slike mennesker komme til himmelen når de dør? Om vi sammenligner med Bibelens ord og tale, gjør de ikke det. Og da spør vi: Vil Guds menighet overleve? Eller blir det slik at vi alle blir dradd med i suget og går under i dommen?

Jesus sa: ”Dødsrikets porter skal aldri får makt over den.” Mat. 16, 18. Så vil Jesus passe på sine små og svake sjeler. Og det er noen våkne kristne som ennå står på muren i bot og bønn for folk og land. I Esra 9, 6 står det: ”Min Gud, jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For VÅRE misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen.”

Tenk det. Og Daniel er i samme nød: ”VI har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vin har veket av fra dine bud og dine lover.” Dan. 9, 5. De sier begge at de selv har syndet og gjør seg slik til ett med sitt frafalne folk.

Slik skal vi være ”stedfortredere” i denne verden. Vi må be for andre kristne, for de frafalne og sløve og de som er på gli bort fra den smale vei og leker med synden og verden. La oss si med sangeren :”Let etter dem som ennå selv ei leter…”

Da bli botsdagen til fornyelse.

Vi begynner et nytt liv i lydighet mot Den Allmektige Gud. Og vi opplever dommedag her i livet og gjør opp vår sak med ham nå. Så er vi fri den store dommedag.

- Det blir også en ny begynnelse i lydighet mot Gud og innvielse av tid og penger og interesser. Slik får Gud førsteplassen i vårt liv.

Skal han få begynne med deg nå? Må Gud velsigne folk og land og hver enkelt av oss. Amen.

Salme 32,1-2. Synd og sæle.

Dette er ei botssalme saman med 6 andre i Bibelen, m.a. Salme 51. Det er David som skriv om si eiga erfaring og liv. I tid kjem då Salme 32 etter Salme 51. Salme 51 omtalar bøna og ynskje og trongen etter frelse. Men løysing og svar finn me ikkje der. Det kjem i Salme 32. Då har han opplevd sjølve utløysinga.

David var altså i naud for synda si og viser oss korleis han var fri. Difor er salmen kalla ei læresalme. Alle kan læra noko om vegen til Gud i desse versa. Og alle kristne har opplevd noko av og sjølve hovudsaka i Salme 32. Slik var det me vart frelste og kristne. Dei som ikkje kan kjenna seg att i desse opplevingane, har stor grunn til å ransaka livet sitt og omvendinga. Har me ikkje opplevd eller vore gjennom det Salme 32 talar om, har me ikkje liv i Gud. For er sjølve den tronge porten til Gudslivet omtala. Det finst ingen annan port til livet.

1. Sæl er den, står det.

Det er erfaringa etter at ein har funne fred med Gud. Å vera sæl er den høgste lukka me kan oppleva på jord. Det har ingen ting med eigedom og rikdom og popularitet å gjera. ”Sæl” er eit ord som er knytt til Gud. Det er nytta 26 gonger i Salmane og over 100 gonger i Bibelen.

Det talar ikkje om kjensler og stemningar. Det er å ha det rett med Gud. Ein sæl person står i eit rett forhold til Gud. Difor syng me: ”Alltid salig om ei alltid glad, fer eg vegen heim til Sions stad.”

Difor er sæla eigentleg noko overjordisk, noko som høyrer Gud til, og som me har fått del i. Dei som er bedne til Lammet sitt bryllaup, er sæle. Op. 19,9. Og sæle er dei som hgar vaska kleda sine og går inn i staden gjennom portane, Op. 22,14.

Det tyder altså å vera frelst her og i himmelen. Dei reine av hjarta skal sjå Gud. Mat. 5,8. Og me ser han ikkje rett før me er framme.

2. Er me slik frå me vart fødde?

Svaret er openbert NEI. Etter syndefallet i Eden (1. Mos. 3) er alle utafor Guds rike. Me er fødde me ryggen til Gud. Og det er likt om me har store eller små synder. Det er ikkje storleiken på synda som tel, men AT me er syndarar. I Salme 51 og 32 er det synda med Batseba som er bakgrunn. Den eller dei var alvorlege nok. Men vanlege ”skikkelege” folk står og med skuld for Gud.

3. Kva seier orda her om vegen til Gud?

Fleire ord er nytta. Dei bør me stansa litt ved nå.

a) Våre brot (overtredelse).

Dette er å bryta Guds heilage lov og vilje. Det er å gå over gjerdet, og ikkje leva etter Guds vilje og ord. Ingen gjer det. Difor er ordet brot (overtredelse) ein sterk ’anklage’ mot alle menneske. Me har brote Guds bod og gått utanom hans vilje. Bibelen viser oss klårt kva Gud vil med livet vårt, både ved dei ti boda, ved kjærleiksbodet m.m.

Johannes skriv: Synd er lovbrot, 1. Joh. 3, 4. Når folk syndar viser dei at dei bryt Guds vilje. For Gud ville at me skulle leva eit rett og reint og fullkome liv. Gud skapte oss slik. Men synda kom inn i verda og øydela alt. Difor seier profeten: Misgjerningane dykkar skil mellom dykk og dykkar Gud. Jes. 59, 2.

Jakob skriv slik: Om de held heile lova og bryt eitt bod, har de vorte skuldig i alle. Jak. 2, 10. Gud ser altså lova som ein einskap. Han er ikkje delt opp i einskilde bod. Me kan ikkje seia at me har halde eit bod og difor går me fri. Du som ikkje har drepe nokon, er ikkje frelst av den grunn. Å halda Guds lov tyder å halda alt like perfekt. Og Jesus viste at lova og boda er tenkt åndeleg og ikkje berre konkret. Det er ikkje nok å seia at du ikkje har drepe nokon. Du er ikkje ferdig med Guds bod med det. Det spørst korleis du har tenkt og tala om dette. Å seia eit vondt ord til og om eit anna menneske, er drap. Slik er det med alle boda.

Går du fri då?

b) Synd.

Ordet synd tyder (både på hebraisk og gresk) å ikkje treffa målet, forfeila på den måten. Gud hadde eit mål med livet vårt, både medan me var på jorda og etter døden. Han ville me skulle leva heilt med han. Når livet var slutt, var målet Guds eigen himmel og heim. Der var plass for alle menneske.

Alle synda, seier ord. Rom. 3, 23. Me nådde ikkje opp til det Gud hadde sagt. Og ingen går inn i himmelen ved dødsporten på grunn av sitt eige liv. Ingen har nokon sinne treft målet. Ingen utan ein.

Jesus levde eit slikt liv som me skulle ha gjort. Han er den einaste som Gud har sagt det om: Han som eg har hugnad i, Mat. 3, 17. Me kan heller ikkje gjera noko for å bøta på denne skaden. Me er ikkje i stand til det.

Alt me gjer er ei skam for Gud. Også det beste i oss er skammeleg. Vår kristendom og tru skjemmer ut for Gud, for alt er smitta av egoisme. Slik er me når me prøver med eigne midlar.

c) Utan svik i si ånd, v. 2. David skriv om det.

Det er den tredje sida ved livet vårt. Utan svik er å leggja alt ope fram for Gud. Me prøver ikkje å skjula noko eller bortforklara det. Det er det motsette av fusk.

Dette gjorde David ei tid. Han tagde, v. 3. Det er ikkje godt å gå med sviket i hjarta. Samvitet klagar deg inn for Gud dagleg. Livslysta og krafta svinn og du går taus som kristen. Då er du ikkje sæl og glad og lukkeleg hjå Gud.

4. Vegen ut.

Gud elska denne vrange og syndefulle slekta. Difor har han skapt ein veg ut. Me kom aldri ut på eiga hand. Ingen menneske på jord kunne hjelpa oss til det.

Difor sende han Sonen sin. Han gjorde alt som måtte gjerast.

Difor kan våre brot tilgjevast, v. 1. Og då er saka ordna.

Og synda kan dekkjast til.

Heller ikkje verta tilrekna.

Det er Jesu gjerning som gjorde alt. Han dekkjer synda med sin død og oppstode. Alle synder og ugjerningar er tilrekna han. – Den som opnar seg, vedkjenner seg synda og tek imot Jesus frelse (v. 5) – er fri. -

33.*

2008-11-26T01:36:00.007-08:00

Salme 33.

Vi kjenner ikke til forfatteren av denne salmen. Den kalles gjerne en menighetssalme som skal gi de troende trøst og oppmuntring i striden. Det er forresten mange salmer som er slik, og kan tyde på at de gamle troende i Israel har hatt mye å kjempe med. Det er ikke nødvendigvis ytre krig de tenker på, men det kan være like mye indre anfektelse. Alel troende har noe av det, og noen har mer enn andre.

1. Lovsang.

Som i mange andre salmer blir de troende oppfordret til å prise Herren, v. 1-3. Tross alle vansker er Gud god. Og da er det grunn til å takke og lovsynge ham.

2. Lovsangen grunn.

Det er Herren vi skal lovsynge, for han er lovsangens årsak og formål, v. 4-7. Her tenker han på Herrens ord, hans kjærlighet, godhet, trofasthet og rettferdighet mot sitt folk. Han er skaperen og har gjort alt godt i sin tid. Det er klart vi har stor grunn til å prise Gud, for vi har også opplevd denne godhet i våre liv. Her er et mektig ord om at Guds ord er sant, v. 4. Det er troverdig og vi kan bygge på det.

3. Å frykte Herren.

Ettersom Gud er allmektig og står over alle i alt, er det grunn til å respektere ham og frykte ham, v. 8-11. Et ord fra Gud er mektig. Det kan skape og bryte menneskers planer når det er nødvendig. Men vi frykter ofte Gud så lite, og er ofte mer redd for menneskers dom.

4. Den allvitende Gud.

Vi har med en Gud som er allvitende, v. 12-15. Han kjenner til og med våre tanker og hemmelige planer så vel som våre ytre gjerninger. Guds folk har det rett med sin Gud, og da er vi salige på tross av at Han vet alt om oss.

5. Den eneste.

Herren er den eneste frelser, v. 16-19. Bare han kan frelse oss, både i den gamle og den nye pakts tid. Det finnes ingen makt i verden som kan måle seg med Guds, og ingen andre kan frelse. Det minner om ordene i Det Nye Testamentet som sier at det bare er ett navn under himmelen som vi kan bli frelste ved. Apg. 4, 12. Og Jesu ord lyder klart: KJeg er veien – ingen kommer til faderen uten ved meg, Johs. 14, 6.

6. Tillit til Gud.

Forfatteren av salmen viser klart at han tror på Gud og har full tillit til ham. V. 20-22. Slik har alle troende det. S elv om tvilen kan komme og vi stusser på hva Gud mener, kommer vi stadig tilbake til det Gud er for oss. Og i Det Nye Testamentet er det Jesu bilde av Gud vi har. Og mot slutten av salmen ber han også den bønn som alt Guds folk må be: La din miskunn være over oss. Uten Guds nåde er vi fortapt. Derfor venter vi alltid på ham.

34.*

2008-11-26T01:36:00.005-08:00

34, 6. Dei såg opp til han.

Det handlar om å sjå. Det gjer noko med oss. Me kan sjå på oss sjølve – eller på andre. Og det er heilt andre tankar me får, alt etter som me ser.

1. Eg har sett på meg sjølv mange gonger – og der ser eg synd og feil og nederlag. Til lenger inn i hjarta og sinn eg ser, til svartare blir det.

2. Resultatet av det blir mykje negativt: Eg vert tung og mørk og kritisk til andre. Åndeleg sett blir det lite lovsong og takk. I slike stunder blir det lite stråler og glede og gode vitnemål.

3. Då har eg vore redd. Tenk om eg er ført vill, at eg ikkje er ein sann kristen. Korleis kan eg vera det når eg er så sjølvoppteken? Eg har ikkje vist den kristne gleda. Eg har ikkje vore eit lys for Jesus.

4. Men eg har hug til å lysa og vera ein glad kristen og kanskje visa nokon heim til Gud. Då syng eg for meg sjølv: Eg ville gjerna eiga ei tru så sterk og stor, ei tru som kunne synast i gjerning og i ord. – og lysa med litt av same glans som Han! Men det har eg gjort så lite. Kvifor er det slik?

5. Då les eg her: Dei såg opp til Han. Då stråla dei av glede. Så får eg og lyfta blikket opp frå meg sjølv og mi synd og sjå på Jesus. Eg ser Jesus – på Golgata. Han heng på krossen - for meg. Det var mi synd han sona og betalte. Men – er synda sona og betalt – då er ho vekk. Ho er ikkje hjå meg meir. Det får eg lov å tru – der i synet på Han. Difor sit eg lenge der – og berre ser.

6. Det er likevel sant: Livet mitt lukkast så lite. Eg må skamma meg av meg sjølv og alt mitt. Men nå er eg gøymt i Jesus med all mi skam. Då ser eg noko nytt: Ein dag skal eg vera heime hjå Gud – og då slepp eg å skamma meg over mitt liv. Då er eg mellom dei fullkomne, og eg er sjølv fullkomen i all mi ferd.

7. Ennå har eg ei bøn og ein lengt: Tenk om eg fekk visa ein syndar fram til Jesus, så han og fekk sjå det – og stråla av glede!

35.*

2008-11-26T01:36:00.003-08:00

Salme 35.

Selv om den historiske bakgrunn ikke er nevnt, kan innholdet antyde at striden med Saul i 1. sam. 24, 16 er det. Her skal vi nevne:

1. Bønn, v. 1-10.

David ber Guds om frelse, og det kan bety å bli berget fra fienden som i dette tilfelle kan være kong Saul. De forfølger ham uten grunn. Og David lover at han vil prise Herren hvis han vil bønnhøre ham.

Et menneske kan være i mange slags nød. Men alltid er veien åpen til Gud. Vi har fått lov å rope til ham hver gang vi behøver det. Herren er bønnhørelsens Gud, det har alle Guds barn erfart mer eller mindre. Så går vi frimndoig i bønn i dag også.

2. Fienden, v. 11-18.

Han skildrer nå fiendens ondskap. De gjengjelder godt med ondt og kommer med falske anklager og mishandler ham. Så gjentar han sin bønn om hjelp og løfte om takk.

Da er det viktig at vi holder slike løfter. Gud behøver strengt tatt ikke noen takk fra oss. Men takken viser hvordan vi selv er, og den gjør noe med oss. Ved å takk får vi mer av det takknemlige sinn. For bønn og takk skal ikke bare være ord. Det er en hjertesak. Da åpenbarer vi hva som bor i vårt hjerte. La oss derfor øve oss i å takke.

3. Hjelp, v. 19-28.

Ennå en gang ber han Herren om hjelp mot fienden. Det viser trolig at han nå var i en ekstraordinær vanskelighet. Det ville ikke slsippe taket i ham.

Men når hjelpen kommer, ville de rettferdige juble av glede og takk til Gud. Og David selv ville alltid prise Gud.

Noen mener også at salmen er messiansk og skildrer Jesu lidelse. Davids lidelse blir på en måte profetisk om det Jesus skulle gjennom. Og han hadde det så absolutt vanskelig i sitt liv. Han var også ofte i bønn til sin Far.

36.*

2008-11-26T01:36:00.001-08:00

Salme 36, 6-11.

Her ser me noko av det Gud er for sitt folk. Det betyr mest for oss. Det er han som frelser, fornyer og tenner oss i brann. Nå kan me spørja: Kva betyr Jesus for deg? Kva opplever du i samfunnet med Gud? Har du kanskje gått trøytt og alt er blitt rutine? Kanskje du er av dei som lengtar etter å møta Jesus på nytt – å vera åleine med han!

Kva seier denne salma til oss nå? Lat oss lytta litt til det:

1. Herrens miskunn.

Det er måten Gud handlar med oss på – i nåde. Han gir den uverdige alt han treng og meir til. Den er så stor at den når til himmelen. Då tek den aldri slutt. På engelsk står det: i himmelen. Gud er i sin himmel og er mot oss som han er der.

a) Første gong var det slik. Eg var ein syndar i ord og gjerning og var fortvila av di eg kunne ikkje hjelpa meg sjølv. Eg såg helvete for meg, der ville eg hamna. Eg hadde eit sårt samvit og bar på skuld i mi sjel. Eg song slik om meg sjølv: ”Jeg var fortapt og så ingen vei…”

”Då kom Jesus med sin nåde – å, kor glad han gjorde meg!” Eg fekk full tilgjeving for alt. Syndelivet hadde Gud gløymt og kasta alt i havet. Ingen kunne lenger fiska det opp. Det var som ein ny dag rann i livet. Tenk, er var frelst!

Og alt det var ufortent. Eg fekk det av Herrens miskunn. Det som gjorde at det vart slik, var Jesus på krossen. Eg såg det klårt i Guds ord: Han betalte alle synder. Eg var skuldfri framfor den heilage Gud. For Gud sin eigen son hadde ordna alt.

b) Og seinare – i livet vidare?

Det har mislukkast ofte. Eg svikta meir enn ein gong. Det vart mange feiltrinn og fall og eg sløvna også. Kristenlivet er ikkje noko å visa fram for andre. Det ser eg klårt.

Men Jesus – kva gjorde han då?

Han ga stadig ny miskunn. Framleis rakk den til himmelen. Han tilga igjen og igjen. Eg fekk ny oppreising og kraft.

Fekk du nei nokon gong? Tenk over livet ditt: Det var ei vandring i Guds miskunn. Jesus har aldri sagt nei til dei som kjem med hjarta sitt. Om du er på avveg nå: Kom igjen – hans nåde og frelse rekk til himmelen og livet ut for deg og for alle. Han ventar berre på oss.

2. Hans truskap.

Jesus er alltid den same, Hebr. 13, 8. Han var trufast mot Peter då han fall. Han reiste David opp frå fallet. Me har alle hatt bruk for den trufaste handa. Der me svikta, der stod han fast. 2. Tim. 2, 13. Han er trufast mot alle lovnader i Ordet. Og det er mange lovnader, 2. Kor. 1, 20. Kong Salomo seier så fint: ”Lova vere Herren, som har gjeve Israel, folket sitt, ro, så som han lova. Ikkje eitt av alle dei gode orda han tala gjennom Moses, tenaren sin, har vorte til inkje.” 1. Kong. 8, 56.

Slik ein Gud er det me har. Stol på han – det er tru.

3. Herrens rettferd, v. 11.

Frelsa er bygt på Guds verk i Kristus og ikkje på vårt eige kristenliv. Difor er frelsa og nåden så dyrebar, v. 8. Og difor kan me søkja livd hjå han. Der er me trygge i alt.

Guds rettferd er større enn vår synd og ulydnad. Paulus skriv: Der synda vart stor, vart nåden endå større, Rom. 5, 20. Hjå Jesus får me ei heil og rein og fullkomen frelse. Den er heilt utan brist. Og den er din når du trur på Jesus. Fil. 3, 9. Ved trua eig du Jesus og dermed eig du heile Guds rettferd.

4. Eit nytt liv.

Då får du eit nytt liv. Hjå han vert du rikeleg metta av det gode, står det, v. 9. Det blir ein straum av glede i hjarta. Du drikk av Guds eiga kjelde kvar dag. Du ser eit nytt lys, v. 10.

Livet er ikkje plutseleg fri for alle problem og motgang. Me er ikkje heime i himmelen ennå. Men du har altså fått eit nytt lys over livet med alle problem og vanskar. Du ser at Gud er med

I alt – er me ikkje då trygge. Amen.

37.*

2008-11-26T01:35:00.009-08:00

*37, 17. For de ugudeliges armer skal brytes, men Herren støtter de rettferdige.

Gjennom hele Bibelen går denne tanken: Det er to slags folk i forhold til Gud. Det er ikke alltid synlig, men det går et skille gjennom verden: Guds folk og verden.

1) Det ser vi tydelig i Salme 1. De rettferdiges vei, v. 6, er Guds folk. Og de er ikke rettferdige i seg selv eller av egne gjerninger. De holder seg til Guds ord og der finner de at Gud gir oss sin rettferdighet av nåde for Jesu skyld. Og de er kjent av ham. De ugudelige er de som spotter og levre i synden, v. 1.

2) Jesus sier det samme i Bergpreika, Mat. 7, 13f. Den ene vei er smal og den andre er brei. Det er verden og Guds barn. De vantro kan ha det lett på mange måter og har få grenser for sitt liv. Guds barn går på en smal vei – der Jesus er livet. Der er det bare han som gjelder.

3) De ugudeliges armer skal brytes, sier Salme 37, 17. Arm betyr ofte kraft og styrke. Og det kan se ut som om verden har overtaket mange ganger. De lykkes så ofte både i det verdslige liv med handel og politikk. Og de har mange ganger overtaket på Guds folk og ønsker å knekke dem. Det så vi i Sovjet og andre totalitære stater. Og det ser vi i muslimske land.

4) En dag er det slutt. Da skal Guds mektige arm ta seg av alt og knuse den antikristelige makt i verden. Gud skal seire til slutt. Da skal de gudløse gå til grunne, v. 20.

Gjennom hele livet støtter Herren sitt folk. Og det skal bli tydelig og offentlig når regnskapens dag kommer og alle skal fram for Gud. Da skal Gud selv støtte sitt folk og føre oss frelst hjem til sin himmel. De troende er frikjent fra all synd på grunn av Jesu offerdød. Og det får vi av nåde ved troen på ham. Har du satt din vei i Herrens hånd og stoler på ham, som det står i v. 5? Da er du innenfor trygg innhegning. For Herren kjenner oss som er Guds barn, og arven venter der framme, v. 18.

38.*

2008-11-26T01:35:00.007-08:00

38, 19.

Dette er ei salme til påminning, v 1.

David var i stor naud. Årsaka var synd – og kanskje det var synda med Batseba som plaga han her og, som i Salme 51.

Men David synda mange andre gonger, slik me og gjer. Og det er mange slag synd. Me skal ikkje henga oss opp i nokre få og verta farisearar om me ikkje har gjort nett dei.

David veit vegen: Han må erkjenna synda, v. 3-4. Han må bekjenna dei, v. 19. Og han har lært at Herren er einaste vona hans, v. 16.

Det viser at han tok synda på alvor. Her ligg feilen hjå mange både i kyrkja og i landet elles. Frør me tek synda alvorleg blir det ikkje eit nytt liv. Ei rett og verkeleg vekking heng saman med at me ser synda. Den står i vegen. David sørgjer over synda si. Det er rett.

Og så må me gå til Gud – leggja alt i hans hender og be om nåde.

Det har alltid vore slik. Det fortel t.d. profetsoga. Faren er skjula synda vår, 2. Kong. 17, 9.

I ei anna omsetjing står noko interessant i v. 19b. I staden for at David sørger over si synd, står det i den syriske Peshitta-Bibelen (etter Lamsa): Eg reinsar meg for synda. Slik er det det skjer: Eg sannar synda for Gud og blir reinsa i Guds Sons blod. Profeten såg det kanskje ikkje så klårt. Men me har det skrifteleg i Guds ord.

Det skal vera ei påminning i dag.

39.*

2008-11-26T01:35:00.005-08:00

Salme 39, 13. Bøn.

Det står mykje om bøn i Bibelen. Og prof. Hallesby skreiv om bøn i boka: Fra bønnens verden. David hadde ei indre uro. Livet var vanskeleg og tomt og han visste han hadde synda.

Då gjekk han i bøn. Det er eit kjennemerke på åndeleg liv. Den døde talar ikkje og gjer ikkje nokon. Det gjer den som lever og det viser at det er liv. Slik er bøna for ein kristen. Bøna er ein naaturleg del av truslivet med Gud.

Jesus spør ein dag: Når Menneskesonen kjem, mon han då finn trua på jorda? Luk. 18, 8. Då har han nett tala om bøn. I v. 1 seier han: Dei skulle alltid be og ikkje verta trøytte. Er det trua på bøn han ikkje finn? Kor står vår gradestokk i dag?

Her vil me seia litt om bøna:

1. Bøn er nåde.

Det tyder m.a. at me ikkje har nokon rett i oss sjølve, korkje til å be eller å få svar. Ludvig Hope skriv i andakten for 16. mars om Marta og Marta som sende bod til Jesus, Johs 11, 22. Så skriv han: ”Når nøden stiger innom deres dør, så synes søstrene det er nok bare å la ham vite hvordan det står til. Å be ham om å komme eller si hva han skal gjøre, falt dem ikke inn. Det var rent selvsagt for dem at han både ville komme og hjelpe.”

En slik tillit til Herren er en rett Guds barn har. Me kan leggja alt i Guds hand og be i Jesu namn. Han veit kva som tener oss best, og me treng ikkje å fortelja han noko om det. Me veit likevel så lite. Svaret er Guds eiga sak.

2. Bøn er oppgåve.

Jesus ber oss likevel om å be. Han gir oss nærast eit påbod om det, i Mat. 7, 7: Be! Det er ei oppmoding. Eit imperativ. Ordet be tyder her å spørja, slik det er omsett på engelsk. Han ber oss om å be, å leita og å banka på. Det er altså fleire måtar å be på. Og det er mange vers om bøn i Bibelen.

Paulus skriv til dei kristne i Tessalonika: Be utan opphald. 1. Tes. 5, 17.

Til kolossarane skriv han: ”Ver vedhaldande i bøna, så de vaker i bøn med takk til Gud. Be for oss og, at Gud må opna ei dør for Ordet, så vi kan forkynna Kristi løyndom. For det er for den eg no er i lekkjer, Bed om at eg kan openberra han ved å tala som eg bør.” Kol. 4, 2-4.

Me får altså m.a. ei oppmoding til å vaka i bøna – for møta og for predikantane og for dei kristne – og for alle dei som lever i verda. Ved å be kan me vera med å opna dører for evangeliet. Det er Gud som må gjera det, men me kan be Gud om det.

Vil du lova å be Gud om det nå?

3. Innhaldet i bøna.

Slik skal de be, sa Jesus i Mat. 6, 9. Han hadde vist dei døme på ei feil bøn, og då lærte han dei den rette bøna – Fadervår. I den bøna er det mykje. Her skal me berre minna om to av bønene der.

a) Guds rike. Det er ikkje ein organisasjon eller ei kyrkje. Guds rike og den rette kyrkja er frelste syndarar. Når me be om at Guds rike må koma til oss, tyder det at fleire menneske her må bli frelst. Me er ikkje frelste av natur, og det er ikkje naturleg for oss å vera det heller. Gud må senda sin Ande for å vekkja syndarane før dei kan bli Guds born.

Og så utvidar me bøna til å gjelda alle land og folk i verda. Evangeliet må nå ut til andre. Og ordet om Jesus må nå inn i hjarta og ikkje berre i vit og forstand. . I ein sang syng me: ”Alle, alle må se – den herlige Frelser vi eier, må alle, alle ham se!” Det er ei stor og lang bøn.

b) Guds vilje. Den finn me i Guds ord, i Bibelen. Når me be om at Guds vilje må skje i oss og kring oss, så be me om at bodskapen i Bibelen må få meir makt i folket. Og det tyder at folk må bøya seg for Guds ord. Det svir når Gud dømer synda vår og ber oss å venda om til han.

Men då kjem Guds rike! Kvar gong ein syndar vender om og tru på Jesus, veks Guds rike.

Og då seier me som David i salmen: Høyr min bøn, Herre!

40.*

2008-11-26T01:35:00.003-08:00

Salme 40*

David vitner om hvorledes Herren har frelst ham, som tålmodig bidde på hans hjelp, ut av en stor nød, og derved styrket mange i troen, 2-4, og han priser enhver salig som setter sin lit til Gud, som også før har gjort talløse undergjerninger for sitt folk, 5. 6. Da han vet at Herren til takk for frelsen ikke krever dyreoffer av ham, men at han skal gjøre hans vilje i frivillig lydighet, uttaler han sin redebonhet til det, 7-9, likesom han også allerede har ofret ham munnens takkoffer, 10. 11. Da han, skjønt frelst, dog ennu er omspent av store lidelser og farer, bønnfaller han Gud om snarlig å utfri ham også av dem til skam og spott for hans fiender, og uttaler til sist sin forvissning om å bli bønnhørt, 12-18.
I det v. 7-9 uttalte ligger en spådom om at det gamle testamentes offer skal avskaffes, og Kristi i frivillig lydighet frembårne fullkomne forsoningsoffer trede i deres sted (Hebr 10, 5 fg.)

Salme 40, 1-4.
Dette er et sterkt vitnesbyrd, men det er hele Guds folks erfaring. Det er ikke teori, men slik skjer det!
David avlegge her sitt vitnesbyrd. Og det er bilde på alle vitnesbyrd etter guds vilje. For David hadde opplevd noe vesentlig, og sterkt personlig. Krdom er ikke lære og teori, men liv. Joh 3, 11: Vi vitner om det vi har sett. Du kan tale om mye, og det kan vøre rett og godt. Men du kan bare vitne om det du har sett og opplevd selv. Er det grunnen til at det er så få vitnesbyrd iblant oss? Har vi opplevd så lite? Et vitne i retten blir bare bedt om å si det de har sett.
Dette skapte vekkelse og bedehus i eldre tid. 1.Joh 5, 10: den som tror har vitnesbyrdet i seg selv. Roim 8,16. Er dette din erfaring som kristen?
1. Vi har en fortid. Da var vi syndere og i nød. Vi var borte fra Gud og derfor uten håp. Ef. 2,12. Det skal vi komme i hu, sier Paulus. Vi lå i fordervelsens grav og den dype gjørme eller dynd. Det er som å gå der det er kvikksand, du synker bare dypere ned. Det er bilde på det håpløse i syndelivet. Og der kan du ikke frelse deg selv. Jer. 38,6 – han var i brønnen og sokk ned.
All synd fører dit. Og det må vi ikke glemme. Tit 3,3: Vi var også…
Men vitnesbyrdet stanser ikke der:
2. Gud kunne hjelpe. Det er hovedsaken. ”Det ingen andre i verden kunne, det både kunne og ville han.” For ingen andre kan. ”Da jeg var i sjelenød, var den hele verden død.”
Gud skal derfor ha all ære. Han frelste oss ved et under, v. 6. Hvorledes:
a) Herren bøyde seg ned og hørte mitt rop. Det er ikke unyttig å be om frelse. Gud er der. Bøyer seg ned til den verste synder. Da kommer hjelpen. Det er vår erfaring og slik taler Ordet.
b) Han drog meg opp. Han utfridde meg fra undergangen. Og det skjedde ved tilgivelsen – han renset meg i blodet sitt. Det var ikke gjerninger, fromhet eller gode forsetter som frelste. Det var bare troen på Kristus. Da gikk vi over fra døden til livet. Joh 5, 24. Da er du fri dommen. Derfor vitner vi alltid om Jesus, ikke om det vi vet eller har lest og selv har gjort. Men om Jesus. Alt annet er hykleri i denne sammenheng.
3. Vi fikk en ny sang,v. 4. Vi fikk åndelig sangstemme. Frelsesfryden fylte vår sjel. Og den er helt ukjent for verden, den tilhører bare Guds barn.
Da ble det rett lovsang, med takk til gud for alt, også i trøer og gråt.
Vi klager ofte, har suter, er misfornøyde og fulle av krav.
Det skjer når verden blir det viktigste. Det verdslige sinn får aldri nok av det verdslige.
Salme 34, 6: De så opp til ham og strålte av glede.
”Det blir sunget en sang av enfoldige små, de forstandige vil ikke høre derpå.”
”Da i min munn ble lagt den nye sang.”
4. Han satte mine føtter på fjell. Han gjorde mine trinn faste. Det er det nye livet i Gud. Vi skal ikke vingle etter moten, men holde stø kurs. Og det skjer ved å holde seg til innholdet i den nye sangen, og stadig bed om Herrens hjelp.
Salme 119,133: Gjør mine trinn faste ved ditt ord. Det er fjellet her. Det er kompass og rettesnor for alt.
5. Resultat: v. 4b: Noen legger merke til det, ser det, og noen blir vunnet for himlen ved ditt liv! Det er noe av vekkelsen, misjon, arbeid for Gud. Vi gjør det ved å leve rett med Gud. Vi er som kristen et levende vitnesbyrd om hans frelse og makt.

Salme 40. Det fullkomne offer.
Noen ser på hele salmen som en beretning om Kristi lidelse. Da forstår en graven som bilde på vårt syndeforderv, som Kristus steg ned i.
I særlig grad er i alle fall v. 7-9 profetisk ettersom det er sagt i Hebr. 10, 5-7. Offeret kunne ikke i seg selv behage Herren eller sone våre synder. Men de vitner om Kristus og hans offer. Han kom og gjorde Guds vilje fullkomment. Og det gjorde han i vårt sted. At øret er boret betyr at han var rede til fullkommen lydighet, og Gud hadde gitt ham et legeme som skulle ofres. Guds vilje er oppfyllelsen av Guds hellige lov og forsoning for alle brudd på den. Jesu menneskelige vilje var i fullkommen harmoni med Guds vilje, fordi de var ett. Derfor kunne han si: Skje ikke min vilje, men din.

41.*

2008-11-26T01:35:00.001-08:00

Salme 41.

Denne Davidssalmen tror man kan være fra Absaloms opprør. Salme 55 er nær beslektet med denne. V. 1.

1. Hjelp, v. 1-4.

Her viser David at den som hjelper en lidende får selv hjelp i nøden. Det er ikke bare tale om solidaritet mennesker imellom, men om Guds behandling av oss. Den som gir og viser godhet, møter det samme igjen av andre.

2. Ulykke, v. 5-10.

Fienden har et annet sinn. De ønsker ulykke over andre og taler ondt om ham. Sladderens og hevngjerrighetens synd har gjort mye skade blant folk. Og det er alltid lett å finne feil eller kritikkverdige ting hos andre. Vi glemmer ofte at vi har de samme og kanskje større feils elv.

3. Bønn, v. 11.13.

Han ber nå om Guds hjelp og er viss om at han skal få den. David avslutter ofte sine salmer med en slik visshet. Det vitner om stor tro på Guds løfter og tillit til Guds omsorg. Og han vet at alt er nåde, v. 11. Dette skulle også prege oss. Vi har samme grunn til å store på Gud som David hadde. Gud er den samme, og vi har fått mye nåde av Herren. Bønnen skulle her også følges av takk.

4. Avslutning, v. 14.

Salmenes bok er som kjent inndelt i flere større deler, som kalles ”bøker”. Dette verset er avslutningen på 1. bok. Legg merke til at ”boken” avslkuttes med et dobbelt ”Amen”.

42.*

2008-11-26T01:34:00.007-08:00

Salme 42.

I innledningen til denne salmen er det sagt tre ting: Den er til sangmesteren eller korlederen (salme 4,1 ), den er om læren og av Korahs barn. Se 4. Mos. 16 og 26,11. Korah syndet ved å gjøre opprør, men sønnene unngikk straff. De synger Herrens pris for det. Undervisningen (læren) her er om hvorledes de skulle være i tunge tider, v. 1.

1. Sangeren synes å være skilt fra Guds helligdom og forfulgt av fiender. Nå lengter han inderlig etter samfunn med Gud og tabernaklet som er Guds bolig. Han venter på Gud og tror at han skal få lovprise Herren enda en gang, v. 2-6 og 12b.

Denne lengsel er skapt av Gud. Ånden driver et menneske til å søke Gud, for det gjør ingen av oss av oss selv. Han søker etter bekker med levende vann, og det er intet annet enn samfunn med Gud. Ikke noe annet kan tilfredsstille et menneske. Det sier han direkte i v. 3: Min sjel tørster etter Gud.

Denne lengt har et Guds barn livet ut. Han ønsker å leve nær sin Frelser og herre og gjør hans vilje i livet. Og han kjenner seg salig når han får være der. For meg er det godt å holde meg nær til Gud, skriver Asaf. Salme 73, 28. Slik er troslivet.

2. Han klager også over sin egen nød, sjelen er full av uro, v. 7-12. Men han finner trøst i å utøse sitt hjerte for Herren. Slik trøster han seg selv og vil fremdeles vente på Herrens time og hjelp. Om dagen sender Herren sin miskunnhet, sier han, v. 9. Hver dag behøver han nåde, for han synder daglig. Slik er det med oss alle.

Men vi behøver også nåde og miskunn til alle livets oppgaver som møter oss daglig. Gud legger nye utfordringer i vår vei hver dag. Vi skjal vandre i de ferdige gjerninger, skriver Paulus. Efes. 2, 10. Er gjerningene lagt ferdige for oss, er også tjenesten nåde.

I dag vil vi møte noen mennesker som behøver vår hjelp og et vennlig ord. Han peker på oppgaver og ber oss å gå inn i dem. Har vi frimodighet og kraft til det? Vent på Gud, står det. Legg alt i hans hånd, da er du trygg.

Om natten er hans sang hos meg, v. 9. Vi kan avslutte dagen med takk for hans nåde. Han var med oss etter sitt løfte også denne dagen. Kan noe være større? Da legger vi oss trygt til å sove i visshet om hans nærvær.

Bønnen er vår tilflukt i all nød. Fienden håner oss og kan ikke se Guds hånd. Det kan nok gi grunn til uro i mange sjeler. Men hvis du venter på Herren om det drøyer, er det ikke grunn til å være nedbøyet. For da er han der hver dag og stund. Amen.

43.*

2008-11-26T01:34:00.005-08:00

Salme 43.

Dette er trolig en direkte fortsettelse av Salme 42. Han bruker mange av de samme ord og uttrykk, og innholdet har også samme trekk.

1. Sangeren fortsetter å klage over sin nød og ber Gud om frelse, v. 1-4. Det er forresten et ”skjema” som ofte går igjen. Han har ugudelige fiender, og han vil tilbake til helligdommen. I mellomtiden venter han på Herren. Han setter hele sin lit til Gud, men føler at han er forkastet.

Nå ber han om Guds lys og sannhet, om å få komme til Guds fjell, til hans boliger og alter. Og nå kaller han Herren for sin ”fryds og gledes Gud”. Det er der han har sin glede og lovsang. For oss alle er gleden i herren vår styrke i motgang og nød. Vi har noe som holder i alle tider.

2. Likevel er han ikke forkastet av Gud, v. 5. Han vil fremdeles vente på Herren. Dette er en gjentagelse av Salme 42, 6 og 12.

Hvorfor er du nedbøyet, min sjel? Slik spør han seg selv. I NO-78 står det: Hvorfor er du full av uro. Slik tenker et en anfektet sjel som ikke ser eller forstår grunnen til uroen. Da er det vanskelig å bli stille.

Han har nok vanskeligheter i livet som han ikke ser utgangen på. Når uroen blir stor og tung, er det ikke lett å finne svar og vite hva grunnen kan være. Det unge har så lett for å overskygge alt annet. Hva skal da en fortvilet sjel gjøre?

Når han sier: Hvorfor bruser du i meg, er det som om han vil tale til seg selv og si: Har du egentlig noen grunn til det? Har du ikke opplevd mange ganger at Herren har tatt seg av deg, selv om det tok tid.

Nå taler han til seg selv: Sett ditt håp til Gud, vent på ham. Han kommer nok. Så blir han trygg igjen og sier: Jeg skal ennå en gang prise ham og takk ham for hans trofasthet og nåde. Her ser vi en stråle av forløsning hos ham, og den kan vi også få se. Vent på Herren.

44.*

2008-11-26T01:34:00.003-08:00

Salme 44.

Også dette er en Korah-salme, jfr. Salme 42, 1. Det er også en læresalme, slik at vi kan stanse opp for viktige ting her. Den ligner Salme 60 som er av david. Den syriske krig som er omtalt i 2. Sam. 8 kan være bakgrunn for salmen.

1. Israel.

Israel var opphøyet til et folk ved Guds gjerning, v. 2-4. Han hadde også gitt dem et land. Det erkjenner det sanne Israel. De hadde ikke gjort noe selv som fortjente dette. Fedrene hadde fortalt etterslekten om det Gud hadde gjort. Slik har det også vært i kristen tid.

”Kirkehistorien er en mektig predikant,” sier Fredrik Wisløff. Der kan vi lære om det Herren har gjort i tidligere tider. Han var og er en frelsesgud for sitt folk. Vi ser hvor trofast han er, men også rettferdig slik at han dømmer og straffer ulydighet og sløvhet. Og den Gud som var på Mose tid, er likedan i dag.

2. Seier.

Derfor skriver Korahs barn at de også nå skal overvinne alle fiender, v. 5-9. Av erfaring vet de det. Alt beror på Guds hjelp. Folket setter ikke sin lit til sin egen gjerning, men bare til Gud. Derfor skal han ha all ære og pris. Og slik må det alltid være i Guds rike. Dette er til veiledning for oss alle.

Israel stoler ikke på seg selv, sier Korahs barn, v. 8. Da har de lært mye i Guds skole. For det ligger oss så nær å bygge på våre egne gjerninger og anstrengelser. Barnet vil være selvhjulpet fra tidlig alder. Men Korahs barn hadde tydelig sett sannheten om seg selv og om sitt folk. Det er ikke nok det vi kan gjøre, det er heller til hindring.

Guds læremester sier at det bare er Han som kan frelse, både fra synden og fra ytre fiender. Men det betyr ikke at vi ikke skal arbeide for Guds rike og kjempe mot synden. Hele tiden skal heller vite at det er Gud som kjemper, han holder i oss som skriveren holder i en penn. Bare det fører fram.

3. Fienden.

Motstanderne hadde likevel seiret nettopp nå, v. 10-17. Israel var slått, landet plyndret og mange ført bort i fangeskap. Derfor var Israel blitt til spott blant hedningene.

I slike stunder tenker gjerne folk at de er forkastet av Gud. Det føles slik og ser slik ut i det ytre. Kan Gud ha interesse i et folk som han behandler slik? Vi føler noen ganger bare hån og spott mot det vi gjør for Gud. Det blir også så lite frukt.

Dette skjedde selv om folket i var falt helt fra Herren, v. 18-23. De hadde tvert om vært trofast mot Gud. Likevel må de lide, v. 23. Jfr. det Paulus sier i Rom. 8. 36.

5. Bønn.

Folket ber Gud om hjelp nå, v. 24-27. De ber om utfrielse. Herren må ”våkne” og se hvordan det står til. Det ser ut for folket som om Gud hadde glemt dem eller ikke lenger merker hvordan det står til. Den som sover merker jo ikke det som skjer omkring seg og kan heller ikke være til hjelp for noen.

– Det er sterke og frimodige ord Korahs barn synger her. Men de er nå røsten til alle som lever i dyp anfektelse og åndelig nød. Men det er underlig at Guds folk tror slikt om sin Gud. En annen side ved det er at også Guds folk kan bli så forblindet av nøden og Satan i en trensgelstid. Når man er i åndelig søvn og sløvhet kommer også slike anklager mot Gud. Og det er ikke rett.

Løsningen for Korahs barn ligger nettopp i bønnen. Når vi ber, legger vi saken i Guds hånd og ber han ordne opp. Da kan vi ikke foreskrive Gud hva han skal gjøre. Da tar vi imot det Gud sendre og vet at han gjør det beste for oss.

45.*

2008-11-26T01:34:00.001-08:00

Salme 45, 3: Den nådefulle kongen.

Sangeren lovsynger Messias som en herlig konge, priser hans skjønnhet og ynde, hans seierrike kraft og storhet, hans herredømmes evighet og hans rettferdighet, for hvis skyld han nyter rik glede og velsignelse, 2-9. Han taler fremdeles om hvorledes Messias med stor prakt hjemfører sin brud, den israelittiske menighet, hvis ynde, lydighet og herlighet skildres, og tillikemed henne også andre bruder, menigheter av hedningefolkene, 10-16. Han forutsier endelig at Messias' slekt skal herske over den hele jord, og at alle jordens folk til evig tid skal love og prise ham, 17. 18.

I v. 2 sier Korahs barn at sangen er om en konge. Det må være den samme som omtales i Salme 2 og 110: Messiaskongen. Om hans fornedrelse skriver profeten: han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet (Jes. 52-53). Men her ser vi ham i hans herlighetsdrakt: Du er den fagreste av alle... Her står han ikke bare fram som Gud - da er han alltid full av herlighet. Her står han som Gud og herliggjort menneske. Denne kongen "kan ikke være noen annen enn vår Frelser Jesus Kristus. Det har både de gamle jødiske fortolkere og hele den kristne kirke vært enig i" (Fra Guldgruben).

Nåde er utgytt på hans lepper, det betyr at han har et nådefullt budskap å forkynne. Det er evangeliet som frigjør alle slags syndere. Jes. 61,1ff. Og derfor eier han en evig velsignelse og kan gi det til syndere.

V. 7-8 taler om Messias som Gud, den evige og rettferdige konge som hater ondt elsker rett. Derfor har Gud salvet ham. Både den Allmektige Gud Fader og hans Sønn kalles her Gud. V. 7-8 kan vi derfor omskrive i en parafrase slik: "Din kongetrone, Jesus, står fast evig... Du elsker rettferd og hater ondskap, der har din Gud salvet deg, Jesus..."

46.*

2008-11-26T01:33:00.002-08:00

Salme 46.

Denne salmen er også av Korahs barn. Alamot er trolig melodien eller tonarten. Bakgrunnen for salmen kan være striden med Sankerib og hans beleiring av Jerusalem, 2. Kong. 18, 13-19, 36; Jes. 37, 1-37,36.

1. Gud.

Gud er en Gud som hjelper sitt folk i alle trengsler, v. 2-4. Derfor behøver vi ikke å frykte de største og verste trengsler eller jordiske ulykker. For Gud er vår tilflukt.

2. Nåde.

Gud er midt iblant sitt folk med sin rike nåde og frelser folket med sin store makt, v. 5-8. Han er vår faste borg, som Luther sang om midt i sin nød: ”Vår Gud han er så fast en borg, han er vårt skjold og verge.”

3. Dommen.

Dommen over Sankerib er nettopp et vitnesbyrd om det, v. 9-12. Derfor burde hedninger og verdslige folk la Guds folk være i fred. De skulle anerkjenne Herren som Gud på den måten. Når de virkelig ser det Herren har gjort i historien, vil de lettere innse at han er den mektigste, ja den eneste Gud. Ja, han er opphøyet over jorden.

Legg merke til hvordan folkets opprør skildres i denne salmen med bilder fra naturens verden. Jorden omskiftes, fjell rokkes i havets hjerte (havets dyp), bølgene bruser og skummer og fjell rokkes ved sitt overmot. Folkeslag bruser, riker rokkes og jorden smelter. Det er bilder på hat og voldsomme utbrudd i en opprørt folkemengde. Vi har sett det i krig og i revolusjon og særlig blant anarkister. De frykter ingen ting og ser ut til å bare ville ødelegge alt som er.

To ganger lyder så sangen her: Herren hærskarenes Gud (Allhærs Gud) er med oss! Jakobs Gud er vår faste borg! De tror altså på fedrenes Gud som er historiens Gud. Han har seiret før og vil gjøre det igjen. Han må vi også frykte og sette vår lit til. Mne ve over den som setter seg opp mot ham.

47.*

2008-11-26T01:33:00.001-08:00

Salme 47.

Salmen er av Korahs barn. Her er brukt ordet mizmor og ikke sjir som i salme 46. I oversettelse viser det at det første (salme 47) er en salme, mens det andre i Salme 46 oversettes med sang. Man tror at bakgrunnen for denne salmen er Josafats seier over moabittene m.fl. 2. Krøn. 20. Flere folk hadde gått sammen mot Israel for å drive dem ut. Israels folk fastet og bad, og underet skjedde: Fienden vendte våpena mot hverandre og Israel var fri. Derfor kommer lovsangen.

1. Alle folk oppfordres til lovsang, v- 2-5. Herren har vist seg som konge over verden og gitt Israel seier. Han har beskyttet landet som han gav sitt folk.

2. Også Guds folk skal prise Gud til alle tider. V. 6-8. Han har jo hjulpet sitt folk og vendt tilbake til sin himmel. – Ut fra dette har salmen blitt kalt en himmelfartssalme. Kristus for opp til himmelen da hans gjerning og seier var vunnet her på jorden. Og vi legger merke til at han har seieret fullstendig på egen hånd. Vi har ikke gjort noe for å seire over djevelen og døden og synden.

Frelsen er fullbrakt og seieren vunnet av Gud selv. Slik må det være. Syndere kan ikke gjøre noe for å beseire synden. Nå sitter Frelseren ved Faderens trone, v. 9. Der er han i stadig bønn for sitt folk. Det er hans nåværende yppersteprestlige handling. Rom. 8, 34.

3. Det som nå har skjedd er pant eller bevis på at alle folk skal adlyde Herren, v. 9-10. De skal være sammen med Israel og tjene Gud. Dette er altså en endetidsprofeti med Gud som endelig seierherre. Forfatteren minner om at Gud er Abrahams Gud, v. 10. Det viser den historiske linje fra Abrahams kall i Kaldea til å utvandre til det land Herren ville vise ham. 1. Mos. 12. Der ligger spiren til Israels folk.

- Hvis bakgrunnen er seier som vist ovenfor, bruker Bibelens forfatter her en historisk hending i fortid for å vise hva Gud vil gjøre i framtida. Slik gjør han det for øvrig ofte.

48.*

2008-11-25T23:37:00.001-08:00

Salme 48.

Salmen en Korahsalme som Salme 47 m.fl. Trolig har den samme bakgrunn som Salme 47, i 2. Krøn. 20.

1. Jerusalem er den herlige Guds stad (by), v. 1-3. Den blir lovprist her som andre steder. Byens navn har en egen klang i både jøder og kristnes øre og tanke. Den står for noe stort og opphøyet og hellig. Det er Guds bolig skal skal bli til tidenes ende og evig. Åp. 20-21.

2. Gud har frelst byen fra fienden, v. 4-9. Slik har Gud åpenbart sin herlighet og dermed vist at byen er herlig. Navnet Jerusalem kan stå både for selve byen at den er befriet, eller for hele folket som Gud har tatt seg av. Jerusalem er et slikt samlenavn.

3. I v. 10-12 kommer en lovsang for frelsen. ”Vi” er her Israels menighet. I den nye pakt er de som tror på Jesus denne Guds menighet. Og vi gleder og fryder oss over frelsen i Jesus alene. På reisen gjennom livet vet vi fra Guds ord og opplever noe av det: at Guds miskunn og nåde er stor. Vi skjønner det ikke, men vi studerer og tenker og grunner på det. Den omgir oss jo alle steder til alle tider. Hver morgen er den ny og har ikke bleknet når kvelden kommer. Og vi legger oss trygt til å sove i nåden når natten kommer.

4. Oppfordring. Menigheten blir oppfordret til å forkynne frelsen for slektene som kommer. V. 13-15. Vi skal si at denne Gud er vår Gud, eller som det står i NO-78: at slik er Gud! Og han skal føre oss ut over døden – det betyr at han skal lede oss helt til vi dør og bære oss over døden og inn i Guds himmelen for evig. Døden er ukjent for oss alle og mange er redde for dødsstunden. Men når vi trår på Jesus, er vi likevel trygge. Da har vi en fergemann som skal ta oss det siste stykket over floden.

49.*

2008-11-25T07:03:00.001-08:00

Salme 49, 8-9 og 16.

1. Det umulige – for oss:

Vi kan ikke berge oss selv (som noen manus sier) eller andre fra døden. Der står vi hjelpeløse og uten mulighet. Vi kan ikke gi løsepenger. Alt vårt eget er ugyldig mynt. Prisen er så høy at ingen kan betale noe. Det er pga vår synd og svakhet. Rom. 3, 23. Alle har syndet og fattes Gud ære og herlighet.

Dette umulige gjelder alle mennesker. For alle bærer syndefallets frukt i seg. 1. Mos. 3 og Rom. 5, 12-18.

Har vi sett det?

2. Alt er Guds verk, v. 16.

Gud forløste oss i Kristi blod og død. Grunnlaget er i orden, alt er ferdig. Det ble fullbrakt på korset. Johs 19, 30. Forsoningen og forløsningen er Guds eget verk alene. Og der er alle mennesker med. For Gud er like glad i alle uansett hvor lde lever eller hvor dypt de er falt.

3. Vi må ta imot. Johs 1,12. Alle de som tok imot Jesus, fikk rett til å være hans barn. Det er ikke slik at det å ta imot er en gjerning som teller med i vår frelse. Det er å åpne seg for evangeliet og Jesus. For frelsen er så personlig at hver enkelt må ta imot.
Han skal ta seg av oss – helt til vi er fremme i himmelen. Jesu blod gjelder hele veien.
Har du gjort det?

50.*

2008-11-25T06:15:00.002-08:00

Salme 50*

Gud kommer for å tyde loven, som Israel har mistydet og overtrådt, og for å dømme overtrederne, 1-6. Han vidner at den sanne gudsdyrkelse ikke består i rent ytre offer, som han ikke trenger til, og som ikke svarer til hans vesen, 7-13, men i et hjerte fullt av takknemlig kjærlighet, 14. 15. Han refser deres hykleri som fører hans bud i munnen, mens de i sin ferd mot næsten overtreder dem, og han truer dem med hård straff, hvis de ikke gir akt på hans refselse, 16-22. Han slutter med å gjenta at et takknemlig hjerte og et liv efter loven er den rette gudsdyrkelse, 23.

Vers 15. Her har vi et menneskes omvendelse.
1. Nødens dag. Det må bli nød i oss før vi søker frelse. Det betyr å komme i syndenød. Vi må se vår synd og se at vi er fortapt i oss selv. Da først kaller vi på Jesus og ber han berge oss. Hva skal vi med en frelser når vi ikke ser ar vi er på fortapelsens vei? Da blir det bare kultur og hjelpearbeid og et høflig menneskeleiv.
Ingen kommer lett til himmelen eller blir en kristen. Det er bedrageri fra løgnens far. Jes. 66,2. 57,15. Når det er nød, prøver du ikke å bli en kristen, du MÅ.
2. Utfrielse: Herren vil gjøre det. Frelsen er Guds verk. Han vil gjøre det. Det er den største vilje på jord. 1.Tim. 2,4. Jesus gir deg en herlig utløsning og frigjør deg. Og det gjør han når du ser og betrakter hans verk på Golgata. Se han som døde – for deg! Det er et himmelsyn!.
3. Frukten er lovsang. Du skal prise meg. Det er en naturlig følge av å blir utfridd. Og frelst. Du må jo tale om det du har sett og opplevd. Det betyr ikke preking og fin tale.
Det er takketoner til himmelens Gud: Tenk at han frelste meg. V. 23.
Kom i Jesu navn. Kall på han! Han har gjort alt rede.

51.*

2008-11-25T06:15:00.001-08:00

SALME 51*: Davids botssalme.

David vender seg efter sitt store fall med Batseba, 1. 2, til Gud med bønn om syndenes forlatelse og fornyelse ved den Hellige Ånd, idet han kjenner og bekjenner sin misgjerning og dype fordervelse, 3-14. Han lover, hvis Gud hører hans bønn, å ville føre andre syndere til omvendelse og prise Guds rettferdighet og nåde av et sønderknust hjerte, som behager Gud mere enn noget ytre offer, 15-19. Han slutter med bønn for Sion, 20. 21.

Det er 7 salmer som kalles botssalmer. Denne har en bestemt forhistorie som er nevnt i v. 2. Det var den gang hadde gjorde synd med Batseba, og Natan kom til ham som botspredikant. 2. Sam. 12. Luther sier at denne salmen blir mest lest i kirken (på den tid). Det er vel ikke sikkert det er slik i dag.

Historien om David og Batseba og Uria er vel kjent. Denne salmen handler så om David som har et oppgjør med Gud, og det er en som er uten svik. Salme 32, 2.

a) Han ber om nåde, v. 3. Gud var vred og ber han ber ikke om at Gud skal behandle ham i rettferdighet. men han sier: Vær meg nådig, i din miskunnhet.

b) Dernest ber han om at synden må bli utslettet, ikke gjemt eller skjult, v. 3. Det er først når synden er utslettet at vi er frelst.

c) Han ber også om renselse, v. 4.9.12. Synden gjør oss urene for Gud, og vi kjenner det også i vår samvittighet og tankeliv: vi er skitne og tilsulket.

Det er nødvendig å kjenne synden rett, for å kunne kjenne frelsen rett. Ellers blir det en overflatisk kristendom. For synden er alvorlig, og Gud tar den på alvor selv om menneskene ofte ikke gjør det. Å kjenne synden er å kjenne seg selv rett, se hvem vi egentlig er. På et gresk tempel stod overskriften: Kjenn deg selv (gr. gnoti seauton). David hadde en voldsom syndserkjennelse. Når han tar oss med i det han opplevde er det som å gå ned i en mørk kjeller: vi ser mer og mer av mørket og mindre av lyset.

1. Først: han kjenner sin synd, v. 5. Han hadde gjort flere synder, og vi skal følge dem enkeltvis nå.

a) Han hadde syndet mot det 6. bud: du skal ikek drive hor. Det er det som først møter oss, i hans møte med Batseba. Og samtidig var det et svik mot hans hustru. Denne synden begynte med et eneste blikk, mens han stod på taket av slottet og så denne kvinna bade. Hadde han tatt blikket til seg og fluyktet som Josef gjorde, hadde han unngått det fallet. Job sier om dette: En pakt har jeg gjort med mine øyne, at jeg ikke skal se på en kvinne. Job. 31, 1. Når synden frister oss, er den eneste utvei å fly. Det gjelder vårt åndelige liv.

b) Dernest syndet han mot det 8. bud: du skal ikke lyve. For å skjule den første synden, forsøkte han å lyve det fra seg ved å be Uria gå hjem til sin hustru. Slik skulle det se ut som om det var hans eget barn som ble født. Men Uria var en trofast mann mot Gud og sin konge. Han sov ved porten til Kongens hus. David fikk han enda til drukken og trodde da at han ville gå hjem. Men han lå ved porten. Vi ser det samme hos Adam og Eva: de skyldte på andre, til slutt på Djevelen.

c) Den tredje synd var mord, synd mot det 5. bud. Der var ingen annen utvei for David nå enn å ta Urias liv. Slik kunne han ta Batseba til sin lovlige hustru og hun føde barnet i hans hus. Det er alltid slik at synd føder synd. Mennesket forsøker å skjule sin synd mot Gud og mennesker ved å dekke den ved andre synder. Men dermed bare øker syndeskylden. Den beste vei er å ta oppgjøret med en gang.

d) David brøt enda et bud: det 10. bud sier du skal ikke begjære din nestes hustru eller noe annet som hører ham til. Det hadde David gjort. Her ser vi at selve begjæret er synd når tanken godkjenner det. Det ser vi også av Rom. 7, 7: For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: du skal ikke begjære. Her siterer ikke Paulus hele budet, men stanser ved begjæret. Så fortsetter han i v. 8 og sier at synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i oss. Dette kommer ikke i konflikt med Jak. 1, 15. På begge steder er ordet "epithymia" brukt og oversatt med lyst og begjær. Epithymia er synd når tanken sier ja, da er den unnfanget og synden et faktum.

e) Det 1. bud ble faktisk også brutt av David: hans egen lyst ble avgud, og i det øyeblikk avskrev han den hellige Gud som herre i sitt liv. Slik stemmer hans opplevelse med ordene i Jak. 2, 10: dersom dere holder hele loven (hvis det var mulig!), men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.
David var ikke efrdig med synden her. Han måtte også betale for sin synd, og det må vi alle. Barnet som Batseba fødte, døde. 2. Sam. 12, 14. Her ser vi begrunnelsen for dette fra Guds side: David hadde gitt de ugudelige grunn til spott mot Gud og hans folk. Nå tenker de fleste mest på følgene av synden for seg selv og beklager den. Men her følger vi kongen på syndserkjennelsens vei videre.

2. Synden ble en plage for ham, v. 5. Min synd står alltid for meg, sier han. Det er vel om dette han skriver i Salme 32, 3-4: jeg stønnet hele dagen. dag og natt lå din hånd tungt på meg, og min livssaft svant. Å gå slik under Guds tunge hånd tærer på samvittigheten. Det gjelder ikke bare å bekjenne med munnen og leppene. Her er hele hans indre menneske berørt av Guds dom over hans liv.

3. Han ser at synden var mot Gud, v. 6. Selv om han hadde gjort galt mot flere mennesker og mot det folk han var konge over, så han nå enda dypere inn i gudstroen: alt skjer egentlig i forhold til Gud. Det er ikke spørsmål etter syndens størrelse eller mengde. Synden er krenkelse av Gud, den hellige majestet. I Guds lys er synden alltid mot ham, ettersom alt er Guds skapning og han er alles overordnede herre. Det som er ondt i dine øyne, sier David. Han ser seg ikke lenger i forhold til sine egne tanker om synd eller hva andre måtte mene om det. Det er folk flest mye opptatt av. Han ser at han er en forbryter for Gud og oppdager at det vesentlige er hva Gud mener om synden. Det er en viktig lekse å lære.
Slik er også vi. Alle har syndet på forskjellig vis - men alltid mot Gud. Og synden er like alvorlig om den ser liten ut. Rom. 3, 23. På grunn av synden ligger så Guds hellige vrede og mishag over det syndige menneske.

Salmisten hadde opplevd dette når han synger: Jeg står for Gud som allting vet og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd hvor den er stor i tanker gjerninger og ord.

4. Han ser enda dypere: han var født i synd, v. 7. Det er luthersk lære: vi er født syndere. Vi har synden som en uunngåelig arv. Den er ikke bare enkelte handlinger eller løsrevne uheldige gjerninger. Det er selve vår natur som er synd. Hele meg er vendt bort fra Gud og er gudfiendsk. 1. Pet. 1, 18; Joh. 3, 6. Det er sant som per Nordsletten sier: "Ifra hode til fot hjertets inderste rot, kun en eneste masse av synd."
Vi trenger å gjøre bot, selv om boten i seg selv ikke frelser. For vi har også synder å angre, synder som troende menensker. Det kan være sløvhet, likegyldighet og åndelig kulde. Det kan være nødløgner og sladder, smånasking og egoisme.

Derfor trenger vi renselse og frelse fra synden. Vi må bli rene som David ber om og fri syndens straff og forbannelse.

Rens meg med isop, ber David. Isop ble brukt både ved renselsen fra spedalskhet(3. Mos. 14, 52), og ved offertjenesten. Ved utgangen av Egypt ble isopkvasten brukt til å stryke blodet på dørstokkene - som altså var tegnet på befrielse (2. Mos. 12, 22). Og isop hørte med til paktens blod med en stedfortreder som offerdyret var (Hebr. 9, 19-20). Det David ber om er å få en stedfortreder, at synden kunne utslettes ved det hellige blod. han så det kanskje ikke så klart. Men han hadde selv forkynt om Messias i Salme 22. I v. 1 talte om Jesus som ble forlatt på korset. Og i siste vers sier han: Han har gjort det, og det er dette ropet Jesus også har på korset: Det er fullbragt (Joh. 19, 30). Der på Golgata ble alt gjort som var nødvendig til frelse. Det behøver vi, og objektivt sett var det dette som frelste David også.

"Så jeg blir hvitere enn snø!" sier han.Det var forandring. Og det er resultatet av frelsen i Kristus: alt det vonde er borte og synden fullstendig slettet ut. Det kan vårt påskelam, Kristus, gjøre. Og det skjer ved bekjennelsen. 1. Joh. 1, 7. 9. Jes. 1, 18. Det er underet ved frelsen. Den største og verste synder kan forandres totalt. Forbryteren i Guds øyne blir barn av den Hellige. Vi står igjen for Gud - ikledt Kristi fullkomne rettferdighet. Det er nåde, v. 3.

52.*

2008-11-25T06:14:00.003-08:00

Salme 52.

Salmen er skrevet av David. Innledningen viser at den har en konkret forhistorie, i 1. Sam. 22, 9ff. David flyktet fra Saul til ypperstepresten Akimelek i Nob og åt av skuebrødet i tabernaklet, v. 1-2.

1. David roper til motstanderen at han ikke skal rose seg av sin ondskap, v. 3-6. Guds nåde og trofasthet står fast for hans folk på tross av de gudløse. Han beskriver hvordan Saul (dvs. ”du” i v. 4ff) er, og han er da et bilde på alle de ugudelige.

Saul tenker bare på å ødelegge, han farer med svik og har en kvass tunge. Slik blir et menneske når verden får styre liv og tanke. Videre sier han at de elsker det onde mer enn det gode, og løgn mer enn sannhet. De vil ødelegge og forvirre med sine ord og viker ikke tilbake for svik. – Slik er verden. Bak en fin fasade ligger alltid ondskapen på lur, og Guds barn må ikke la seg lure av det. Her var David klar.

2. Gud vil dømme de gudløse, v. 7-9. De rettferdige vil glede seg over at synderen blir straffet. Gud skal slå ham, knuse ham, dra ham ut av teltet og rykke ham opp av landet. Det er forståelige uttrykk for død og fortapelse. Det er alltid synderens lodd. Rom. 6, 23.

3. Gud skal derimot gi David og andre troende frelse og lykke, v. 10-11. Han (vi) sammenlignes med et grønt tre i Guds hus, det er både til pryd og nytte (oliventre). Det likner på Salme 1 der de rettferdige er slik. – Derfor vil han også prise Gud fordi han er god i alt han gjør.

53.*

2008-11-25T06:14:00.001-08:00

Salme 53.

Denne salmen likner på og er nesten identisk med Salme 14. Men v. 6 i Salme 53 er forskjellig fra v. 5 i den andre. Bakgrunnen er kanskje en ellers ukjent hending der han ser på tilstanden i tiden som i Salme 14. Det er en læresalme, og her er viktige ting å ta med seg.

1. David klager over synden i verden – den er stor og gjelder alle, v. 2-4. Det er dårskap å ikke se det og erkjenne det vonde til alle tider. Og den største dårskap er å nekte Guds eksistens. For Gud ser vi over alt i hans gjerninger.

Og Gud er interessert i menneskene. Han betrakter oss fra sin bolig. Og hva ser han? Dommen er ganske bastant og uhyggelig: Ingen søker Gud av hjertet og ingen gjør det gode. Menneskeheten har falt fra Gud. Det er den generelle syndighet etter syndefallet han taler om nå. Det gode ser han i forhold til Gud og hans vilje – ingen gjør den. Bibelen taler i slike sammenhenger ikke om det gode mennesker imellom eller en ytre gavmildhet. Men fra Guds synspunkt er vi alle udugelige og fordervet og dermed fortapt.

2. David vet at de ugudelige skal dømmes mens de rettferdige skal seire til slutt, v. 5-6. Seieren ligger nettopp i at Gud har forkastet synderen som lever i sin synd. Det er Gud som seirer og gir seier. For syndere søker ikke Gud og frykter ham ikke. Men Gud seirer på en synlig måte i alle de som tror på ham.

3. Han lengter etter og ber om frelse for Israel, v. 7. Han skal en gang gjøre ende på fangenskapet i syndens verden og skape en ny tid med jubel og frelsesfryd. Dette peker også framover mot evangeliets tidsalder med et nytt budskap og et Guds folk av både jøder og hedninger.

Vi legger merke til at Rom 3, 10ff siterer disse to salmene, 14 og 53, i en sammenheng der evangeliet blir forkynt. Dommen om at alle er syndere i sitt innerste gjelder også oss.

54.*

2008-11-25T06:13:00.000-08:00

Salme 54.

En historisk hending ligger også bak denne salmen - den gang mennene fra Sif kom og sa til Saul: David har flyktet og skjuler seg. 1. Sam. 23. Men da ble han forrådt.

1. David ber om frelse fra fienden, v. 3-5. De vil drepe ham, og de frykter ikke Gud, v. 5. Dette er konkret ment og viser at David dikter og synger om sitt liv og sine egne opplevelser. Slike salmer blir en slags ”vitnesbyrd” av ham. I all slags nød går han til Gud og ber om hjelp.

Det skulle lære oss at vi også kan og bør gå til Gud med det vi sliter med, og så legge det på ham. Da skal vi ikke bære unødig på problemene vi får i livet. For da er saken overlatt til Gud. Det ligger en menenskelig og åndelig frigjørelse i det.

I åndelig og religiøs forstand er det på samme måte. Vi kan gå til Jesus og be om utløsning og frelse. Og vi kan komme ”for tusende gong”, som T. Bjerkrheim synger så fint.

2. Gud vil hjelpe ham, v. 6-9. Det vet David. Og han lover å takke Gud ved å gi ham offer. Til slutt skal han få oppleve befrielsen og at fienden blir slått. Det er hans forvissning.

Her møter vi en trygg mann og salmedikter. Herren oppholder mitt liv, sier han. Og Jesus sa til disiplene en gang: Deres Himmelske Far vet hva dere trenger til. Det er et godt og trygt ord å leve på.

Derfor er også Guds barn villig til å tjene sin Herre og Frelser. Det er gjerne slik at til mer vi ser av Guds godhet og nåde, til mer vil vi gjøre noe forham. Offeret blir ikke for stort når det skjer i Jesu navn som takk for Golgata.

55.*

2008-11-25T06:12:00.002-08:00

Salme 55.

Denne læresalme av david er trolig fra samme tid som Salme 41. Bakgrunnen er da Absaloms opprør mot faren. 2. Sam. 15-16. Salme 41 tilhører trolig første del av denne tida, og Salme 55 kort før opprøret. Salmen vil ”lære” oss hvorledes vi skal leve og være i slike og lignende trengsler.

1. David ber om frelse fra fienden, v. 2-9. Det gjør han stadig når han er i nød.. De truer ham på livet og fyller ham med angst. Han ønsker at han kunne flykte til et ensomt sted. ”Hadde jeg vinger som duen-”. Det er uttrykk for det umulige ønske han har. Storm og uvær er bilde på fienden som kommer uanmeldt.

2. Hvordan ugudeligheten er i byen, v. 10-16. En av hans nærmeste venner er blitt hans dødsfiende. Det er ikke en fiende eller uvenn, sier han, v. 13. Nei, det er en god venn og kjenning. De hadde fortrolig samfunn og gikk sammen til Guds hus. Når slike mennesker vil oss vondt, smerter det ekstra sterkt. Trolig var det altså sønnen Absalom som gjorde dette. Og han har faret med vold og svik for å overta tronen.

Nå oppfordrer han Gud til å straffe de ugudelige – med døden. Det er den alvorligste dom vi kjenner. Men den er alltid lik uansett stand eller slektskap. Gud er streng slik.

3. Et stadig rop om hjelp, v. 17-24. Gud vil nok berge ham i sin rettferdighet, tenker han. Gud skal også ødelegge fienden, som er falsk, troløs og forherdet.

Her er det David kommer med et ord som senere er sitert og brukt mange ganger: Kast på Herren det som tynger deg. Han skal holde deg oppe og sørge for deg. Jfr. Salme 37, 5 og 121, 3 og 1. Pet. 5, 7.

Kongen sier ingen ting om hva slags sorger og problemer vi kan legge på Herren. Han favner om alt sammen og sier: Kast det fra deg – over på Gud. Det kan være timelig vansker og åndelige problem. Da bærer du ikke lenger på det selv. Det som tynger er slikt som tar kreftene og frimodigheten fra oss. Gå til Jesus med det.

Da tar han det på seg og befrir deg fra en av de største vansker ved alle byrder: Hvordan skal det gå nå? Hva med framtida? Jo, den er nå i Guds hånd, og han vet å finne en utvei som tjener deg best. ”Men jeg setter min lit til deg.”

56.*

2008-11-25T06:12:00.001-08:00

Salme 56.

Salmen er av David og melodien var antagelig kjent fra en annen sang: Duen fra fjerne steder. Bakgrunnen er også kjent fra Davids liv. Han flyktet fra landet på grunn av Saul og kom til filisterne. 1. Sam. 21, 10ff. Her ble han gjenkjent og kom i stor fare da de ville drepe ham som en fiende. Innholdet i salmen har antagelig blitt til her, som Salme 34. Nå var David selv en due på flukt, som melodien antyder.

1. Bønn.

David ber Gud om hjelp i sin nød, v. 2-5. Folk står ham etter livet og forfølger ham. Men kongen klynger seg til Guds ord og løfter. Dermed blir frykten overvunnet, og han tror Gud vil høre hans bønn.

Han har et fast holdepunkt, v. 5: Jeg setter min lit til Gud. Han har lært at han ikke kan stole på mennesker, og de kan egentlig ikke gjør ham noe ondt i evig betydning. For de er bare kjød, og hva kan det gjøre meg, spør han. Selv om mennesker kan drepe legemet, kan de ikke skade sjelen når vi holder oss til Gud.

2. Fiendens ondskap.

Her skildrer han fiendens ondskap, v. 6-9. De baktaler ham stadig og ønsker å ta livet hans. Han ber Gud om å ødelegge dem, og det håper han Gud vil gjøre. For Gud vet om hans lidelser, og han har omsorg for David. Han vet at alle tårer – og dermed alle bønner – er samlet hos Gud.

Og for mange Guds barn blir det mange tårer gjennom livet. Det er gråt over oss selv, vi kommer stadig til kort i den praktiske helliggjørelse. Og det er tårer av lengsel og ønske å å være bedre og at vi må nå fram til himmelporten en dag. Hva er viktigere enn det? Vi gråter også over våre kjære som ikke er frelst og for hedningene som ikke en gang har hørt evangeliet forkynt klart og rent.

Alt dette tar Gud vare på. Han gjemmer hver eneste tåre i sin flaske. Det betyr at Gud vet om dine sjelekamp og lidelse for hans skyld. Og han glemmer deg ikke. I tillegg har han en plan ferdig for deg for å lede deg gjennom dette livet helt fram til perleporten. Så er det godt å tenke at på den måten er vi trygge.

3. Lovsang.

Mot slutten av salmen priser David Gud, v.10-14. Han vet at bønnhørelsen kommer og at Gud står fast ved sitt ord. Det er ordet som har gitt ham visshet. I troen eier han dermed allerede frelsen, og dette takker han for. Han har altså stor tillit til Gud – og det er tro. På den måten kan han si som Paulus: Jeg vet på hvem jeg tror, 2. Tim. 1, 12.

Gud er med meg, sier David, v. 10. Da går vi ikke alene og er egentlig ikke ensomme, selv om vi noen ganger kan føle det. Vi har lov å tenke og synge: ”Han går ved min siden, han leder min, han blir ikke trett han som jeg.” Det står egentlig slik: han er ”for meg”. Gud er på min side i livets strid. Og hvem kan da være imot oss, spør Paulus. Rom. 8.

Dette vet jeg, sier han. Og han gir oss straks grunn til denne visshet: Ved Gud priser jeg Ordet – som har sagt at slik er det. Det stoler han på. Løftene kan ikke svikte, nei, de står evig fast… Slik har alle Guds barn det til alle tider, selv om ikke alle troende er like sterke i denne troen. Men Gud er like sterk for alle.

57.*

2008-11-25T06:11:00.001-08:00

Salme 57.

Det er en Davids-salme med melodi som ”ødelegg ikke” i Salme. 58-59 og 75. Miktam er en gyllen sang. Den historiske bakgrunn er i 1. Sam. 22 om Davids flukt fra Saul og andre gang i kap. 24. Den første flukten er til Abdullams hule, og dne er trolig ment her. V. 1.

1. David vender seg igjen til Gud i sin store nød, v. 2-7. Han ber om nåde og Gud vil frelse ham ved nåde og sannhet. Fienden er mektig og blodtørstig og vil hevne seg. Men deres ondskap skal komme over dem selv og ødelegge dem.

Slik er loven i Åndens verden. Å tenke noe annet er kortsiktig. For Gud vil fullføre sin gjerning for oss, v. 3. Han forlater oss ikke på halvveien og ber oss om å gjøre retsen selv. Det er sant både i frelsesverket på Golgata og når han skal frelse hver av oss og i helliggjørelsen. Gud vil aldri svikte deg. Han vil nok sende deg hjelp fra himmelen, v. 4.

2. David får trøst i sitt hjerte, v. 8-12. Han lover å prise Gud for hele verden for den herlige frelse som han skal få. Hans hjerte er rolig, kan han si med visshet, v. 8. Og det gjør han sannelig også på denne måten: Vi får lese hans bønner og salmer og historie der han hele tiden gir Gud ære.

For Herrens trofasthet når til skyene, v. 11. Det er et bilde på at hans nåde og trofasthet aldri tar slutt. Den rekker mye lenger enn vi kan forstå. Det skal du ta til deg i dag.

58.*

2008-11-25T06:10:00.000-08:00

Salme 58.

Overskriften har likhetspunkter med Salme 15 og 57. Den historiske bakgrunnen kan være forfølgelsen ved Absalom eller ved Saul. Ødelegg ikke eller Forderv ikke er overskrift. Det hebraiske Miktam vet man ikke sikkert hva betyr her. Ordet har med skrift og dikt å gjøre. Det kan også bety noe skjult og noe hemmelig. Andre igjen oversetter det med en gyllen sang (som i NO-30).

1. David skildrer de urettferdige dommere, v. 2-6. De er ugudelige og nforherda, og de fører folket inn i ødeleggelse. De baner vein for vold, sier han, v. 3. Og grunnen er at de har vendt seg bort fra Gud. Som løgnere er de på villspor helt fra barndommen. Hvordan kan de da dømme rett?

En beskrivelse av dem i v. 5f er sterk: De har gift i seg som en slange. Gift brukes til å bedøve og drepe. Slik er lederne i Israel, og vi kan legge til at slik går det over alt når folk vender seg bort fra Herren. Da blir det ødeleggelse som overskriften sier ikke må skje.

Han legger så til en viktig grunn til at lederne og dommerne er slike villedere: De vil ikke høre på den som best kan kunsten. Folk som er uvillige til å lytte til råd, vil sjelden lede rett.

2. Han ber Gud om hjelp mot dem, v. 7-12. Gud må uskadeliggjøre og tilintetgjøre dem. David håper det vil skje, og i ånden ser han at det skal skje, som en hellig frukt. Han vet at får de regjere videre, vil de ødelegge landet og folket. Derfor ber han Gud fjerne dem.

Mange ganger i historien har trolig Guds folk bedt slik. Vi ser hvorledes vantro ledere i landet ødelegger og hindrer folk i å høre og tro evangeliet. De hindrer barna i å høre om kristen tro og historie i skolen, elevene får ikke gå til skolegudstjeneste. gamlehjem og sykehjem kan hindre si å ha andakt m. m. I noen land har det vært forfølgelse av kristne, og i noen land blir kristne internettsteder stengt for landets innbyggere.

– Derfor ber de kristne Gud gripe inn. La de bli som en snigel som mister sin kraft mens den går og skiller ut slim, v. 9. Den rettferdige får derimot nye krefter fra Gud. For han er med dem.

Da vil de glede seg, og Guds rettferdighet blir verdsatt på jorden. Menneskene vil da bekjenne det åpent. V. 12. Om ikke dette skjer i vår levetid, vet vi fra Skriften at en gang skal Guds rike seire. Da vil dette skje: Menneskene skal si: Der er dog frukt for denr ettferdige, v. 12. Herre, la det skje snart i vår tid også. Mange blir nå ledet vill av ugjerningsmenn og vil gå fortapt i sin synd. Derfor ber vi: Kom, Herre Jesus, kom snart!

59.*

2008-11-25T06:08:00.000-08:00

Salme 59*

David beder Gud frelse ham fra blodgjerrige fiender, som uten hans skyld står ham efter livet, og dømme dem tillikemed verden, 2-6. Han er forvisset om at disse ugudelige skal komme i stor elendighet, mens Gud i sin nåde vil frelse ham, 7-11. Han beder Gud straffe deres baktalelser på en måte som er skikket til å gjøre et varig inntrykk på Guds folk og føre dem selv til å forstå at han er verdens herre, 12-14. Han uttaler atter sin forvissning om at de skal komme i stor elendighet, mens han skal prise Gud for hans nådige frelse, 15-18.

Vers 11: Min Gud vil møte meg med miskunnhet (nåde).
En salme av David, og kalles en Gyllen sang. Den historiske foranledningen var ”da Saul sendte folk som voktet på huset for å drepe ham. Her er litt av glansen i Guds rike, midt i faren han var i.

1) Gud vil møte oss. David var i nød, slik vi ofte er. Da kommer Herren med hjelp. For han elsket verden, Johs 3, 16. han leter etter mennesker, for å frelse dem. Han har en plass ledig i sin himmel for alle som kommer.
Mange flykter fra Gud når kallet kommer, slik Adam gjorde, 1. Mos. 3, 8. Han skjulte seg for Gud i hagen. Det er noe av syndens frukt i verden.
Men Gud vil ha tak i oss, derfor leter han. Luk. 15.

2) Gud møter oss med nåde. Han krever ikke rettferdighet i nådens tid, han gir rettferdighet av nåde. Nåde er ufortjent og gratis. Vi har ingen ting selv, vi står uten åndelig formue. Og derfor kan vi ikke frelse oss selv. Det er godt for et menneske å se det. Men da rekker Herren ut sin hånd og sier: Jeg kan og jeg vil.

- Jesus tok alltid imot synderen. Slik er han nå..
Han tilgir all synd som bekjennes, og glemmer den. Vi blir frelst av nåde. Ef 2,8.

60.*

2008-11-25T06:07:00.009-08:00

Salme 60*
David beder Gud, som har sendt sitt folk store trengsler, nu komme det til hjelp; han har jo gitt det løfte at det alltid skal eie landet og overvinne nabofolkene, 3-10. På grunn av dette løfte uttaler han sin forvissning om at det forestående krigstog mot Edom ved Guds hjelp, som folket alene stoler på, skal få et lykkelig utfall, 11-14.

Vers 14a. Ved Gud skal vi gjøre storverk.
Det er et rart ord. Vi skal gjøre storverk, Se kap. 18, 30 og 44,6.

1) Gud er alt. Han er Gud og har alle makt. Det viste han i skapelsen, og han holder verden oppe slik at alt går etter hans plan. Det kan vi ikke tvile på. Heller ikke at han når som helst kan gjøre storverk - i oss og i verden.

2) Men vi? Vi er bare mennesker. Vi har erfaring med at vi ikke kan gjøre det helt store.
Da sier ordet: Gud vil ha oss til tjenere. Vi skal gjøre alt ”ved Gud”. Da har vi egentlig ingen unnskyldning, og vi bør ikke være late, åndelig talt. Vi er hans redskap, og da er det egentlig Han som gjøre det, og derfor må han har æren.

3) Hvilke storverk er det?

a) Misjon er en av dem. Det er å føre og lede mennesker til Kristus så de blir frelst. Misjonærene sliter ofte på misjonsfeltet. Det går ikke alltid så lett. NMS arbeidet i 14 år før de døpte den første i Sør-Afrika. Og i Kina arbeidet NLM i år etter år på mange stasjoner før de så frukt. Til Etiopia kom tre unge svensker som misjonærer i 1865-66, to døde og den siste reiste hjem av sykdom. – Men det var storverk, den første begynnelse på et rikt misjonsarbeid!

b) Hver eneste nyfrelst er et storverk av Gud. Ikke bare store vekkelser er storverk, men én som vender om. Luk 15. Himlen gleder seg.
- Men vi må aldri glemme: det er ved Gud. Han skal ha takken.

61.*

2008-11-25T06:07:00.007-08:00

Salme 61.
.
Salmen er av David. Og den skal synges med strengespill, som Salme 54. David var forvist fra Jerusalem og forfulgt, v. 3. David var nå konge, og forfølgelsen kan derfor ikke være fra Saul. V. 7. Men det kan være fra Absaloms tid da David måtte flykte fra byen.
.
1. David ber, v. 2-6.
Han er i stor nød i landflyktighet og ber om frelse og å bli ført tilbake til helligdommen. Templet var ikke bygt på hans tid, så her må han mene tabernaklet eller den hellige byen Jerusalem. Han føler han er ved jordens ende når han ber. Slik kan det ofte føles i nøden når vi prøver å be Gud om hjelp. Han ber Gud om å føre ham opp på en klippe, et fjell, som altså er sikkert og fast og trygt. Og han ber om å få bo under hans vingers skygge. Det er et godt og trygt sted for oss alle. Og det finner vi ved troen på Jesus Kristus.
.
Også nå bygger han bønnen på de løfter han har gitt Gud, v. 6. Men han bruker også sin erfaring med Gud i sin bønn, v. 4. Han har lært at Gud er hans tilflukt. Og det ber han om må skje også nå.
.
2. Guds hjelp, v. 7-9.
David er viss på at Gud vil hjelpe. Det viser en sterk tro på Gud. Etterslekten skal se det – som slekt etter slekt skal hans liv være. Han skal prise Gud for dette, for Guds rike er evig. Og han vil daglig leve i Guds vilje.
.
Slik er livet med Gud – som det var for David. Vi får leve i bønn og tro på Herrens hjelp og velsignelse. Og de troende får lyst til å leve for Gud og dermed etter Guds ord og plan. Amen.
.

62.*

2008-11-25T06:07:00.005-08:00

62, 8-9. 17. mai.

17. mai er nasjonaldagen vår. Då fekk me grunnlova og fridomen att. Året var 1814. Då hende mykje. Året vart t.d. avslutta med fridom for hans N. Hauge, den 23. des. fall domen. Han skulle betala 1000 riksdalar i bot. Dette året byrja med ein spesiell bededag i februar. Folk skulle be om at landet vart fritt. I den samanheng var det tre hendingar me minner om her:

a) Det gjekk bod ut til alle bygder og byar: Dei skulle ha valgdag og bededag for landet. Dei skulle velja utsendingar til forsamlinga på Eidsvoll der ny grunnlov skulle skrivast. – Men bodet nådde ikkje fram til alle i nord. Dei skulle møta 10. april, men ingen kom frå Nord-Noreg.

b) Professor Georg Sverdrup i Oslo skulle reisa nordover til Eidsvoll med skyss. Han bytte skyyshar og hest fleire gonger på vegen. På Råholt fekk han den siste skysskaren som spurde: Kor skal denne karen hen? Jo, eg skal til Eidsvoll og skriva grunnlov, me skal få eit fritt Noreg. Å, sa mannen, Kva du enn gjer, så hugs: Gud er attåt! Dei hadde vyrdnad for Gud og rekna med han.

c) På valdagen i Oslo hadde dei bededag 25. februar, og då var teksten Salme 62, 8-9: Hjå Gud er mi frelse.

Det var ingen utsending frå Nord-Rogaland eller Haugalandet på Eidsvoll. Den næraste var presten på Rennesøy. Men på det første Stortinget same år vart Rasmus R. Viland frå Vikedal valt, og han tala svenskane midt imot.

I teksten frå Salme 62 er Gud nemnd tre gonger. Han er skapar og held oss oppe. Soga viser at det går galt når folket gløymer Gud. Det skjer kanskje ikkje straks, men i lengda er det slik. Salme 14 og 53 seier: Dåren seier: Det er ingen Gud.

Nå gjeld det både fedrelandet og den einskilde: Hugs at Gud er attåt!

1. Gud er frelsar.

a) Slik er det nasjonalt. Folk må rekna med Gud i politikken. Det tyder m.a. at me ikkje skal gå mot det Gud har sagt om folket og livet. Hans vilje må skje.

b) Det gjeld i kyrkje og misjonsarbeid. Me må ikkje berre leggja planar og staka ut ein kurs me trur er bra. Me må lytta etter Guds vilje og fylgja det Ordet seier. Apg. Har gode prinsipp om arbeidet. Dei ba mykje når noko nytt skulle skje. For dei visste: Gud er attåt! I v. 2 står det t.d.: Berre i von til Gud er mi sjel stille. Arbeidet er ikkje likt alltid, men det må vera etter Guds Ande.

c) Personleg frelse talar og Bibelen om. Det er ikkje nok å ha medlemsskap i kyrkja. Gud vil frelsa deg og oss alle personleg. Frelsesverket må bli mitt. Det er då me er frelste og går heim til himmelen.

2. Gud er mi ære og min herlegdom.

Kva er vår ære i livet? Det er det me er kjende for og stolte av. Kva set eg høgast her i verda?

Då seier eit frelst menneske: Eg er ein kristen! Det vil eg vera kjend for. Eg høyrer Gud til, trass i at eg er skrøpeleg og vesal. Alt anna blir støv og smått.

Kan folk seia om oss: Han og ho er ein kristen! Det er det beste vitnemålet. Det vil me rosa oss av og ha som vår største herlegdom. I verda er det mange som har heilt andre ting dei synest er stort.

I 1. Kong. 15, 11 les me om kong Asa: Han gjorde det som var rett i Herrens augo, liksom far hans David hadde gjort. Det er eit fint vitnemål om eit menneske. Det er mykje som er rett i våre augo og andre menneske sine tankar. Det som gjeld er å leva etter det som rett for Gud. Folk såg det og visste at David var slik, sjølv om han og alle andre hadde sine svake sider.

Kva er vår ære?

3. Gud er mitt sterke fjell og tilflukt.

Det er godt å ha ein sterk grunnvoll når alt anna sviktar. Og det er mykje som ramlar saman både i oss sjølve og i samfunnet. Då har Guds barn eit fjell som står. Gud er min ”klippe”!

Det er som Gilbraltar. Heile fjellet er uthola og der er ein sterk festning. Der er tilflukt og der er folk trygge. Difor kan me syngja med frimod:

Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare…

63.*

2008-11-25T06:07:00.003-08:00

Salme 63. Mi sjel.

David er i øydemarka, i Judea. Der tyrstar han og er døden nær om han ikkje får vatn. I Israel var det øydemarker, både inne i landet og Negev i sør. Dei visste kva det ville seia å leva og reisa der.

Det er bilete på sjela og vårt indre liv. Det talar om vår kontakt med Gud og æva. Livet kan lett ta skade, og sjela vår er det inste i oss. Det kan også ta skade, sa Jesus ein gong. Mat. 16, 26. – I denne salme seier David noko om sjela som me skal stansa for nå.

1. Mi sjel tyrstar etter Gud, v. 2.

Han og alle menneske har ein lengsel etter Gud. Noko av æva er lagt ned i hjarto våre. Augustin skriv om lag slik om det: Me er skapt av deg, Gud, og sjela finn ikkje kvile før ho vender attende til deg.

Det tyder at menneske aldri blir nøgd i denne verda. Mange brukar surrogat for å stilla uroa i sitt indre menneske. Men me er skapte slik at det berre er Gud som kan stilla vår inste trong. Me er hans verk og berre han kjenner kva me treng og veit korleis me er i alt. Difor kallar han oss til seg. Som skapar og herre vil han oss berre godt.

2. Mi sjel blir mett, v. 6.

Ho skal verta metta med feite retter, skriv han. Slik tilfredsstiller Gud vårt indre og alle våre inste ”behov”. For Gud har miskunn som er betre enn livet, v. 4. Det tyder at han kan hjelpa oss i vår sjelenaud når em har synda og gjort han imot. Då møter han oss ikkje med dom og nye krav, men med nåde. Det er den hjelpa han gir oss, v. 8.

Det eine han mettar sjela med, er tilgjeving for alle synder. Og det gir han oss av nåde, slik Paulus skriv i Ef. 2, 8: Av nåde er de frelste, ved tru. Det er ikkje me som er blitt betre. Me får frelse utan å fortena det. ”Av nåde alt jeg får hos Gud fra først til sist.” Slik syng dei frelste. Og me får nok av det – me er mette av Guds frelse.

Gud gir oss også meining og innhald i livet. Difor kunne Paulus seia slik: For meg er livet Kristus og døden ei vinning. Fil. 1, 21. Mange føler nå at livet er meiningslaust og tomt. Det blir det utan Gud. Men ein kristen har noko å leva for – i personleg samfunn med Gud og læra han alt meir å kjenna. Og så får me vitna for andre om dette og seia: Du kan også koma.

3. Mi sjel heng fast ved Gud, v. 9.

Det er trygt å vera hjå Gud, og me er i grunnen avhengig av han i alt. David har sett kor viktig det er og difor kjem det så sterkt: Mi sjel heng fast ved han. Eg kan ikkje sleppa han for eg treng han og det er godt å vera der han er.

Calvin kommenterer heilt rett at dette ville vera hovmod å skryta av at han kunne halda fast ved sin Gud. Det maktar ingen. Difor legg David til: Di høgre hand held meg oppe. Det er altså Guds verk alt saman. Hjå han er krafta og han har løysinga på våre liv og problem. Me som David kan berre halda oss nær til Gud, som Asaf skriv. Salme. 73.

Ordet å henga fast ved han kan også omsetjast slik: å fylgja etter han. Det gir god meining her: Han kallar oss til å fylgja han tett etter. Då er me på rett veg.

64.*

2008-11-25T06:07:00.001-08:00

Salme 64.
.
Salmen er av David, og den minner mest om forfølgelsen under Saul, som salme 7 og 52. Men det er trolig ikke en enkelt episode som ligger bak, fordi salmen har en for alminnelig karakter. Den vil lære oss at vi ikke behøver å frykte for fiendens ondskap. For de onde går undergangen i møte, mens vi har håp om et evig liv.
.
1. David ber om hjelp mot fienden – slik han gjør så ofte i salmene og i sitt eget liv. V. 2-7. Han skildrer hvordan angriper de troende på mange måter, både ved falskhet og list.
.
Vi har alle våre erfaringer med djevelen, og han brukte ikke samme metode og taktikk på alle. Derfor har vi forskjellige erfaringer og opplevelser med Den Onde. Og da må vi ikke kritisere andre som falt i noe vi selv ikke følte som en fristelse. Djevelen har mange veier å føre folket vill på.
.
2. Salmisten vet likevel at Gud vil gripe inn, v. 8-11. Han vil dømme de ugudelige og bringte evig skam over dem. – Det er Guds pil. Da vil alle erkjenne Gud smakt og rettferdighet. De troende blir fylt av glede og mer tro til Gud. De søker sin tilflukt hos ham. Og i vanskelige tider behøver vi det. Og da er det godt å vite at Gud har beredt et sted for oss. Han vil ta seg av sine barn.
.

65.*

2008-11-25T06:06:00.002-08:00

Salme 65.

Denne salmen er også av David. Han skiver for at menigheten skal prise Gud for en stor høst som skal komme. Han lærer oss dermed at vi kan be Gud om alt, også daglige ting og så prise Gud Gud for bønensvar også her.

1. David priser Gud som hører bønner, v. 2-5. Derfor kommer alle til ham. Han tilgir sitt folk synden og velsigner det med gode gaver. Vi har en god Gud som gjør alt for oss.

Du som hører bønner, sier han, v. 3. En slik Gud har vi. Alle som kjenner ham, kommer i bønn til Gud. Vi vet at der er hjelp å få. Vi utøser vårt hjerte for hans trone og vet han lytter til. Vi er ofte svake og skrøpeligge og synes all kraft er slutt. Og det vet Herren om. Likevel sier han: Kom til meg.

2. Herren frelser sitt folk, v. 6-9. Han viser sin veldige kraft og makt i naturen og i folkene. Alle mennesker blir så fylt av ærefrykt for Gud og får tillit til ham og jubler for Herren.

I v. 6 har vi svaret: Du bønnhører oss. Det var altså redning å få hos Gud. Han har all makt i himmel og på jord. Og han er vår frelser og tilflukt – ja selv for de fjerneste kyster, v. 6b. Det er fint. Ingen er for langt borte til å bli frelst. Derfor reiste misjonærene ut til de små øyene og fjerne avkroker langt oppe i fjellene i andre land. Til og med ved verdens ender skal budskapet komme, v. 9.

3. Herren har også nå vist seg nådig mot folket, v. 10-14. Han har gitt jorden regn og dermed gitt håp om en god høst. Derfor vil folket fryde og glede seg.

Guds bekk er full av vann, sier han. I første rekke kan det være konkret ment her. For vann vfar viktig for avling og høst. Og det er det han ber om her. Likevel er det en åndelig side ved dette. Guds nådebekk er alltid full av frelse og nåde og dermed nok for alle. Bildet er trolig også om en vandringsmann som har gått lenge i ørken og villmark. Så finner han bekken. Slik er vårt kristenliv ofte. Veien var noen ganger vanskelig og bratt og du behøvde hvile. Da var det godt å sette seg ned ved Guds bekk. Kom, drikk igjen min sjel av livets klare vann.

Amen.

66.*

2008-11-25T06:06:00.001-08:00

Salme 66, 13-15.

I denne teksten er det tale om offer. Sangeren vil gå inn i Guds hus med brennoffer. Det er godt kjent i GT mellom jødene. Det er kjent helt fra Mose tid med lovgivingen. Ja, ofringene ble gjort lenge før den tid - det er første gang nevnt i forbindelse med Noah, 1. Mos. 8, 20.

Dette offeret var et ildoffer og kommer først i oppregningen i 3. Mos. 1, 3. Og det taler for at det er viktig. Det hebraiske ordet er 'olah som betyr å løfte opp, eller det som stiger opp. Man tror at det henspiller på røken som stiger opp når offeret brenner. Dette offeret var spesielt i forhold til alle andre offer, ved at hele dyret ble brent fullstendig opp. I andre dyreoffer var det bare en del av dyret som brente opp. Dette offeret er noen ganger kalt "holokaust" som nettopp betyr: fullstendig oppbrent. (Og det er dette ordet som er blitt brukt om jødeutryddelsen ved tyskerne i 2. verdenskrig. Målet var da nettopp en fullstendig utryddelse av et folk.)

Dette offeret er også en skygge av Jesu gjerning og viser fram til ham. Hebr. 10, 1. Vi skal nevne noen sider ved offeret her:

1. På kobberalteret (brennofferalteret).
Dette alteret stod ved inngangen , og alle måtte gå fordi det for å komme til tabernaaklet eller templet. Det var det første de møtte. Og jødenes første tanke når de kom inn må ha vært det som skjedde der. De lå det nemlig et offerdyr.

Og det taler til oss om at ingen kan komme til Gud og hans himmel uten å ha vært ved "brennofferet". Og her mener vi da det som dette offeret illustrerer eller er bilde på.

2. Et dyreoffer.
Det var flere slags offer i det gamle Israel, og ikke alle skulle være ved et dyr. Men her var det et dyreoffer. Og det betyr først at et liv måtte gis, et levende dyr måtte slaktes før det ble ofret. Det kunne være en okse, ei geit, et lam eller duer. Det var forskjellige regler som galdt for dette, som vi skal gå forbi her. Men noe var felles for disse ofringene:

a) Det var et blodig offer. Dyret måtte dø. Det var ikke nok å framstille det i eller ved tabernaklet. Prestene måtte drepe dyret før det ble et offer. I åndelig forstand peker dette på at syndens lønn er døden, slik Adam fikk vite allerede i Edens hage. 1. Mos. 2, 17; Rom. 6, 23.

b) Det var et stedfortredende offer. Det betyr at dyret døde i stedet for noen andre. Derfor var dette offeret en soning for andres synder. En annen tar altså stsraffen for den som er skyldig. Det er en sterk tale om Jesus.

c) Det var et frivillig offer. I 13. Mos. 1, 2 hetre det: når noen av dere bære fram et offer... Og i kap. 22, 18 står det direkte om et frivillig offer. Det taler både om at Jesus gikk frivillig i døden for oss mennesker, og at vi ikke blir bedt om å ofre noe for å bli frelst. Skal vi bli det, må det skje helt av Guds nåde. (Fil. 2, 5ff.; Salme 54, 8.)

d) En stadig ild måtte brenne på alteret. 3, Mos. 6, 5f. Det er sagt i forbindelse med brennofferet. Ilden måtte ikke slukkes. Brennofferet taler om noe som skal gjelde til alle tider - derfor må vi alltid tale til folket om det. Ilden må ikke slukne iblant oss.

e) Det var et heloffer. Hele dyret ble brent opp, også innvoller og føtter som først måtte vaskes i vann. Kap. 1, 9. Hele kroppen lå på alateret og ble brent. Når det så var brent helt opp, steg den velbehagelige duften opp til Gud. - Og det taler om at alt ble gitt til Gud, de beholdt ingen ting for seg selv, slik som i noen andre offer. Dette er en skygge av Kristus som helt og fullstendig gav sitt liv for oss mennesker. Derfor er det hans fortjeneste at vi er hans barn. Vi har ikke gjort noe for å bli det.

Her er det en viktig forskjell mellom ofringene i den gamle pakt og Kristi offer. I bibelsk tid ble utallige offer gitt og lagt på kobberalteret. Men Hebreerbrevet sier klart og tydelig at Kristi offer er det eneste gyldige offer, og dette ene offer er gyldig for alle og alltid. Hebr. 10, 14. hans blod var soning for alle. Han gav seg helt og fult for oss. Og det godtok Gud langfredag.

3. Måten det ble ofret på.
Først skulle den som ofret legge begge hendene på offerets hode, 1, 4. Der bekjente han synden for Gud, slik vi ser det mer utførlig fortalt i kap. 16 om den store forsoningsdagen. Der er også et brennoffer med. -

Men det er vitkig å se alle ofrene under ett for å forstå hele frelsesverket. Hvert offer viser en side ved frelsen, og sammen utgir de et bilde av hele frelsesverket. Men det kan vi ikke gjøre her.

Deretter skulle dyret slaktes, v. 5. Det betyr at det måtte dø uskyldig for å bli et bilde på soningen. Han tok vår plass da de evige dødsdommen falt.

Blodet av dyret skulle nå bæres fram og "sprenges" på alteret ved inngangen til teltet. Og det var en hellig handling som prestene måtte gjøre. - Slik ble Jesus vår prest. han tok sitt eget blod på Golgata og gikk til sin Far og sa: Her er mitt blod, det er soning for alle menneskene på jord. Hebr. 9, 26. da tok han bort synden, står det.

Nå kan du også legge dine hender på Jesus og bekjenne dine synder. Og da sier Ordet fra Gud: Dette Jesu blod er offer for deg. Du blir frelst for Jesu skyld. Når det er slik, kan alle komme og bli Guds barn. Det finnes ikke lenger noen hindring for å bli det. Frelsen er fullbrakt.

4. Velbehagelig for Gud!
Røken steg opp til Gud, som en velbehagelig duft. Det betyr at Gud aksepterte Jesu død som fresle for alle. Hans offer var fullkomment. Gud tok imot det. Og det står ferdig ved inngangen. Vil du til himmelen, må du innom der.

67.*

2008-11-25T06:05:00.000-08:00

Salme 67.

Dette er også en anonym salme, skrevet til sangmesteren. Forfatteren ber Gud velsigne sitt folk for at frelsen må bli kjent over hele jorden. Det er dermed både en misjonssalme og en Profetsalme om Messias. Den siste og egentlige oppfyllelse blir i Messiasriket. Samtidig er det en bønn og takk for velsignelsen.

1. Velsignelsen, v. 1-3.

Innledningen viser at dette er en sang og en salme – begge ord er brukt i v. 1. Og den skal synges til strengespill. Og på tross av at den er kort, er det en meget innholdsrik salme, som Svend Aage Nielsen skriver i en kommentar.

Innholdet i denne sangen er Guds velsignelse. Her siterer sangeren noe av den aronittiske velsignelse i 4. Mos. 6, 24-26. Først ber han om og ønsker nåde for hele folket: Gud være oss nådig, eller mer direkte: Vær oss nådig, Gud. I samme åndedrett ber han Gud velsigne dem. I bibelsk mening er det en fullstendig velsignelse som omfatter hele mennesket, det legemlige og jordiske og det åndelige livet. Velsignelse er at Gud er med oss når vi er hans barn.

Deretter ber han som Aron om at Gud må la sitt åsyn lyse hos dem. Det skjer når Gud får gi oss sin nåde og velsignelse på alle våre veier. Det betyr at vi må leve i lyset for Gud i erkjennelse av at vi er syndere og ikke skjuler noen synd. Det er når vi vandrer i lyset, at vi har samfunn med Gud og andre troende og lever i en stadig syndsforlatelse. 1. Johs 1, 7-9.

Målet med vårt kristne liv er klarlagt i v. 3: For at man på jorden må kjenne din vei. Guds rike gjøres altså kjent i verden når vi kristne lever i lyset, rett og sant. Målet er at alle hedninger skal se og kjenne Guds frelse. Igjen og igjen ser vi at Guds tanke allerede i Det gamle Testamentet er at evangeliet om Guds rike skal ut til hele verden. Og det er tydelig og klart: Han har jo skapt alle og Sønnen kjøpte alle til Gud. Nå ber han alle folk komme tilbake til ham i omvendelse og tro.

I sin historiske sammenheng er det jo dette sagt til jødefolket. ”Profeten ønsker at Guds nåde må bli åpenbart, for at den ved sin glans må føre hedningene til det samme håp,” sier Calvin. Det er den ”indirekte” misjon der folk ser at de troende har noe som de andre ikke har. Så tennes lengselen til å få det samme. (I den siste tid skal faktisk det motsatte skje på denne måten: Israel skal se at hendingene har fått evangeliet, og det skal vekke Israel til nidkjærhet, sier Paulus. Rom. 11, 11.)

2. Hedningene, v. 4-5.

Her ser salmisten framover mot den tid da hedninger tar imot Guds ord. Da begynner de også å prise Gud. Og det skal være mange av dem – alle sammen, står det. Det må i denne nådetid bety at noen av alle folkeslag skal bli frelst. Det er alltid slik at bare de som blir omvendt og tror på Jesus som sin eneste frelser, er med i dette Gudsriket.

Da skal de prise Gud og fryde seg og juble for Herren. Det må bety at de har tatt imot frelsen og får glede seg i den. Og er det ikke det som skjer i mange misjonsland. Nye folkegrupper tar imot evangeliet, og det blir en lovsang for Gud fra Afrika og Asia, Europa og Amerika. På tross av frafall i vår tid, finnes det små flokker rundt i verden som holder fast på det gamle evangeliet og fryder seg i Gud.

Dette er egentlig en misjonsprofeti lenge før det skjedde. Salmisten sier rett ut at folkene (hedningene) skal prise deg, Gud, v. 4. Han ”ser” den nye misjonstiden som skal komme. Trolig undrer han seg over det han nå oppfatter. Hva tid vil dette hende? Spør han i tanken. 1. Pet. 1, 10-12.

Han ser også dommen som er i vente. Den skal være rettferdig. Dette kan tale om at Gud leder folkene inn i sin rettferdighet og frelse. Ingen blir frelst uten ved å ta imot den ferdige, kjøpte rettferdighet fra Gud. Men det kan også gå lenger – til den siste dom at de som ikke tok imot skal dømmes rettferdig til fortapelse.

3. Velsignelse og frykt, v. 6-8.

I v. 6 kommer salmisten tilbake til lovprisningen. Han ser igjen de mange hedninger som priser Gud. Nå ser han også resultatet av velsignelsen: Landet har gitt sin grøde. Gud har vært med sitt folk. Og Gud velsigner stadig folket. Også nå er det framtida han taler om.

Og det fører til at folkeslagene – hedningene – begynner å frykte Gud. Folket står i ærefrykt for den hellige Gud og ser hans gjerninger og godhet. Og det skaper respekt og ærbødighet.

Kirkefedrene mente at disse siste vers talte om Messiastiden. Den rette ”grøde” (v. 7) er at Messias blir født i jødefolket. Jes. 4, 2 og 45, 8. Og det er sant: Det er først når Messias kommer, at den store velsignelsen vil komme over folkene. Og han kom julenatt. Og i ham er all åndelig velsignelse og guddommens fylde samlet. Ef. 1, 3 og Kol. 2, 9ff.

Og eier du ham, da eier du alt,

Hva hjertet kan evig begjære.

Da reiser seg atter hvert håp som falt

Og segner så aldri mer.

68.*

2008-11-25T06:04:00.000-08:00

Salme 68, 19: Den himmelfarne.

David byder Israel å prise Gud fordi han tilintetgjør de ugudelige til glede for de rettferdige og frelser alle hjelpeløse og lidende, 2-7. Han har ført sitt folk gjennem ørkenen, hvor han vederkveget det med en fylde av gaver, og bosatt det i Kana'ans land, 8-11, har gitt det herlige seire over fiendtlige konger og derefter liflig fred, 12-15, har utkåret Sions berg til sin bolig, hvor han alltid vil trone i hele sin makt og herlighet, 16-18, og har nu nylig efter en stor seier, hvorved han har vunnet Israel store gaver, faret op til sitt himmelske kongesete, 19. Sangeren er forvisset om at Gud også i fremtiden skal frelse sitt folk av enhver nød og ødelegge dets fiender, 20-24. Han skildrer det festlige tog i anledning av den nylig vunne seier, 25-28, bygger på den sitt håp om alle hedningefolks omvendelse til Gud, 29-32, og kaller til slutt alle verdensriker til å tjene ham, 33-36.

Salmen inneholder en spådom om frelsen ved Messias, om hans herlige seier over alle onde makter, hans himmelfart, hans meddelelse av Åndens gaver (v. 19 sml. Efes 4, 8) og hans rikes utbredelse over hele jorden.

Fjellstedt kaller denne salmen: Kristi opphøyelse og kraft. V. 19 er sitert i Ef. 4, 8 om Kristus. Først tales om Jesu himmelfart: du for opp i det høye. Det er hans seierstog etterat han har beseiret synden, døden, djevelen og helvetet.
Dernest: han bortførte fanger - og allerede her i tiden er menneskene i fengsel på grunn av synden. Og de som blir i synden må inn i det evige fengsel, fortapelsen. Ved sin død og oppstandelse har han seiret over alt ondt og kan derfor befri fangene. Han gav menneskene gaver (Ef. 4, 8). Men Kristus vil ikke beholde sine gaver alene, han vil dele alt med sin menighet (Fjellstedt). Paulus bruker det om nådegavene.
Hengstenberg peker på at "det høye" (marom) alltid betyr himmelen og aldri Sions berg.

I salmen står det: han mottok gaver blant menneskene, slik seierherren fikk gaver av de beseirede som tegn på sin hyllest (Dächsel). Slik har Kristus tatt bytte fra fienden, nemlig frihet og frelse for syndere. Paulus sier så at han gav menneskene gaver. Det han vant gav han videre til sitt folk.

69.*

2008-11-25T00:12:00.008-08:00

Salme 69, 22: På korset.

David beder Gud om frelse fra de lidelser som han, om han enn er en synder, dog har pådradd seg ved sin nidkjærhet for Guds sak og altså nu bærer for hans skyld, 2-13. Han beder på ny om frelse, idet han tillike skildrer sine fienders ondskap, og beder Gud straffe dem med undergang, 14-30. Han lover å forherlige Gud med sin takk og håper at hans frelse vil styrke troen hos alle fromme, 31-34. Til slutt uttaler han sin frimodige tillit til at Herren vil frelse sin menighet, 35-37.

Salmen inneholder en spådom om Messias' lidelser under hans ugudelige fienders forfølgelser, om disses straff og hans lidelsers frukt. Se salme 31.

I denne bønn av David klinger også med ord fra Messias - det "er et motstykke til Herrens lidende tjener" (Norsk Bibel). Ordet ble bokstavelig oppfylt på Frelseren. Alle evangeliene forteller om det. Mat. 27, 34. 48. Salmen er en bønn til Gud om hjelp og barmhjertighet, og NT viser at i det minste dette verset (22) sikter mot Kristus. Men versene foran viser bakgrunnen og bygger opp til v. 22. Det er synden som er årsak. Han tok andres synd som sin, og var nidkjær for Guds hus. Likevel møtte han hån og motstand. Da han behøvde trøst og styrke mest av alt, gav de ham en bitter drikk. Det bare forsterket smerten. Noen mener galle skal oversettes "gift" (NEB).

Slik motstanderne gav Jesus mer lidelse, må alle hans etterfølgere regne med det samme. Etter Salme 22 og 110 er ingen salme sitert så ofte i NT som denne.

70.*

2008-11-25T00:12:00.007-08:00

Salme 70.

Dette er ei David-salme og er skriven til ”påminning”. Det er noko han vil at me skal hugsa, som ordet tyder. Og det er mange ting me burde hugsa av det Bibelen lærer oss. Noko av det ligg gøymt i desse få versa.

Denne salma frå v. 2 er mest ordrett det me finn i Salme 40, 14-18. I alle høve noko av den salma er om Messias – v. 7-9 som er sitert i Hebr. 10, 5-10.

1. Først be han, v. 2.

David er tydeleg nok i naud. For nå be han om utfriing. Det gjer han forresten ofte i salmane. Og det er truleg eit gjennomgangstema hjå oss alle. Menneskelivet er ikkje alltid lett, og somme har fått meir motgang og vanskar enn dei fleste andre. Det kan vera sjukdom, plager av andre menneske eller vanskar med trua på Gud.

Då ser David ein utveg: Han kan be til sin Gud. Kom og fri meg ut, seier han. Og nå hastar det. Han føler det må skje ganske snart. Dei står han rett og slett etter livet. Herre, du må skunda deg nå. Kom straks med hjelpa. Dette held eg ikkje ut meir. Nå treng eg hjelp.

Kor ofte har me ikkje tenkt slik. Me hadde kanskje meir hastverk enn Gud. Livet vart så uuthaldande. Me og fekk ei utløysing i å ropa til Gud.

2. Gud må tukte motstandarane, v. 3-4.

Det er menneske som gjer han vondt og vil ta livet hans. Her er det ikkje sjukdom og sjelenaud. Sjølv maktar han ikkje å stagga dei og komma bort frå dei. Du, Gud, må gripa inn nå. Lat dei verta til skammar! Ta dei bort frå meg.

Han seier ikkje kva Gud konkret skal gjera med dei. Det må han avgjera sjølv, for han veit det best. Men, Herre, vis deg for deg og gjer at dei må skamma seg. Og det gjer me når me ser at me har gjort noko galt. Difor må Gud overtyda motstandarane om det.

3. Guds barn har glede, v. 5.

Bøna nå gjeld alle dei truande, dei som søkjer Gud og elskar hans frelse. Dei må du gi glede og fryd i livet! Her er det ikkje tale om menneskeleg glede og lovsong. Det er den himmelske lovsong me merkar her. Den tek til i eit syndarhjarta som møter Jesus til frelse. Då tenner Gud ein takk og glede i oss.

Me veit me er fattige og arme åndeleg talt, Det kan me aldri nekta, v. 6. Men Herren har hjelpt oss ved å tilgi all synd og gi oss ei ny og fullkommen rettferd. Då kan me kalla han vår frelsar. Då kan me ikkje leva utan han. Difor er det hast i sjela vår. Kom, Herre, og kom snart.